"Skriftdesigneren
Cecilia er en ung kvinne med en annerledes oppvekst og med en mangslungen
utviklingsvei - inntil hun blir utsatt for et trafikkuhell og reddet av mannen
som blir hennes store kjærlighet. Det er viktig for Cecilia å få fortalt sin kjærlighetshistorie
og knytte den til sin livshistorie. Inn i beretningen flettes også små,
eventyraktige innskudd som illustrerer skriftens magi.
"Tegn til kjærlighet" er en suverent skrevet roman, fylt av en enestående assosiasjonskraft. De mange referansene til for eksempel egyptiske myter synes stundom å opplyse teksten innenfra. Dette er klart en overskuddsbok, men også en bok som vitner om ydmykhet og ettertanke."
"Tegn til kjærlighet" er en suverent skrevet roman, fylt av en enestående assosiasjonskraft. De mange referansene til for eksempel egyptiske myter synes stundom å opplyse teksten innenfra. Dette er klart en overskuddsbok, men også en bok som vitner om ydmykhet og ettertanke."
Fine ord og helt
sikkert riktig. Veksling mellom fortid og nåtid var gjort på en elegant måte. Nydelig
språk og mye fint en kan sitere. Som dette:
"En sommer hadde
bestefar malt gulvet på verandaen og den utvendige trappen ned til hagen. Døren
inn til stuen sto åpen. Ramses, katten, hadde kommet inn fra verandaen. Røde
malingflekker, et nydelig potemønster, ledet over gulvet og inn mot kjøkkenet.
Jeg fulgte sporene og endte ved komfyren, der et brett med skillingboller sto
til avkjøling. Jeg har alltid forestilt meg at skrift skal være slik: en rød
tråd som fører til noe godt.
Som
til rommet med ham. "
Men innimellom fikk
jeg denne "maur i rumpa"- følelsen – det ble til tider i overkant eksotisk for meg.
Skrifttyper er heller ikke noe jeg har kunnskap om. Eller spesiell interesse
for. Det kan være en fordel skal en lese denne romanen.
Årsaken til at jeg nå
valgte å lese Tegn til kjærlighet, var som en del av mitt lille prosjekt
etter å ha lest boken i innlegget:
Brenners bok inspirerte meg til å lese en bok av hver av
forfatterne Brenner har intervjuet. Uansett om jeg hadde lest bøker av
forfatterne tidligere.
Jeg gruet meg til å
lese en bok av Jan Kjærstad. Den prisbelønte triologien hans i bokhylla er
fortsatt ulest. Jeg har begynt på første bok, Forføreren, to ganger. Men ga opp
begge ganger. Jeg kan ikke forklare hvorfor på en enkel måte. Men ordet «flatt»
faller meg i tankene når jeg tenker tilbake.
Jeg valgte Tegn til kjærlighet utgitt i 2002 fordi
den «kun» er på 318 sider. Lånte den av biblioteket. Til Brenner svarer Jan Kjærstad på spørsmålet
om han synes det er mange forfatterens som ligner på han:
"Nei. Jeg tror
ikke det er noen. Det er både en styrke og en svakhet. En svakhet fordi sjansen
til å bli formidlet er mindre. Hadde det vært mange som meg, hadde jeg jo blitt
med i en gruppe.
I
tunge stunder tenker jeg at jeg befinner meg i blindspor. At jeg er en slags
neandertaler på litteraturens slektstre..."
Jeg synes han har et poeng selv
om jeg synes han er litt vel streng mot seg selv her. Litt mindre «svevestoff»
i romanen jeg har lest, og jeg kunne hatt en bedre leseopplevelse. Men han skriver slik han må skrive, og jeg er pr idag ikke i hans målgruppe.
Foreløpig konkluderer jeg med at hans bøker
ligger i en divisjon jeg ikke passer inn som leser. Det kan endre seg- derfor
står hans prisbelønte trilogi fortsatt i bokhylla. Det har skjedd at tanken på
å gi den bort har kommet. Hvem vet – mennesker forandrer seg og erfaringen min
er at det gjelder også hva man liker å lese.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar