Solsnu 2025
«Mona døde en tirsdag. På den
andre sida av senga begynte Sebastian å gråte stille mens han holdt morens hånd
mellom begge sine. Jakobine sto med ryggen til og ansiktet vendt ut mot
parkeringsplassen, mot det store åpne, mot snøen som falt. Inne i seg hadde
Daniel Kaspersen samme følelse som når du står i en heis og det i hele kroppen
kjennes som om den går nedover, selv om pila viser det motsatte. Det var ett
bilde som dukket opp i hodet hans. Ikke av henne og ham, ikke av henne og ham
og barna deres, men et han hadde sett på TV, fra Oklahoma, etter at en tornado
hadde rasert en småby. På den ene sida av hovedgata hadde flere av husene
mistet frontpartiet, men ellers var de intakte. Det var et slikt hus han var
blitt nå, mens alt han hadde vært, alt han noen gang hadde følt, håpet og trodd
på, revnet i en brennende lengsel etter heller å kunne være et av husene på den
andre sida av gata som var blitt fullstendig jevnet med jorda.»
Julepynten er pakket ned. Fortsatt er det rester i kroppen
etter en 14 dagers forkjølelse. Ute er det kaldt, og jeg hørte nettopp saltebilen
kjøre forbi på veien. Vinteren er ikke min årstid. Selv om julen har sine
positive sider er den beste dagen for meg når jeg vet at sola har «snudd».
Jeg var på et tidspunkt i tvil om jeg skulle fortsette å
lese romanen Lyset de døde ser av Levi Henriksen. Men heldigvis valgte jeg å lese den
ferdig. Den ble ikke så trist som begynnelsen på romanen tilsier.
Lyset de døde ser er en oppfølger av romanen Snø
vil falle over snø som er falt som ble utgitt i 2004. Den første romanen leste jeg
sommeren 2013. 20 år er gått også i romanen. Daniel Kaspersen har hatt et godt
liv i disse årene og spørsmålet for meg som leser er om Daniel Kaspersen kommer
seg over tapet av Mona. Et lavere spenningsnivå enn Snø vil falle over
snø som er falt, men absolutt lesverdig.
Jeg ble inspirert til å låne og lese romanen av dette
intervjuet med Levi Henriksen i NRK Radio programmet Åpen bok:
«Snøen har falt, smeltet og falt
igjen. For Daniel Kaspersen har livet tatt en uventet og brutal vending. Mona
Steinmyra, kvinnen han endelig fant lykken med for over tjue år siden, har gått
bort. Mens Daniel kjemper med sorgen og prøver å finne mening i en verden uten
Mona, forsøker han å forstå hvordan han kan være en god far for sønnen hennes,
Sebastian, og deres felles datter, Jakobine. De er femte generasjon Kaspersen i
huset oldefaren bygget ved foten av Brattberget.
Samtidig er Daniel på stadig
hyppigere besøk hos sin gamle mentor Markus Grude, den pensjonerte lensmannen
på Skogli som ikke lenger er så åndsfrisk som han var. Gammellensmannen
forsøker å få ham interessert i en sak han aldri fikk løst, og etter hvert skjønner
Daniel at saken også kan komme til å få konsekvenser for hans eget familieliv.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar