Ungen – en roman av Aina Basso med den grusomme «Pleiemødre-sagen» som bakteppe for handlingen

Kilde: alamy.com "Akrobaten ('the acrobat') is a pedestrian bridge that stretches across the tracks of Oslo Central Station, connecting the two areas Grønland and Bjørvika"

På fredag var jeg i Oslo i et møte, og for å komme til møtet er den korteste veien for meg å gå over gang- og sykkelbruen Akrobaten. Jeg tenkte på boken Ungen av Aina Basso utgitt i 2019. På bildene i hodet mitt etter å ha lest romanen. Herunder om hvordan byen må ha sett ut da hovedpersonen i boka vandret rundt i gatene på slutten av 1800-tallet. Her er en beskrivelse fra romanen:  

«Har byrja hutre der eg står. Skodda har signe inn fra fjorden. Duvar over brusteinen i den tronge gatene, driver mellom dei små, skakke husa. Blir reint vakkert av det. Gasslyktene små ulne lykter i disen, viser veien inn i dødsriket. Ein må famle seg fram, ser ikkje lenger enn neste steg framfor seg. Dei ulne lysa som leier veg. Inn i berget, under jorda. Rakt ned til hinmannen sjøl.»

"Reklame: boka er mottatt som leseeksemplar fra Samlaget".

Aina Basso skriver i etterordet:

«I 2012 skreiv eg ein historisk artikkel om pleiemødresaka, og i åra etter prøvde eg å finne ut kva meir eg skulle gjere med dette spennande, men gruvsame stoffet. Skulle eg skrive ei sakprosabok der eg og tok med englemakersker fra andre land, eller det ein på engelsk kalla baby farmers ? Eller skulle eg prøve å bruke stoffet til ein roman? Korleis skulle eg i så fall gjere det?

Ettersom eg ikkje har klart å finne ut nok om dei verkelege personane i pleiemødresaka, har eg valt å fiksjonalisere forteljinga, endre på namn og omstende og dikte til og trekke frå. Ungen er altså inspirert av verkelege hendingar og personar, men det du les i denne boka, er fiksjon.»

Artikkelen hun skrev kan man lese her på Samlaget.no. Saken førte til en større lovendring, og det å sette bort barn til privat pleie ble underlagt en lang større kontroll og kvalitetssikring enn tidligere. 

Først om Aina Basso:

«Aina Basso (f. 1979) debuterte i 2008 med ungdomsromanen Ingen må vite. Ho har seinare skrive romanar for både ungdom og vaksne, i tillegg til sakprosa for barn og unge om heksejakta i Europa. For Inn i elden blei ho nominert til Brageprisen i 2012 og Kulturdepartementets litteraturpris og Nordisk råds pris for beste barne- og ungdomsbok i 2013. Ho blei tildelt Sokneprest Alfred Andersson-Ryssts pris for romanen Fange 59. Taterpige (2010) og Finne ly (2014) fekk begge Bokbloggerprisen i kategorien Årets roman.»

At Aina Basso skriver gode bøker, var jeg klar over før jeg begynte å lese Ungen etter å ha lest romanene jeg har skrevet om i disse innleggene i 2014 og 2015:

Inn i elden av Aina Basso - en god roman med de dramatiske hekseprosessene i Finnmark som bakteppe.

Finne ly av Aina Basso - denne gangen en roman med romanifolkets historie som bakteppe for fortellingen

Romanen Ungen står ikke tilbake for tidligere bøker. Aina Basso får virkelig frem det grusomme i saken, men også det miljøet der dette skjedde og levevilkårene kvinner og barn levde under. Fattigdommen og nøden som gjorde dette mulig. Men også hvordan menn så enkelt kunne fraskrive seg ansvaret for egne unger.

