Det er bare
Knausgård som får meg til å lese en tekst om Q-tips som han avslutter slik:
«Selv om Q-tips er utbredt, de
finnes så godt som i alle hjem, nevnes de ikke ofte. Det står heller ingen
bruksanvisning på dem, så overfor Q-tips er man overlatt til seg selv. Når jeg
skriver dette, slår det meg at jeg aldri har sett noen andre bruke den. Og heller
aldri har noen fortalt meg hva den brukes til, eller gitt meg noen form for
instruksjoner. Kanskje brukes den til noe helt annet? Kanskje har jeg misforstått
alt sammen, slik at du som leser denne teksten sitter og ler av meg nå? Hør på
dette, da! Han bruker Q-tips til å pelle ut ørevoks! Det er alltid faren ved å
skrive om det intime, man kan bli ledd av, og få ting er mer truende for en
forfatter enn det. På baderommet kan man låse døren og sørge for at man er helt
alene når man sysler med det intime. Skulle det være latterlig, spiller det
ingen rolle, ingen vil noensinne få vite det. Og noe av det gode ved
selvpleien, når man tømmer små porer for smuss, river ut de lengste hårene fra
slimhinnen i nesen, stusser øyenbrynene, er nettopp at man ikke blir betraktet eller
vurdert, ikke engang av seg sely, men står helt tom foran speilet, fylt av
selvhåndteringens ro. Det kan hende at mennesket en dag vil bli utkonkurrert av
datamaskinene og robotene, at den kunstige intelligensen vil kunne utvikle både
egenvilje og selvbevissthet, men aldri at den ville komme på å utvikle hverken
ørevoks eller Q-tips, nesehår eller nesesaks, og så lenge det er slik, så lenge
det bare er vi som kan falle manikyrisk til ro, vil vi klare oss helt fint.»
Teksten Q-tips er i boken Om vinteren av Karl Ove Knausgård utgitt i 2015. Med fine bilder av Lars Lerin. Jeg har
tidligere lest og skrevet om bok nr 1 i serien på fire bøker her:
Også boken Om vinteren er skrevet til en ufødt datter og tekstene er fordelt på desember, januar og februar.
Han skriver om datteren som blir født i den siste måneden.
Selv om teksten
om Q-tips er fornøyelig å lese, er det tekstene som gjelder det menneskelige som jeg liker best, som i teksten innledningsvis der han skriver til sin
datter:
«Dette høres idyllisk og lykkefullt
ut. Og det var det også, både dagene på strendene på Farø og den første skoledagen
var gode dager. Men når du en gang leser dette, kjære du, hvis alt går som det
skal og svangerskapet forløper normalt, noe jeg håper og tror, men som det ikke
finnes noen garantier for, vil du vite at det ikke er slik livet ser ut, at det
ikke er dager med sol og latter som er regelen, selv om de også finnes. Vi er
overlatt til hverandre. Alle våre følelser og ønsker og begjær, hele var
individuelle psykologiske konstitusjon, med alle sine merkverdige krinkelkroker
og harde plater, stivnet en gang tidlig i barndommen, nesten umulige å rive
opp, står mot andres følelser og ønsker og begjær, og deres individuelle
psykologiske konstitusjon. Selv om kroppene våre er enkle og smidige, i stand
til å drikke te av det tynneste og fineste kinaporselen, og manerene våre er gode,
slik at vi som oftest vet hva de ulike situasjonene krever av oss, ligner sjelene
våre dinosaurer, de er digre som hus, rører seg tungt og langsomt, men blir de
redde eller sinte, er de livsfarlige, skyr ingenting for å skade eller drepe.
Med det bildet vil jeg si at selv om alt kan virke tilforlatelig i det ytre,
skjer det alltid helt andre ting i det indre, og i en helt annen størrelsesorden.
Mens et ord i det ytre bare er et ord, som faller til marken og forsvinner, kan
et ord bli til noe enormt i det indre, og det kan holde seg der i mange år. Og
mens en hendelse i det ytre bare er en hendelse, ofte tilforlatelig og alltid
snart overstått, kan den bli altavgjørende i det indre og skape redsel, som
hemmer, eller skape bitterhet, som hemmer, eller tvert imot skape overmot, som
ikke hemmer, men som kan føre til et fall som gjør det.»
Teksten
fikk meg til å tenke på hva instruktøren sa på et hundekurs: det en hund lærer
som valp kan sammenlignes med å sette et avtrykk i sement. Sementen tørker og avlæring
av det en hund har lært er vanskeligere jo eldre hunden blir.
Jeg liker
også Knausgårds beskrivelser av stemninger i naturen – som i Vinterlyder:
«Å gå i skogen om vinteren er noe
helt annet enn å gå i den om sommeren. Allerede om høsten begynner skogen å
tømmes for lyd, idet trekkfuglene flyr sørover, og idet bladene på trærne, som
hele sommerhalvåret har fylt skogen med sin risling og rasling, faller av. Når
kulden kommer, fryser bekkene til is, og den jevne sildringen og klukkingen -
som hvis de er store nok, på avstand lyder som susing eller til og med, om det
strømmende vannet finner resonans i kløfter eller bratte bergvegger, som during
- opphører. Det første dekket av snø får de siste lydene, dem av raslende føtter
gjennom lovet, til å forsvinne, samtidig som andre og større skritt blir dumpe.
I de neste månedene er det denne stillheten som rader.»
Her fra
teksten Gjester; om de gjestebevisstløse. De som selv ikke er gjestebevisstløs kjenner igjen disse, de finnes i mange varianter.
«I de fem årene vi har bodd her, har
vi hatt hele spekteret av gjester, fra de mest hensynsfulle og gjestebevisste til
de som har kommet veltende inn og tatt over alt med sitt, de gjestebevisstløse
som behandler andres hjem som sitt eget, og dermed gjør oss som bor her til
gjester. Få ting gjør meg mer rasende enn det, men jeg vil aldri gi opp min
rolle som vert, så jeg rydder smilende opp etter dem, nikket blidt og enig da
gjesten på en handletur i går tok ut kjøttstykkene fra handlekorgen min og sa at
vi ikke kunne spise så dyrt kjøtt, at det var uetisk og umoralsk, og da jeg
senere samme kveld stekte de billige kotelettene på komfyren på kjøkkenet,
protesterte jeg ikke da han grep stekespaden min og vendte stykkene i
stekepannen, men tok høflig et steg til side. Etter at vi hadde spist, og satt
rundt bordet, med vintermørket som et hav av svart utenfor vinduene, avstod jeg
også fra å følge impulsen om å gå inn på kontoret, hente Eddadikt og lese høyt
fra «Håvamål» for dem, denne norrøne oppvisning i gjesteetikk, hvor det i
trettifemte vers heter:
Ta farvel,
ikke vær på gjesting
stett på samme sted;
lett kan det hende
en blir lei av den kjære
om han glemmer å gå.»
Selv om
ikke alle tekstene falt i smak, synes jeg at Knausgård en ordkunstner av de sjeldne. Og han er unik som kan gjøre inntrykk ved å skrive om de mest trivielle ting med stor ærlighet fra et liv som har sine oppturer og nedturer. Som det gjør for de fleste av oss.
Boken jeg
har lest har jeg lånt av biblioteket, og har reservert den neste boken i
serien: Om våren.
Privat foto
fra i vinter
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar