Privat
foto av månen - tatt 14. juni 2014
Er akkurat ferdig med å lese Sofies Verden av Jostein Gaarder. 20 år
etter at jeg kjøpte boken. Diktet til Inger Hagerup, Vær utålmodig menneske, passer fint til boken synes jeg.
Langsomt
blir allting til.
Skapelsen varer evig.
Mørket ble lys og lyset ild,
og
mennesket våknet en dag og sa:
Jeg
vil.
Langsomt
blir allting til.
Langsomt
seiler vår jord mot en ukjent havn.
Ingen
kan måle vår fremtid, og ingen kan gi den navn.
Men
dette vet vi, at vi er med på å skape
det
evige livet, skape det ondt eller godt.
Vi
vil ikke tape.
Vi
vil ikke miste den ilden vi engang har fått.
Mange
var veiene. Det bar galt avsted.
Styrken
ble makt og makten vold. Og mennesker
trampet
hverandre ned.
Men
alltid var drømmene den ytterste virkelighet.
Langsomt
blir allting til.
Det
haster, det haster. Det kan gå galt igjen.
Hva
er det vi vil?
Drømmer
og utopier sier de kloke menn,
de
som er kalde av hjertet. Hør ikke på dem lenger!
Livet
er ikke bare hus og mat og penger.
Vi
er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger,
alltid
på vei mot menneskehetens seir eller nederlag.
Det
haster, det haster idag!
Vær
utålmodig, menneske! Sett dine egne spor!
Det
gjelder vårt evige, korte liv. Det gjelder vår jord.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar