6. jan. 2016

Karl Ove Knausgård: Sjelens Amerika - tekster fra årene 1996 - 2013


Det frister ikke å sette seg ned å skrive om boken med Karl Ove Knausgårds tekster fra 1996 – 2013 etter en lang dag på jobben. Mørkt når jeg kjører på jobb og når jeg kommer hjem. Når temperaturen ute er under minus ti, og jeg endelig er kommet inn etter en tur med hunden, frister sofaen, et pledd, en bok og en liten hund på fanget. Som heller ikke er glad i kulda. Men det blir neppe enklere å skrive om boken morgen. 

Dagene oppleves så korte med mørket og kulda. Det hjelper lite at sola skinte og varmet opp kontoret midt på dagen. Vel, kaffe og After Eight, og så krysser jeg fingrene for at inspirasjonen øker i takt med skrivingen. Men noe langt innlegg legger jeg ikke opp til.

Boken fikk jeg i julepresang. Tekstene er av ulik lengde, og jeg overlater til Oktober forlag her å oppsummere innholdet:

«Hvorfor skrive, hvorfor male, hvorfor fotografere? Hvorfor lese, hvorfor se på malerier, hvorfor gå i gallerier? Kan det være for noe annet enn å søke seg inn mot de store spørsmålene? Og hva handler de om, annet enn det lille livet?
Sjelens Amerika er en samling tekster som spenner fra ensomheten i Francesca Woodmans fotografier til hva det egentlig vil si å drite, fra bildet av Jesus Kristus i en brent toast til massakren på Utøya, fra Knut Hamsuns mislykkede mesterverk Mysterier til nåden det kan være å se en død far bli begravet.
Da Karl Ove Knausgård debuterte med romanen Ute av verden i 1998, hadde han allerede publisert artikler, essays og anmeldelser. Det essayistiske har vært en drivende kraft i alt Knausgård skriver: originale tankesprang og inspirerte spekulasjoner om sammenhenger mellom det individuelle og det for alle like, vår egen tid og historisk tid, kunst og ikke-kunst, idioten og det guddommelige.»

I en anmeldelse i Dagbladet her mener Olav Løkken Reisop at tekstene er bedre en Min Kamp. Andre har også gitt tekstene gode anmeldelser.

Det var ikke alle tankesprangene hans jeg fulgte like godt. Som f. eks teksten Velkommen til verden der han skriver om Francesca Woodmans bilder. Bildene finner en på Internett. Jeg så dem ikke da jeg leste, og det er kanskje noe en bør gjøre. Men med skrivetalentet til Knausgård er det fleste tekstene verdt å få med seg.

Teksten Det monofone mennesket der Anders Behring Breivik er tema, er ikke vanskelig å følge, der han bl a skriver:

«Det mest påfallende med den ni uker lange rettssaken, hvor vi for
første gang fikk se morderen, og hvor hele hans liv og alle de miljøer
han hadde ferdes i, ble dokumentert og analysert, var hvor normalisert
både han og ugjerningen ble. Det var som om det faktum at han
var et menneske som oss, som argumenterte for sitt syn, trakk det
uforståelige inn under seg: plutselig ble mennesket Breivik målestokken,
ikke ugjerningen hans. Et av ofrene kalte Breivik «en dust»
i avisen, flere kommentatorer beskrev ham som liten, smålig, stakkarslig.
Noen var opptatt av å vise hullene i argumentasjonen hans,
noen skrev om feil han hadde begått og misforståelser han hadde
gjort, og denne ufarliggjøringen og forminskingen av gjerningsmannen
er forståelig, for et menneske er lite i seg selv, men det gjør
ikke at vi forstår noe mer av hvordan det var mulig; tvert imot, etter
rettssaken er det som om de to størrelsene, den uhørte ugjerningen,
som ikke har sin like i norsk og europeisk etterkrigshistorie, og
mannen som utførte den, er uforenlige.

Hvordan kan vi forstå det som hendte? Hva kan få en relativt sett
velfungerende mann til egenhendig, på nært hold, å slakte sekstini
mennesker, de fleste av dem ungdommer? Midt i et stabilt, rikt og
velordnet land? Hva kan få et menneske til å ta det steget? Er det i
det hele tatt mulig å forstå det?»

