Vi ses i morgen av Tore Renberg

Jeg har lært meg et nytt ord: djisus. Et ord som gjentas en del ganger i romanen Vi ses i morgen. Første bok jeg har lest skrevet av Tore Renberg.

Vi ses i morgen ble utgitt i 2013 og er på 600 sider. En murstein av en roman som har begeistret anmeldere og lesere.  Forlaget Oktober har her sitert fra anmeldelser  Jeg lånte den av biblioteket.

Etter å ha lest den er min mening at romanen fortjener gode kritikker og mange lesere. Det er et rått, og slik jeg ser det, realistisk miljø vi blir kjent med. Det er hyppige sceneskifter og handlingen strekker seg over seks dager i september. Det er mange aktører, men ved måten romanen er oppbygd på opplevde jeg det enkelt å holde tråden. Ikke en eneste gang måtte jeg bla tilbake for å sjekke ut ting som er beskrevet før.

For meg ble romanen krevende fordi den er intens og den engasjerte meg helt til den minste detalj. Jeg lurte hele tiden på hva som ville skje underveis. Men etterhvert som jeg nærmet meg slutten var jeg spent på hvordan forfatteren ville velge å avslutte. Derfor var det en form for lettelse da jeg hadde lest siste side og kunne forlate det for meg intense og krevende universet som er skapt i romanen. Humoristisk skriver en anmelder. Vel, jeg velger å kalle det tragikomisk. F eks der Rudi formaner en tigger han treffer i byen.

Pål Fagerland har opparbeidet seg en gjeld pga pengespill på Internett. Inkassobrevene kaster han i søpla uåpnet. Han er helt på bunnen og løsningen han ser er å kontakte den kriminelle Hillevågsgjengen for å få hjelp til å skaffe en million kroner.

Hillevågsgjengen i Stavanger er en tragisk ansamling med enspora, miljøskadde og akterutseilte kriminelle som er ledet av Jan Inge. Offisielt driver de et flyttebyrå, men penger skaffer de ved kriminell virksomhet. Jan Inge og søsteren Cecilie bodde alene sammen etter at moren døde av alkoholmisbruk og faren deretter forlot dem og reiste til USA da Cecilie var ti år. Jan Inge var hallik for søsteren helt til hun ble kjæreste med Rudi. Her er hvordan Cecilie beskriver Jan Inge, Rudi og Tong:

 «Det er ikke noen mannfolk, det der. En feit fyr som spiser chips og ser horror og tror han er bedriftsleder. En lang adh-stake som går med jernhard kuk og ligger og gråter om natten. En vrengt satan av en koreaner som ikke eier en skikkelig følelse i kroppen. Det er smågutter. Ikke tale om at de har modnet, de er akkurat som de var for femogtyve år siden, den eneste forskjellen er sjarmen de hadde, den har de tapt.»

Det er til tider et tøft språk denne gjengen bruker. Men det er ikke bare Pål og Hillevågsgjengen romanen handler om. Tenåringsdøtrene til Pål, Marlene og Tiril er to av flere andre aktører. Moren, en Tårnfrid-type, forlot dem til fordel for en ny jobb og kjæreste i Bergen.  Den som er mest bitter på moren er tøffe Tiril:

«Det der lært jeg av mor mi, sier Tiril.

Marlene ser på henne. Hva mener du?

Overlegenhet, sier Tiril. Den bitchen ga bare faen når folk hadde det vondt. Og det gjorde enda vondere»

Er du i tvil om du skal lese Vi ses i morgen, ta deg en runde på Internett. Tipper at det som er skrevet om romanen i det minste vil gjøre deg nysgjerrig.