Forlaget Samlaget presenter romanen slik:

«Basert på kjelder frå ei trist og gruvsam rettssak tek Aina Basso oss med til eit Oslo i ei anna tid. I Kristiania i 1899 mistar Anna husposten sin etter at grosseraren ho tente hos, går konkurs i krakket. Ho får ta inn på Grønland hos Pauline, som ho tidlegare arbeidde med på fabrikken. No er det ikkje arbeid å få, og dei to bestemmer seg for å ta til seg pleiebarn – mot rimeleg betaling. Men når det først og fremst handlar om eiga overleving, hamnar spedbarna ofte i andre rekkje, og følgjene blir alvorlege. Mellom ungane er det likevel ei som Anna knyter seg til. Vesla minner om det ho sjølv hadde i eit tidlegare liv, før ho mista alt.

Basso har skrive ein roman om dei ofte skremmande vilkåra uønskte barn levde under ved hundreårsskiftet i Kristiania. Den viser fram desperasjonen i fattigdommen og kva menneskesyn som kan komme til uttrykk når ein sjølv gjer alt for å overleve. Forteljinga er basert på faktiske hendingar og personar.»

Romanen starter slik:

«Ungen sutrar. Eg ventar litt for å sjå om det går over. Det gjer somme tider det, dei roar seg om ein let dei i fred.

Haustregnet trommar mot glasrutene. Gjer dei lage husa i Smalgangen svarte av væte og får rennesteinen til å fløyme over.

Eg kulsar og dreg på meg sjalet. Tømmer i meg den siste, lunka kaffislanten. Vender den tomme koppen mellom hendene. Ein liten, lysegul kopp med skår kanten.

Men ungen held fram, har fått ei rynke mellom bryna.»

Før Anna flyttet inn hos Pauline og de startet med å ta imot pleiebarn, jobbet hun som tjenestejente hos en grosserer. Men da han gikk konkurs måtte hun slutte på dagen. Pauline har vaskejobber. Når hun kommer hjem med ei vogge kan hun fortelle at hun har lagt inn en bestilling på et pleiebarn til. Anna sier at ungen må være like stille som denne de har nå.

«- Eg skal skrive det på bestillinga. Ho har visst ein

på handa. Ei som skal føde kva dag som heist. Tenestejente

i ein villa bak slottet, visst.

- Så dei held seg med slike enno.

- Somme folk er som veggdyr, dei overlever alt.

- Får ho behalde posten sin og?

- Så vidt eg veit. Frøken Hoist seier ho har snørt seg

så hardt og ete så lite at det knapt viser. Ho er visst

reint blodfattig, stakkar. Så det er nok ein liten unge

vi får i hus.

- Like greitt, det.

- Nei, eg får byrje på grauten skal det bli mat på oss

for natta fell.

Pauline skal til å reise seg igjen, men eg løftar

handa.

- Berre ligg, seier eg. - Kvil deg. Eg kan koke graut

til oss i kveld. Det er deg vel unnt.

Ho smiler takksamt og let att auga.

Eg dyttar litt i den tomme vogga idet eg går forbi. Ho

gyngar skeivt og knirkande på den lause meien.»

Etter hvert får leseren vite om livet til Anna før hun flyttet inn hos Pauline. I begynnelsen hadde jeg en viss sympati på at hun begir seg inn på denne geskjeften. Men etterhvert blir bakgrunnen ingen forklaring for 

handlingene. Hun og Pauline vokser til monstre for meg.

Selv om handlingene er grusomme, er Ungen bygget opp slik at jeg slukte romanen. Det er også en viktig bok. Selv om jeg har lest en del historie om fattige barn og deres skjebne i denne tidsperioden, kjente jeg ikke til denne saken.

I handlingen har Anna og Pauline jobbet her på Hjula Væverier som i dag inneholder kontorer. Bygningene ligger rett over Beierbrua som også er nevnt i boka. Linkene er til Wikipedia der bildene nedenfor er hentet fra.  Det at en kan gjenfinne stedene der forfatteren har lagt handlingen til,gjør at boken blir levende for meg.