Kirurgen av Ida Hegazi Høyer – ufordragelig hovedperson

 

Det første jeg tenkte på da jeg startet å lese romanen Kirurgen av Ida Hegazi Høyer, var en episode i 2020 i radioprogrammet Drivkraft der Marie Louise Sunde var gjest.

«Marie Louise Sunde er kirurg, gründer, forfatter og likestillingsforkjemper. Hun sa opp kirurgjobben i protest mot ukultur og maktmisbruk på operasjonsstuen. I dag kjemper hun for kvinners rettigheter verden over og er daglig leder i selskapet Equality Check, som er en slags tripadvisor der de ansatte kan vurdere hvor likestilt egen arbeidsplass er.»

Romanen er en av seks romaner som er nominert til prisen jeg skrev om i dette innlegget:

P2 lytternes romanpris 2022, de seks nominerte

Det er sjelden jeg leser bøker der hovedpersonen er fremstilt så gjennomgående usympatisk som kirurgen Henrik Wold. Tenkte innimellom på de ufordragelige finanskarene i TV serien Exit.

Henrik Wold er en ufordragelig fyr uten sosiale antenner. Sikkert en eller flere slike som fikk Marie Louise Sunde til å si opp jobben sin på Ahus. Kanskje forfatteren har latt seg inspirere av hennes historie. At det i prestasjonsyrker finnes slike mennesketyper er ingen overraskelse.  Uansett: det skal bli spennende å lytte til juryens diskusjoner rundt romanen.

En smakebit:

«Det var en iboende systemfascinasjon som hadde ført ham til medisinstudiet. Behovet for å skru ting fra hverandre og betrakte de ulike bestanddelene, fikse det som var defekt, få maskinen til å virke igjen. Ikke nødvendigvis ønsket om å redde liv, slik mange trodde. Å redde liv var selvsagt en bonus, det samme var høy inntekt, men det var det tekniske aspektet som hadde vært det mest forlokkende, altså selve håndverket, noe som også var hovedårsaken til at det å skulle nøye seg med å være allmennlege hadde vært utenkelig for ham. Prat hadde aldri vært hans sterkeste side, verken privat eller i jobbsammenheng, og bare tanken på å måtte snakke med pasienter dagen lang, slik han hadde erfaring med fra turnus, bød ham imot. Han hadde et par venner fra studietiden som nå jobbet som fastlege, og han skjønte ikke hvordan de holdt ut. For ham var det ille nok med de korte samtalene han ble pålagt å ha med dem han opererte. Enkelte pasienter ville ha et ansikt på mannen med skalpellen, som de sa. Enkelte pårørende kunne også være svært forlangende, som nå — første operasjon på dagsordenen var en niårig jente som hadde blitt innlagt i løpet av natten etter tre dagers opp kast med påfølgende dehydrering, magesmerter og feber.  Til tross for væskebehandling og kvalmestillende medisin hadde ikke symptomene gitt seg, og alt tydet på blind tarmbetennelse. Å fjerne en blindtarm var normalt sett et elementært kikhullsinngrep, den basale informasjonen kunne like gjerne blitt gitt av en operasjonssykepleier, men de smått hysteriske foreldrene hadde altså insistert på å få snakke med ham. Så rolig han kunne gikk han bort til dem, der de satt og ventet i gangen ved kaffebordet, mor med fett hår og mørke ringer under øynene, far med maniske fingre knugende i det digre hipsterskjegget. Praten tok ikke mer enn om lag ti minutter, hvor han i grove trekk forklarte dem hva han skulle gjøre og hvordan det skulle foregå, men det var likevel nok til å irritere ham.»

Forlagets omtale av romanen

«Ida Hegazi Høyers Kirurgen er en foruroligende innsideroman fra gastrokirurgisk avdeling der vi møter den talentfulle kirurgen Henrik Wold. Med klinisk presisjon har han organisert livet sitt rundt jobben og karrieren, men når en niåring han har operert for en tilsynelatende udramatisk tilstand, utvikler uforklarlige komplikasjoner, begynner han for første gang i sitt profesjonelle liv å kjenne på et snev av usikkerhet. Samtidig begynner kjæresten hans å etterlyse forpliktelse på et nivå Henrik er ute av stand til å møte.

 Med et suverent blikk for menneskelig psykologi, med et alltid overraskende og assosiativt språk, og med et umiskjennelig blikk for det komiske, tar Høyer oss med på en to ukers utforbakke i Henrik Wolds liv. Hva skjer når fasaden begynner å slå sprekker? Når går kirurgens pragmatiske kynisme over i det destruktive? Og hva er egentlig et menneskeliv verdt?»