Jeg har ikke lest Hamsuns Mysterier, men teksten Sjelens Amerika der Knausgård skriver om romanen, inspirerer til å lese den. Her skriver han om bruk av fortellerstemme i romanen:

«Det hefter også et annet problem ved mystifikasjonenes nærvær.
De fleste av dem er gåtefulle simpelthen i kraft av fortellerens
tilbakeholdelse av fakta, for eksempel at de tre telegrammene Nagel
mottar, er sendt av Nagel selv, noe jo fortelleren vet; det eneste som
skaper mystikk rundt dem, er det faktum at leseren ikke blir gjort
oppmerksom på saksforholdet før mot slutten av romanen, men må
gjette. I en jeg-roman ville det ikke ha vært noe å si på et slikt grep,
der er fortelleren en del av handlingen, og en utelatelse av denne
typen får betydning for det dette sier om jeg-ets karakter. Men i en
tredjepersonsroman finnes det ikke noen slik betydning. Utelatte
opplysninger sier ingenting om Nagel, ingenting om det som skjer
på handlingsplanet, men er utelukkende et forhold mellom fortelleren
og leseren, og siden fortelleren faktisk vet hva som er hendt, og
all spenning er bygd opp omkring det faktum at han bare ikke sier
det, er jo grepet tomt.»

I teksten Den brune halen som starter med at han vil drite, og avslutter med at han endelig kommer hjem og får utført sitt ærend, skriver han bl a:

«Går man gjennom et norsk villaområde en vinterkveld og ser inn i de
ulike husene, er det bemerkelsesverdige at alle ligner på hverandre,
og i en viss forstand faktisk er helt like. Alle har sofaer, alle har sofabord,
alle har fjernsyn, alle har gardiner, alle har oppvaskmaskin,
kjøkkenbenk med vannkran og kum, kjøkkenbord, kjøkkenskap,
ovn og ovnsvifte og så videre og så videre. Alle ser på tv, lager mat,
sitter og spiser, vasker opp eller sitter og leser. Det private rom er
det eneste stedet hvor man kan være seg selv, uforpliktet overfor de
andres blikk, så hvordan kan det ha seg at alle har det likt og er seg
selv på samme måte der ? Svaret er enkelt, men finnes ikke i hva hver
enkelt gjør eller ikke gjør, må ikke søkes i det individuelle, for det
er ikke slik at vi oppfører oss identisk i det private rom fordi vi er
spesielt fantasiløse og konforme. Svaret ligger i vår forståelse av hva
det private er. Det private er egentlig nettopp ikke forbundet med
frihet, men med det motsatte, som er nødvendighet. Alle rommene
i det private er på en eller annen måte forbundet med nødvendig-
het. Vi må sove, det gjør vi i soverommet, vi må lage mat og spise
del gjør vi i kjøkkenet og spisestuen, vi må vaske oss, det gjør vi
på badet, og vi må drite, det gjør vi på doen. Det private hjem
er bygd opp rundt kroppens behov. Disse behovene er knytte til
tvang, ikke til frihet; vi kan ikke velge dem bort.»

Det er en del av temaene i tekstene jeg kjenner fra Min Kamp bøkene, f eks om faren. I bok nr. 6 nevnte han at han hadde vært med i et arbeid med å redigere bibelen. Det skriver han om i teksten Hjelpemann på bibelen. En tekst jeg likte veldig godt. Det samme gjelder den siste teksten Dit ut der fortellingen ikke når, om forholdet mellom redaktøren i forlaget og forfatteren.

Tekstene kan en med fordel lese om igjen. Det er mulig jeg gjør en eller annen gang. Men nå er det andre bøker som frister. I tillegg har jeg ennå ikke fått lest hans bok Om høsten, en bok jeg har lånt på biblioteket. 


Jeg har startet på Britt Karin Larsens bok nr. 3 om skogfinnene, Som steinen skinner. En helt annen type litteratur enn Knausgårds tekster, men absolutt å anbefale for de som liker gode historier. 

