Dette
skrev jeg i november 2013.
«Det er sjelden jeg leser en bok som jeg sitter
igjen med et så opplevd stort netto utbytte som etter å ha lest boken til Herman Lindquist: Karl Johan – Jean Bernadotte –
soldaten som ble konge. Det inspirerer også til å lese andre bøker han har
skrevet.»
Det
skulle gå lang tid før neste bok av forfatteren i bokhylla ble lest: Madame
de Pompadour. Boken ble utgitt i 2008 og er nå lest. En utrolig livshistorie
å lese om. Karl Johan (Jean Bernadotte) levde i perioden 1763 til 1844. Madame
de Pompadour i perioden 1721 til 1764. Det vil si at hun døde året etter at
Karl Johan ble født.
«Nå var Jeanne blitt sytten år, og tiden var inne
for å tenke på ekteskap. Utgangspunktet var ikke det aller beste. Riktignok var
hun mer begavet og vakrere enn de fleste unge kvinnene i selskapslivet i Paris,
men hun hadde ingen «bakgrunn». Hun het frøken Poisson (fisk), og det klang
ikke bra. En kvinne uten «familie», det vil si uten adelige forfedre og uten en
større arv i vente, hadde ingen muligheter for å bli fint gift. Jeanne, som
ikke hadde noen adelstittel, men en røff far som hadde vært innblandet i lyssky
affærer, og en mor som ikke hadde det beste rykte, slapp absolutt ikke inn i de
fineste og mest interessante salongene for å møte mennesker hun lengtet etter å
snakke med.»
Le
Normant de Tournehem, en av morens elskere som er utpekt til en av flere mulige
fedre til Jeanne, hadde en løsning:
«Han var rik og familien hadde tilhørt adelen i
to generasjoner etter at faren hadde kjøpt Étiolles, en stor eiendom sør for
Paris. Med på kjøpet fulgte retten til å kalle seg Seigneur de Étiolles var en
slags adelstittel. Han hadde en yngre bror med en sønn som var fem år eldre enn
Jeanne og ville bli en passende ektemann for henne.»
Jeanne
giftet seg i 1941 og i 1945 møtte hun kongen, Ludvig XV:
«I februar 1745 ble Jeanne invitert til
århundrets maskeradeball i Versailles. Til allmenn begeistring dukket kongen
opp i Speilsalen som et av de åtte formklipte barlindtrær, like velfrisert som
bartrærne i slottsparken. Den kvelden kunne hoffet for første gang se at Ludvig
var forelsket i kvinnen fra den pariske borgerklassen. Hun var utkledd som Diana,
jaktens gudinne.»
Året etter maskeradeballet malte Jean-Marc Nattier dette bildet av Jeanne som henger i Versailles.
Det
tar ikke lang tid før Jeanne er installert på slottet som kongens elskerinne og
skandalen er et faktum.
«Jeanne var nå blitt tjuetre år. Ludvig trettifem.
Allerede den samme kvelden besøkte han henne, og de spiste middag alene. Denne
sensommeren 1745 må vært den mest turbulente og berusende perioden i Jeannes unge
liv. Frankrikes eneveldige konge elsket henne men hva dette skulle føre til og
hvilke muligheter som skulle åpne seg for henne, ante hun ikke. Derimot visste
hun at hun hadde mange fiender i Versailles, de fleste så på henne som en
uvitende oppkomling som var født frøken «Fisk» og var skilt fra en borgerlig skatteforpakter.
Hun hadde kjøpt seg en adelstittel, attpåtil så frekk at hun brukte den utdødde
familiens våpenskjold, de tre sølvtårnene. Det var ikke minst det siste som
hoffolkene følte seg opprørt over. Grev Etienne Franqois de Stainville, den
fremtidige hertugen av Choiseul, som skulle bli en av hennes nærmeste venner,
skrev i dagboken: «Å slippe inn hustruen til en forpakter og la henne bytte
navn for å gjøre henne presentabel, synes å bryte med alle regler for korrekt
oppførsel, rettskaffenhet og etikette.»
En
regnværsdag i 2014 var jeg i Versailles. Først stod vi i kø i borggården sammen
med en horde andre turister og ventet for å få komme inn. Det tok sin tid selv
om vi var der tidlig. Etter hvert kom vi inn våte som kråker. Det var
tjåkafullt av andre våte turister. Det ble ingen god opplevelse. Med boken til Herman Lindquist «innabords»
tror jeg det ville blitt en bedre opplevelse.
Forlaget omtaler boken slik:
«Jeanne Poisson var tjuetre år da hun bergtok
Frankrikes konge Ludvik XV med sin intelligens, skjønnhet og ambisjoner. Hun
ble hans elskerinne — hans offsielle kongelige elskerinne! — til tross for at
hun var en vanlig kvinne av borgerskapet uten adelige aner eller annen
tilknytning til hoffet.
Dette var oppsiktsvekkende, men enda mer spesielt
var det at hun helt til sin død beholdt og forsterket sin maktstilling i
Versailles. I mange år var det i praksis hun som styrte Frankrike, både
politisk og kulturelt. Da hun døde, bare førtito år gammel, var hun kjent som
Madame de Pompadour over hele Europa.
Herman Lindqvist skildrer med sine store
fortellerevner livet og samtiden til Madame de Pompadour, en bemerkelsesverdig
og dannet kinne. I tillegg gir han et fengslende bilde av det overdådige livet
i Versailles på 1700-tallet.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar