Oppløsningstendenser av Nina Lykke - fortjener å bli fremsnakket og lest av mange

På et hundekurs jeg deltok på sa en instruktør at en kan sammenligne et hundeliv med å legge et sementgulv. Skulle man komme i skade for å sette et avtrykk i sement og ikke få rettet det opp før gulvet tørker, er det svært arbeidskrevende å få det fjernet i ettertid. Etterhvert som sement tørker er det vanskelig å sette avtrykk. Men umulig er det ikke. 

Det vil si at negative hendelser en hund  har opplevd som valp vil sette seg og styre hundens oppførsel senere. Positiv innlæring bør derfor skje når hunden er valp/unghund.  

Vi mennesker er et produkt av så mye. Men jeg tenker at vår barndom og oppvekst er som dette sementgulvet. På godt og ondt. Denne tanken kommer ofte opp når jeg leser bøker. I særdeleshet når jeg leste romanen til Nina Lykke: Oppløsningstendenser. Romanen er utgitt i 2013 og er på 239 sider. Jeg lånte boken av biblioteket.

Det ble en tenksom leseopplevelse for meg. Det er vanskelig å oppsummere. Men romanen handler om forholdet mellom mennesker, bl a om hvordan vi håndterer kriser som oppstår i livet/hverdagen. Fordi forfatteren bringer frem så mange temaer, vil jeg tro at her er noe mange andre kan kjenne igjen fra eget liv/egne tanker. For meg var det forholdet mellom Liv og moren. 

I innlegget: Oppløsningstendenser av Nina Lykke - hør forfatteren lese fra og fortelle om romanen skriver jeg om hvordan jeg fikk høre om boken mv.

Romanen ble utgitt av Forlaget Oktober i 2013:

"Oppløsningstendenser er en monolog fra bunnen. Liv befinner seg på nullpunktet, i en 100-kroner-dagen-tilværelse i en kjellerhybel på Sagene i Oslo, etter ekteskapet med Anders og forholdet til Bjørn, etter Frogner-leiligheten, restaurantene, kredittkortene og den økonomiske katastrofen. Fra en fundamentalt mistrøstig situasjon, et dypt fall fra den høyere middelklassen Liv ble født inn i, vokser det frem en burlesk, skjev og mørk fortelling om menneskelig havari"

Gjeldsslaven Liv er ikke selvmedlidende og mener at andre skal ordne opp for seg. Hun er egentlig en fighter. Men det har vært ting i livet til Liv som har satt sine spor. Som har gjort sitt til at møtet med den manisk-depressive Bjørn ble så hodeløst katastrofalt for henne. Akkurat nå er livet til Liv helt på bunn. Men verre skal det bli. For Liv får beskjed om hun har mistet jobben og lønnen som gjør at hun har mulighet for å ha hundre kroner å leve av og nedbetale gjelden. Vi følger henne noen vårdager der hun reflekter over livet sitt i nåtid og fortid.

Det ble som jeg hadde tenkt: jeg opplevde den både deprimerende og oppmuntrende. Men lite av det første og mye av det siste.Det siste skulle man ikke tro ut ifra handlingen som skisseres ovenfor. Men der det er liv er det håp!

Hun har vært en idiot som har havnet der hun er. Har kun seg selv å klandre. Men etterhvert heier jeg på Liv. Krysser fingrene for Liv. Kommer på parti med henne mot resten av "røkla". Moren, faren, som bare stakk av og overlot moren til tolvåringen Liv, Anders og svigermoren. Samtidig: Du må si ifra! Ikke la andre herse slik med deg! Ikke bare tenk! Men det er enkelt å tenke om en som bor i en kjeller full av mugg, økonomien er bånn i bøtta og vandrer omkring som et takras.  

Oppløsningstendenser berører mange mellommenneskelige temaer. Jeg tenker at man kunne gitt ut en novellesamling basert på hendelsene i denne romanen. Det er sjelden jeg leser en roman der forfatteren skriver så godt om slike tema som Nina Lykke gjør i romanen. Derfor er det så mye som kan siteres. Her er noe:

"Hvor gikk jeg feil, om natten kan jeg ligge og jamre, hvor gikk jeg feil, i hvilket veikryss burde jeg tatt en annen vei, men for hver dag som går og for hver hendelse, og samtale jeg tenker på, vokser mistanken: Samme hva jeg hadde gjort eller sagt, ville resultatet blitt det samme, at jeg ligger her i kjelleren og har mistet alt."

Psykologen har sagt til Liv at hun kan tillate seg å bare gi opp, noe hun kunne gjort allerede som barn:

"Det jeg nå omsider og på så mange måter har gjort, det har jeg selvfølgelig gjort for sent, og på feil måte, slik jeg har latt det rase sammen rundt meg, latt leiligheten forsvinne og begynt å drikke for mye. Apatien min har kommet  mange tiår for sent, den er hverken nyttig eller sjarmerende lenger, mormor og morfar er hvite knokler i svart jord ute på Vestre Gravlund og kan ikke lenger hjelpe meg. Hvis de noen gang kunne det, det var jo mamma som var deres prosjekt. Det var mamma som var problembarnet, mamma som befant seg i evig trassalder og et evig tenåringsoppgjør, mens jeg fargela skoleoppgaver og sørget for at fargene ikke kom utenfor sirklene."

 Liv er skilt etter at Anders traff en yngre kollega:

"Det finnes ingen lov mot å leve sammen med en kvinne og nekte henne barn helt til livmoren hennes har tørket inn, for deretter å smelle en tredveåring på tjukken, for så å kjøpe en kremgul sportsbil etter å ha levd i en miljøvennlig og kildesorterende sykkelhusholdning med meg i alle år, for deretter å ta med seg sin gryende lille familie på det mest forbudte av alt, en tyve timers flytur til Thailand, og deretter publisere bilder av alt sammen på Facebook, der vi er venner alle tre, for slik det er moderne å være kåt, er det også moderne å være venner med sin eks – for å vise at man ikke er bitter – men ikke for gode venner, bare akkurat passe gode venner, slik man skal drikke akkurat passe mye alkohol, og sørge akkurat passe lenge over et brudd, ikke for lenge, men heller ikke for kort. "

Liv observerer Anders og Line i kafeteriaen på Ikea der hun er og spiser frokost til femten kroner for å spare penger. Der hører med til historien at imens Liv og Anders var gift sendte denne Line et mobilbilde til Anders som Liv oppdaget. Nå sitter hun og observerer dem i lykkelige omstendigheter – de ser ikke henne:

"Pensjonistene stirrer sultent på dem, jeg stirrer sultent på dem. Kanskje var det bare dette han ville hele tiden, bli håndtert på denne måten, bli satt barn på av denne Line, som er av hans sort. Jeg har sett fitta di, kan jeg reise meg opp og rope, du kan sitte der og kvitre, men den lille sivilisasjonen deres er som alle sivilisasjoner grunnlagt på begjær og massakrer. Hvem sender bilde av sitt eget nakne barberte skritt til en gift mann? Og hvis dette er mulig, hva annet er da ikke mulig?"

Jeg håper Nina Lykke skriver flere bøker.