11 kommentarer:

  1. Ja, det er mørkt og kaldt her også..brrr.... får liksom ikke opp varmen i huset.
    Men du fikk da fint til å skrive om denne boka. Selv har jeg den på vent, an av de mange jeg skal lese dette året. Samt Britt Karin Larssens sine to serier.. Nok å ta tak i. Kos deg med lesingen.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk. YR sier at det skal bli mildere torsdag - jeg krysser alt jeg har for at det er riktig. Lykke til med lesingen av tekstene hans når du en gang kommer så langt.

      Slett
    2. Det ser ut til at det først mildere over helga her...
      Takk takk.
      Min første Knaus var En tid for alt- en aldeles nydelig bok, om engler i bibelen og kunsten blant annet

      Slett
  2. Interessant å lese omtalen din. Jeg likte denne godt, omtalte den i 2014.

    SvarSlett
  3. Hyggelig å lese at du synes det. For meg er Knausgård noe helt eget. Det er som om ordene bare renner ut av han, og legger seg fint på plass. Jeg liker også å høre og lese hans meninger om egen og litteratur generelt. Jeg har etter i går lurt på om jeg skal kjøpe boken hans "Om høsten". Det er bøker jeg liker å eie. Jeg tenker også på å få lese romanene han skrev før Min Kamp.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har den Om høsten liggende, i lyd - jeg har lest de første bøkene hans også, og selvsagt hele serien Min kamp.

      Slett
  4. Jeg har sansen for Knausgård fordi han har en særegen og direkte skrivemåte som jeg liker:)
    Jeg har ikke lest denne, men har lest alle Min kamp bøkene, og Om høsten, Om høsten var ikke verst det, men jeg kommer alltid til å forbinde Knausgård med Min kamp bøkene for den serien var noe for seg selv:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig med deg. Litt moro å tenke på at jeg som et utgangspunkt ikke hadde tenkt å lese Min Kamp-bøkene. Ikke for at jeg ikke trodde de var bra, men fordi jeg jeg syntes det var så mye oppstyr rundt dem at det var nok i seg selv. Det var helt tilfeldig jeg fant nr 1 i pocket på en bokhandel på Byporten, et impulskjøp som det ofte er når jeg har vært innom der. Det som også er interessant er at mange som har aversjon mot serien, og meninger om det private han skriver om, aldri har lest dem.

      Slett
    2. Jeg hadde de samme tankene som deg. Først nektet jeg å lese Min kamp bøkene fordi jeg var drittlei av å høre om bøkene på tv og radio og over alt hele tiden da de først kom ut at jeg ble lei av hele styret. Men flere år etter de kom ut ble jeg litt nysgjerrig og av og til lønner det seg å vente til hysteriet legger seg:) Så glad for at jeg ga bøkene en sjanse:)

      Slett
  5. Jeg må innrømme at jeg ble litt lei av Knausgård etter seksern, og jeg oppdaget også (i en av de andre) at jeg ikke liker han så godt når han skriver 'fiksjon' som når han skriver 'dokufiksjon'. Tror det var i femmern at han la inn utdrag fra andre tekster, de som kom forut, og de kjedet vettet av meg. I det samme han begynner å snakke om seg selv igjen - er jeg med. Akkurat som diktanalysen(e) hans i seksern holdt på å gjøre meg gal (sikkert enda verre lest av Ribu).

    Har både Høsten og Vintern liggende her (på lyd), hadde planer om å lese dem inn mot prisen, men kom aldri i gang. Tror jeg heller skal velge Sjelens, når jeg får tid, du fikk den plutselig til å høres veldig interessant ut. Har lest litt om den tidligere uten å fristes, så klapp til deg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Man skulle tro at jeg også burde ha fått nok etter nr 6. Om det var den eller den bidro, jeg ble så nedstemt på slutten av boken. Når han skriver om Lindas sykdom. Han fikk frem hvor vanskelig det er med psykisk sykdom. Tror tekstene i boka bør leses over lang tid, ikke som jeg som leste de etter hverandre. Men det er fordi at å ha flere bøker jeg leser i, blir bare surrball.

      Slett