Apache-indianerne - jakten på den tapte stamme av Helge Ingstad - så fjern fra vår tid at det er som å lese et eventyr

Det var da Helge Ingstad var i Canada, og som han forteller om i boken jeg har skrevet om i innlegget: Pelsjegerliv av Helge Ingstad, at han bestemte seg for ekspedisjonen som har gitt grunnlag for boken Apache- indianerne – jakten på den tapte stamme utgitt i 1939.

Det var på en sledetur med «Villreineter-indianerne» i Canada at han ble fortalt at for lenge siden hadde indianere i området vandret mot syd. Åtte år etter var han i et reservat i White Mountains i Arizona og fikk høre samme historie fra en gammel apacheindianer, at hans folk kom fra et kaldt land langt mot nord.  Det er et faktum at indianske stammer i Nord-Canada og Alaska og apacheindianerne tilhører den atabaskiske språkgruppen.

Den som tror at Helge Ingstads bok skal bekrefte myten om at indianerne var de snille og de hvite inntrengerne var slemme, blir sørgelig skuffet dersom de leser boken. Både historien fra de hvite kom til apachenes-område med de spanske erobrerne ledet av Francisco Vasquez de Coronado i 1540, og det Helge Ingstad opplever under sin ekspedisjon i 1936-1938, vil få lese om brutale drapsmaskiner i indianernes rekker.

At indianerne drepte for å forsvare seg mot soldatene som jaget dem kan veldig godt forklares. Men de drepte uskyldige nybyggere, og de tok fanger; menn, kvinner og barn. Meksikanere var hatobjekt nr 1. Indianerne torturerte og voldtok menn og kvinner, og «adopterte» barna. En kan bare tenke hvilke redsler det skapte. Ikke minst hos barna som først opplevde å få foreldrene drept for deretter å bli tvunget til å bo sammen med indianerne. Mennene var ikke av veien å drepe sine kvinner dersom de var misfornøyd. Heller ikke barn ble spart. En straffemetode som menn brukte på sine kvinner var å skjære av dem nesen dersom de var utro.  

Men det at indianerne ble utsatt for en stor urett er et faktum og som hadde mye å si for omfanget av brutaliteten. De ble sviktet om og om igjen. Det var ikke alltid mennesker med edle hensikter blant de hvite som etterhvert overtok indianernes områder. Det var også mange hendelser der indianerne ble rått og brutalt myrdet. En av de som opplevde dette var den siste høvding Geronimo. Han opplevde å komme tilbake til leiren og finne familien drept av de hvite. Geronimo var den siste store høvding, en flinthard og bitter mann, som søkte tilflukt i de ville Sierre Madre-fjellene i New-Mexico og det ble apachenes siste tilfluktssted før den endelige overgivelsen.

Det var i et reservat i White Mountain i Arizona at Helge Ingstad ble fortalt at noen av apachene kom unna og at deres slekt levde i Sierra Madre. Den siste delen av boken handler om Helge Ingstads leting etter de som klarte å unnslippe og deres etterkommere i Sierre Madre-fjellene.  

Boken er illustrert med bilder og den er innholdsrik, lettlest og spennende. Helge Ingstads beskriver områdene han reiser gjennom, til hest, med stor entusiasme og hans glede over å møte mennesker og å være i naturen er en rød tråd i boken. Han var kunnskapsrik, nysgjerrig og modig. Det var ikke uten risiko for eget liv han foretok reisen. En reise som dokumenterer en rå og brutal tid, der et frihetselskende folk ble plassert i reservat uten at de hadde noen l beskyttelse mot overmakten. Ettervirkningene har satt spor hos de som var midt i dramaet og etterkommerne. Historien er så fjern fra den tid vi lever i at det blir som å lese et eventyr. Et eventyr fra en tid der et menneskeliv ikke hadde stor verdi. 

Boken som jeg har lest er kjøpt. 319 sider inkl bilder.

En annen bok jeg har lest skrevet av Helge Ingstad og Anne Stine Ingstad er: 

Oppdagelsen av det nye land av Helge og Anne Stine Ingstad - om de norønnes oppdagelse av Nord-Amerika.

Her er et bilde av Geronimo som også er i boka.