Ekkoland (1989) av Per Petterson - hans første roman

For en del år siden hørte jeg en rådgiver i økonomiske spørsmål i et radioprogram sa at for å spare penger, kunne man reise på familiebesøk i ferien. Kjente at blodtrykket steg da jeg hørte rådet som selvsagt kom fra en mann. Det samme var på spisested forleden. Ved sidebordet satt to eldre vennepar og temaet at det ene paret skulle komme på hyttebesøk til det andre paret. Den ene av hytteeieren, mannen selvsagt, snakket entusiastisk om hytta og hørtes ut som om han gledet seg til besøket. Kona var taus...

Det kunne sikkert vært skrevet mange bøker om temaet familie-/vennebesøk om sommeren. Per Petterson har skrevet romanen Ekkoland (1989) om Arvid som nå er 12 år, fattern, muttern og storesøster Gry som reiser på sommerferie fra Veitvet til Danmark med båten Vistula. På kaia møtes de av morfar på kaia:

«Den blå knallerten sto parkert ved havneskuret og da bestefar fikk øye på dem løfta han armen og vrikka forsiktig med håndleddet. Arvid hadde aldri sett han gjøre en brå bevegelse».

I melkebutikkens boligdel skal de oppholde seg i en trangbodd tilværelse sammen med besteforeldrene denne sommeren også:

«Hver gang de kom med båten flytta bestemor inn på divanen i stua og bestemor i kammerset bak melkebutikken som var så lite at de kalte det Akvariet. Der var nesten alt hvitt, det var hvite blondegardiner og hvit rullegardin i vinduet, hvitt hekla overtrekk med rysjer på divanen og ei ramme på veggen stod JESUS LEVER med hvitbroderte bokstaver.»

Den strengt religiøse bestemor griner bak lukkede dører, moren er stram i maska mot henne; bestefar og fattern trekker seg unna. Det er uløste konflikter i familien, og hendelser i familien som har formet menneskene:

«Bestefar kom fra en gård. Den var ikke liten, men de var så mange at de sleit døgnet rundt for å berge seg. Oldefar dreiv unga sine som dyr, spente dem for plogen som han måtte og han sleit hardt sjøl også, og da han blei så skrøpelig at han ikke orka mer, gikk han ut på loven og hengte seg i bjelkene. Det var da bestefar fant ut at han ville bli snekker og dro til byen enda det var han som skulle arve gården, og når Arvid spørte om gamle dager var det sjelden han fikk høre noe.»

Bestemor svek muttern en gang – her er et telegram Arvid finner i ei bok:

«Tar båten hjem i kveld. Trenger hjelp. Lene. Oslo 16. mars 1949

Lene det var muttern. Han la telegrammet tilbake i boka og satte boka på plass.»

Det er ekkoet av forfedrenes synder som Arvid får glimt av denne sommeren og som skaper en amper stemning mellom de voksne. Men Ekkoland er på ingen måte en dyster roman. Familien ønsker å være sammen, men får det ikke helt til pga konfliktene som det aldri tas et skikkelig oppgjør med. Det er også en oppvekstskildring – en gutt som finner ut at han har krefter og til stadighet skriker ut: «Du rører meg ikke». Det handler også om at Arvids kamerat Mogens fatter interesse for Gry, og det gjør at Arvid må stå på egne ben denne sommeren.

En roman på 140 sider med et tema som sikkert ikke er ukjent for mange lesere. Det er sikkert mange slik drama som skal utspille seg denne sommeren også...