Jeg er imponert over detaljrikdommen i Tore Renbergs roman Luneflyteprøven som ble utgitt i 2023. Samtidig er det detaljrikdommen som gjorde til at jeg synes den tidvis ble et «pes» å lese.
Historien om skjebnen til Anna Voigt er drivkraften i romanen. En skjebne som
er så trist og dyster at det er til å gråte over. Men rammene forfatteren har
lagt rundt historien ble for omfattende for meg. Det var kapitler som var utrolig gode,
og det var kapitler som jeg fikk lite ut av. Etter hvert ble det til at jeg
bare skumleste kapitler for overhodet å bli ferdig.
Forlaget omtaler boken slik:
«Sachsen, 1681:
Femten år gamle Anna Voigt tiltales for å ha drept sitt nyfødte barn. Blir hun
kjent skyldig, vil straffen være døden.
Denne romanen
folder ut den forbløffende fortellingen om Anna Voigt, om et samfunn som
straffer sine døtre og sønner hardt, om tortur og henrettelser, om den
medisinske lungeflyteprøven som ble starten på moderne rettsmedisin, om hevn,
forfengelighet og ortodoksi, om gammel tid mot ny tid. Ut fra et unikt
historisk materiale trer et mylder av skikkelser levende frem, skildret med
stor innsikt og innlevelse.
"Lungeflyteprøven"
er basert på virkelige hendelser, aldri før fortalt.»
Enig med deg, jeg synes historien var tematisk spennende og fin, særlig historisk sett, men det ble for mange utbroderinger for meg også. Jeg prøvde å bli ferdig med den før jeg skulle på en bok-samtale med han på bibloteket, men droppet det for jeg orket ikke høre han fortelle mer fra boka. Fortsatt God påske. :)
SvarSlett