«Da jeg var
student, kunne jeg ikke fordra Schopenhauer; senere forsto jeg hva jeg måtte
akseptere av teoriene hans, nemlig at alle følelsesmessige forhold er en
mulighet til angrep, og at jo flere mennesker jeg slipper innpå meg, desto
flere kanaler kan faren strømme mot meg gjennom. Det var ikke enkelt å innse at
jeg fra nå av også måtte regne med Emerenc, hennes eksistens var blitt et
element i mitt eget liv, og tanken på at jeg en gang kunne miste henne, fylte
meg med gru, og om jeg overlevde henne, ville hun bli enda en av skyggene i den
skaren hvis uhåndgripelige nærvær gjorde meg oppskaket og fortvilet.»
På bokomslaget siteres en kritiker om at romanen
Døren av Magda Szabó (f. 1917 – d. 2007) er en av de beste bøkene hun
har lest. Jeg synes boken var god, helt klart verdt å lese. Men ikke en av de
beste jeg har lest. Det var noe med slutten som jeg synes ble unødvendig detaljert
sammenlignet med første del. Romanen ble
utgitt i 1987 og på norsk i 2006.
Fra baksiden av eksemplaret jeg har lest:
«Døren er et
fascinerende og uforglemmelig portrett av to kvinner. Vi møter historiens
forteller, en forfatter, og den eldre hushjelpen Emmerenc, som har jobbet for
henne i nærmere tjue år. Den ene lever nesten bare gjennom ordene, den andre
kan knapt nok lese. Tjenestekvinnen representerer både ydmykhet og offervilje,
forfatteren en slags intellektuell arroganse. Men de knyttes nærmere sammen enn
noen av dem kunne ane. For Emmerenc gir alt, enten det dreier seg om å redde en
jøde, en tysker, en tyv eller en hjemløs katt. Hun tviler aldri et sekund.
Heller ikke når det gjelder en hun kan gjøre sine nærmeste. Men det er én ting hun
ikke deler. Hun slipper aldri noen innenfor døren til sitt hjem.
Magda
Szabö gir oss en fortelling om en fargerik og spesiell kvinne som styrer sine
omgivelser nærmest som en despot, men som likevel elskes av alle.
Døren er en
roman der leseren rives med fra første side.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar