Kvinnen i buret (Kvinden i buret) av Jussi Adler-Olsen - 400 sider med prima underholdning!

Det er ikke alltid at en bok treffer en selv om «alle» har snakket positivt om den, som f eks krimbøkene om Avdeling Q skrevet av den danske forfatteren Jussi Adler Olsen. Derfor var det litt vågalt at jeg kjøpte de tre første på en gang og ikke bare nr 1: Kvinnen i buret (2007).

Nå er Kvinnen i buret lest og det ble innertier – prima underholdning fra side 1 til siste side. Nå må jeg rett og slett holde igjen for ikke å kaste meg over nr 2. Men det er aldri smart er min erfaring – da går jeg ofte lei uansett hvor gode bøker jeg leser.

Hva var det da som traff meg – jeg leser lite krim sammenlignet med den gjennomsnittlige norske leser: Det var alt. Karakterene, miljø, handling, spenning, komposisjon osv osv. Prikken over i-en for meg er at det er humor rundt karakterene.

Allerede i først kapittel fremkommer det at det er en kvinne som er tatt til fange. Det at vi raskt gjøres kjent med politikeren Merete Lyngaard og hvordan romanen er oppbygd, tilsier at kvinnen i buret jf tittelen på romanen, er henne.  At det vil være Avdeling Q på Politihuset som skal etterforske saken får vi også tidlig vite.

Avdeling Q er en enhet som er opprettet etter et ønske fra politikeren Piv Vestergård. De skal jobbe med henlagte saker som anses som viktige og med denne opprettelsen følger det penger. Sjefen for drapsavdelingen Marcus Jacobsen har bestemt at Avdeling Q skal bestå av en mann, etterforskeren Carl Mørck. Carl har vært tilbake på jobb en uke etter at han har vært sykemeldt. Carl og to av hans kolleger ble brutalt skutt på under etterforskningen av et drap:

«Men hvem hadde forutsett hvor skjebnesvanger denne saken skulle bli? At det bare skulle gå fem minutter fra de trengte inn i likstanken til Anker lå i en blodpøl på gulvet og Hardy hadde gått sine siste skritt og Carl fikk slukket den gløden i seg som var absolutt nødvendig for å være etterforsker i Københavnpolitiets drapsavdeling.»

Nå er Carl tilbake og skaper hodebry for lederen av drapsavdelingen. Carl har alltid blitt ansett som en pest og en plage for de fleste ved avdelingen, og det det er ikke blitt bedre etter han kom tilbake.  Men lederen vil gi Carl, som han mener er en fantastisk etterforsker, en sjanse. Ved å sette han som eneste etterforsker på Avdeling Q vil han få dempet med gemyttene samtidig som overskytende av budsjettmidlene kan pumpes inn i egen avdeling.

Carl forstår at plasseringen i Avdeling Q i kjellerlokalene er for å få han bort fra de andre. Etter å ha sittet og sløvet noen dager finner han også ut at midlene som er tiltenkt Avdeling Q er større enn det avdelingen koster. Han krever en egen tjenestebil og flere ansatte. Det siste; her må han nøye seg med en altmuligmann. Altmuligmannen Hafez el-Assad og Carls første møte:

«Du er Carl Mørck, som det står på døren. Jeg skal komme og hjelpe deg, sier de. Stemmer det?

Carl knep øynene sammen og smakte på setningens fasetter. Hjelpe han?

Det får vi da endelig håpe.»

Assad blir fort ferdig med oppgavene han er tiltenkt. Han ønsker å sysselsettes med noe annet enn å løse sudoku og spør om å få lov til å lese saksdokumentene i de sakene Carl vurderer som aktuelle for etterforskning. Etter at litt frem og tilbake der Carl har fått Assad til å love at han ikke skal fortelle at han har hatt tilgang til dem, får han lov til det. Det skal vise seg at Assad blir en pådriver for at det er henleggelsen av Merete Lyngaards forsvinning for fem år siden som blir saken Avdeling Q jobber med. Assad har mange talenter og kan bidra på mange felt. Noen ganger gir han entusiasme hodebry for Carl, men først og fremst blir han en ressurs. Men han vil ikke snakke så mye om sin bakgrunn annet enn at han kom til Danmark som asylsøker fra Syria.

Vekslingen mellom Merete Lyngaards historie og etterforskningen gir en ulidelig spenning. Handlingen er ikke forutsigbar. Selv om det gis ledetråder, blir de gitt slik at historien aldri mistet min interesse. Jeg opplevde den aldri som heseblesende der mitt eneste formål var å komme til siste side og få løsningen på saken. Tvert imot blir jeg svært opptatt med å få med meg alle detaljer underveis. Livet på Avdeling Q og drapsavdelingen ble også interessant å følge med på. Ikke minst forholdet mellom Carl og Assad der det til stadighet oppstår episoder som fikk meg til å humre.  Forfatteren har gitt disse to herlige karaktertrekk som det skal bli gøy å følge med på videre.

Jeg gleder meg til å lese neste bok om Avdeling Q: Fasandreperne.