Film: Lost In Translation (2003)

Det er over ti år siden filmen Lost In Translation ble utgitt, nærmere bestemt 2003. En film som fikk Oscar for beste originalmanus (Academy Award for Writing Original Screenplay). Den vant også tre Golden Globe; beste komedie, beste manus og Bill Murray fikk prisen som beste mannlige skuespiller. Det er en av mine favorittfilmer og hvor mange ganger jeg har sett den vet jeg ikke. I går så jeg filmen igjen.

Handlingen foregår i Tokyo der den amerikanske filmstjernen Bob Harris (Bill Murray) er for å medvirke i en reklamefilm for whisky. På luksushotellet der han bor møter han Charlotte (Scarlett Johansson), en ung filosofistudent som er sammen med den arbeidsnarkomanene mannen sin som er fotograf.

Bill og Charlotte kjeder seg og får ikke sove. De stiller spørsmål ved eget liv og etterhvert ved hverandres liv. Etterhvert oppstår det et vennskap mellom dem.

Charlotte sier til Bill at hun sitter fast i tilværelsen og spør han om han tror det blir bedre og det sier han at det gjør:

«Jo bedre du kjenner deg selv og hva du vil, jo mindre lar du ting gå inn på deg.»

Bill snakker om det å få barn:

«Livet ditt som du kjenner, det er borte. For aldri å komme tilbake. Men de lærer å gå og de lærer å snakke og du vil være sammen med dem. Og de blir etterhvert de deiligste menneskene du noen gang vil møte.»

Jeg synes filmen er like god hver gang jeg ser den. Morsom, men det er roen – det lavmælte rundt handlingen jeg liker. Kjedsomheten som kan oppstå når man bor alene på hotell f eks ved en jobbreise er gjenkjennbar. I en slik tilværelse dukker ofte mange tanker opp. Som det ofte gjør når man har ro rundt seg. Filmen får frem kontrasten mellom en rolig hotelltilværelse og en hektisk storby utenfor hotellveggene. Jeg veldig lyst til å reise når jeg ser filmen. Det er tryggere å bo landlig til. Men jeg opplever en større frihet ved å være i en storby. Kanskje jeg hadde opplevd det annerledes om jeg hadde bodd i en by...

Her er filmens offisielle trailer: