«- Dette er ikke bare en kjærlighetshistorie.
Det handler om livet og hvordan vi velger å leve det. Noen ganger kan man sitte
fast i en bestemt måte å leve livet på. Jeg tror det er dette som gjør at mange
kan identifisere seg med romanen, den handler om noe.»
Romanen hun har skrevet er This it how it ends utgitt i 2012 som på
norsk har fått tittelen Og så kom du. Kathleen
McMahon sier i intervjuet at hun var redd at romanen feilaktig skulle oppfattes
som en «kjærlighetsroman for damer».
Jeg fikk «godfølelsen» fra første side.
Med det mener jeg ikke at det er en feel-good roman. Romanen hentet frem mange
ulike følelser hos meg. Gjenkjennelse var en av dem. Allikevel – underveis mistet jeg litt av kontakten med
karakterene og derav historien. Men er det romanen – eller er det noe som kan ha
med meg som leser å gjøre. Var det tidspunktet jeg leste romanen som gjorde at
det er jeg som ikke investerte nok i den. Jeg kom til å tenke på det Jan
Kjærstad sier til Hans Olav Brenner i boken Om
å skrive – temaet er karakterenes troverdighet:
«Jeg tror man diskuterer på feil plan når man
etterlyser troverdige romanpersoner. Det er jo det man alltid jobber med som
forfatter, du forsøker hele tiden å gjøre personene voluminøse, som jeg har
kalt det, heller enn å gjøre dem flate eller runde. Men alle vet at enhver
romanfigur er og blir steindød. Zadie Smith skrev en dobbeltkronikk i The
Guardian som jeg er veldig fan av. Hun skrev at vi må tørre å si at forfatteren
bare gjør femti prosent av arbeidet, og at de siste femti må gjøres av leseren.
Og det er det mange lesere som ikke vil høre. De vil bare legge seg på ryggen
og bli feid over av historien og karakterene. Jeg tror at når en karakter får
liv i en roman eller en novelle, skyldes det ofte leserens meddikteriske kraft.
«
Handlingen starter høsten 2008. Romanens
hovedpersoner er Addie (38) og Bruno (49.)
Addie bor i Dublin. Hun er singel og
arbeidsløs arkitekt. Bor for tiden hos faren, brumlebassen Hugh, for å ta
hjelpe han pga at han har brukket håndleddene. Huset ligger rett ved stranden
der hun går lange turer med hunden Lola. Addie er sterkt knyttet til faren og søsteren Della. Moren
som døde da Addie var liten har Addie ingen minner om.
Amerikaneren Bruno kommer til Dublin for
å lete etter sine irske røtter. Han er også arbeidsløs etter at banken Lehman
Brothers gikk konkurs. Han har kjøpt tur/retur billett. Dersom Mc Cain vinner
valget har han bestemt seg for ikke å returnere til USA.
Bruno tar kontakt med Hugh som er en
slektning av han. Men Hugh får med Addie på at de ikke skal besvare
henvendelsen. Brunos utviste interesse får Hugh til å tenke på filmen Picnic med døden. (Skrekk og gru tenker
jeg – det er en av de filmene som har skapt mest skrekk i kroppen min!) Men så
møtes Addie og Bruno ved stranden og det oppstår momentant varme følelser
mellom dem.
Hvordan ender dette? Jeg skal ikke røpe
mere av handlingen. Den endte ikke slik jeg hadde trodd det skulle ende. Det er
en enkel historie om livet. Med sine opp- og nedturer. For flere enn Addie og
Bruno. Jeg tenker at romanen må være et godt grunnlag for å lage film av.
Selv om jeg synes romanen god, har den
mange konkurrenter i bøker jeg har lest tidligere. Jeg vil anbefale at man
skrur ned forventningene til boken og heller la den overraske dersom den
treffer.
Privat foto - det er ikke bare Lola som elsker å grave når hun er på stranda.
Kjempeflott omtale, og nydelige bilder. Jeg likte boken godt, men så gikk jeg inn i den med blanke ark. Tror, som deg at det har mye å si. Sliter litt med en bok nå som jeg hadde veldig høye forventninger til, men ikke får helt grepet på :)
SvarSlettTakk for det. Jeg tror det har mye med meg og min sinntilstand å gjøre. Denne julen har hodet vært fylt av så mye annet at det har rett og slett vært vanskelig å konsentrere seg. Samtidig hadde jeg behov for å lese for rett og slette å koble av.
Slett