Hva som helst er mulig (Anything is possible) av Elizabeth Strout

«Dottie flyttet litt på den heklete duken som dekket armlenet på stolen hun satt i. Hun merket motstridende følelser inni seg. Hun hadde vondt av Shelly. Likevel skjønte Dottie ut fra hvordan lyset falt i rommet, at Shelly måtte ha snakket i nesten to timer. Om seg selv. Åh, om Annie og David og døtrene sine, men egentlig hadde hun snakket om seg selv. Hvis Dottie hadde snakket om seg selv så lenge, ville hun ha følt at hun hadde tisset på seg. Dette handlet om ulike kulturer, Dottie visste det, selv om det kjentes som om det hadde tatt henne mange år å lære seg dette. Hun mente at dette med ulike kulturer var et faktum som gikk folk hus forbi i dette landet nå om dagen. Og kultur omfattet klasse, som selvfølgelig ingen snakket om i dette landet, for det var ikke høflig, men Dottie mente også at folk ikke snakket om klasse fordi de ikke egentlig skjønte hva det var. Om folk for eksempel hadde visst at Dottie og broren hennes spiste fra søppelkonteinere da de var små, hva ville de ha syntes om det? Nå hadde broren hennes bodd i et digert, dyrt hus utenfor Chicago i årevis, og drev et airconditionfirma, og Dottie var nett og pen, og rimelig oppdatert på hva som foregikk i verden, og hun drev denne bed & breakfasten kyndig så hva ville folk ha sagt? At hun og broren hennes, Abel var den amerikanske drømmen, og at de som fortsatt spiste fra søppelkonteinere, fortjente å gjøre det? Mange mennesker tenkte dette i sitt stille sinn. Det kunne godt hende at Shelly Small med den store mannen og det tynne håret tenkte slik.»

Det blir feil å skrive at romanen Hva som helst er mulig av Elizabeth Strout er en fortsettelse av romanen som jeg skrev om i innlegget:

Jeg heter Lucy Barton (My Name Is Lucy Barton) av Elizabeth Strout

Men Lucy Barton, hennes slektninger og folk som kjente henne og familien da hun vokste opp i byen Amgash som fattigunge, går igjen som en rød tråd i Hva som helst er mulig. Romanen består av ni fortellinger med ledetråder mellom fortellingene. I noen av fortellingene er Lucy Barton kun en perifer person. Dottie, som jeg siterer innledningsvis og broren Abel er slektninger av Lucy Barton. Sitatet er hentet fra Dotties Bed & Breakfast. I fortellingen Søster kommer Lucy Barton og besøker broren som bor i huset til foreldrene. Søsteren Vicky dukker opp og er kritisk til besøket. Det ender med at Lucy Barton får et sammenbrudd av historiene søsknene forteller fra barndommen.

Selv om fortellingene er flettet inn i hverandre, var det å lese romanen som å lese en novellesamling. Personene har ulik bakgrunn, historie og ståsted og historiene gir derfor ulikt inntrykk. Det er mange inntrykk å fordøye og ta inn over seg. Derfor var romanen mer krevende å lese enn de foregående bøkene jeg har lest av henne. Men det var vel verdt å lese Hva som helst er mulig.

Romanen ble utgitt i 2017 og på norsk i 2018. Den er på 286 sider. Utgaven jeg har lest har jeg lånt av biblioteket.

Slik presenteres romanen av det norske forslaget Press:

I Hva som helst er mulig lar Elizabeth Strout oss møte menneskene rundt familien i småbyen Amgash, Illinois, hvor vanlige mennesker hver på sitt vis forsøker å finne fellesskap, forsoning og en slags fred. Alle fortellingene er flettet inn i hverandre; alle lar de oss se de forskjellige figurene forvandlet, fra stadig nye perspektiv.

En kvinnelig forfatter vender tilbake til stedet hun vokste opp, for å møte søsknene sine igjen for første gang på 17 år. Vi treffer to søstre: Den ene har sagt farvel til all selvrespekt i bytte med en rik ektemann, den andre har funnet sin sjelevenn mellom sidene i en bok. Vaktmesteren på skolen får testet sin tro i møte med en mann han forsøker å hjelpe. En voksen kvinne lengter etter omsorg, samtidig som hun gradvis forsones med at moren søkte lykken langt borte i et annet land.

I Hva som helst er mulig vender Elizabeth Strout tilbake til en form hun har briljert med tidligere: en roman fortalt gjennom en serie sammenhengende fortellinger. I tillegg treffer vi igjen karakterer og skikkelser fra hennes seneste roman, Jeg heter Lucy Barton. De to bøkene kan leses helt uavhengig, men sammen skaper de en helt unik helhet.