Plikt - en roman som Marianne Clementine Håheim har skrevet - utgitt i 2021

 

En stolt sauebonde i Irland eide de flotte sauene på bildet over. 

«Folk kjem til å spørje om eg er ferdig med byen, klar for å vende heim, om eg lengtar etter roa på landet. Det er tåpelege spørsmål. Eg er ikkie ferdig. Far min er død.

 

Eg har ingen foreldre, ingen partnar, ingen born, men denne eigedommen finst. Dette huset og dette fjøset finst. Dei er fysiske prov på at familien min og eg har funnest, at vi har arbeidd og ete og vore saman. Nokon må bu i huset og bruke tinga.

 

Eg skal flytte heim for å ta over garden, ikkje fordi eg vil, men fordi eg føler at eg burde vilje. «

Romanen Plikt utgitt i 2021 har fått gode anmeldelser. Fortjent synes jeg etter å ha lest den. Forlaget siterer her en anmelder som skriver følgende:

 

"Med sitt kvasse, detaljsikre språk får Marianne Clementine Håheim oss til å virkelig føle de menneskelige omkostningene ved et landbruk som forplikter seg til dyrene"

Romanen på knappe 136 sider med lite tekst på hver side er presis. Ingenting er overflødig. Det er som anmelderen skriver, jeg føler jeg er der sammen med hovedpersonen. Det er så klare bilder at det oppleves som jeg ser en film.  Jeg kjenner en uro for hva som skal skje. Det jeg er mest redd for er om han kan klare å ta vare sauene på samme måte som faren. Er han sterk nok for det ansvaret han har påtatt seg. Hvordan er det å være nabo i en slik situasjon.

 

”Minna om pappa er minne om ei anna tid. Det slår meg stadig, etter kvart som dagane går og eg gjer meg kjend med rutinane hans, kor sterk han må ha vore.

 

Så bekymra han må ha vore.

 

Så vondt han må ha hatt.»

 

 

 

Forlagets omtale av romanen:

 Då faren plutseleg døyr, vel den unge mannen å flytte heim til garden han vaks opp på. Han tar på seg arbeidskleda som faren pleidde bruke, og blir sauebonde. Nært og levande skildrar romanen den unge bondens dagar saman med sauene, omsorga han må gje kvart einskilt dyr, og alt det praktiske som må takast hand om.

"Plikt" er ei gripande forteljing om kva det vil seie å drive ein liten gard i vår tid, om nærleiken til dyr og natur, og om det å høyre til i ein tradisjon. Nesten umerkeleg viser det seg også å vere forteljinga om ei einsemd som er så stor at ho kanskje ikkje kan berast.