Novellesamlingen Aske i munnen, sand i skoa (1987) var
Per Pettersons debut som forfatter – da var han 34 år.
I et intervju med Hans
Olav Brenner, Om
å skrive av Hans Olav Brenner – jeg håper det kommet et bind 2!!,
Jeg fant anmeldelsen
i Forfatterhefte Per Petterson
(Biblioteksentralen 2004) som jeg lånte av biblioteket – Morgenbladet
21.oktober 1987 med overskriften:
«Tynn
suppe på drabantbyspiker – Per Pettersons noveller er små i enhver forstand, og
bare unntaksvis har man følelsen av at de er befolket med levende mennesker.»
Nå har jeg lest
novellesamlingen, og jeg forstår forfatterens reaksjon. Er det noe novellene beskriver, så er det for meg levende
mennesker. Heldigvis fikk Per
Petterson god anmeldelser av andre kritikere. En anmelder skriver at novellene
varmer, og det er også min leseopplevelse. Det er ikke mange bøker som får frem
de store følelsene i meg. Per Petterson er en av de få. Det klarte han også med novellene.
Novellesamlingen er
på 126 sider og inneholder ti noveller. Det er ingen hemmelighet at Per
Petterson bruker fragmenter av eget liv i sine bøker, og at Arvid Jansen, som
ofte er å finne i hans bøker, ligner forfatteren.
I novellesamlingen er
det livet til Arvid Jansen fra han er seks år og noen år fremover i tid. Han bor på
Veitvet i Oslo sammen med moren, faren og søsteren Gry. En annen som har
innvirkning på Arvid Jansens liv er den til tider nådeløse Onkel Rolf.
I den første novellen
En mann uten sko møter vi familien en
kveld faren Frank, som har svennebrev som skoarbeider, uventet kommer hjem fra Danmark.
Der har han vært i et halvt år og jobbet ved en skofabrikk etter at alle norske skofabrikker er nedlagt:
«De
blei så forvirra alle sammen at de greide ikke å spørre om annet enn hva han
hadde i veska. Da det viste seg at den var full av marsipanbrød og whisky og
toblerone og elefantøl fra tollfrisjappa på danskebåten, trengte de seg inn på kjøkkenet
som en flokk sultne valper. Det var et lite kjøkken så unga måtte stå mens de
voksne benka seg rundt bordet og tok seg en pinne for å vurdere situasjonen i
rolige former. Og sjølsagt måtte onkel Rolf si noe, Arvid kunne ikke fatte
hvorfor han var så ofte på besøk, han hadde da leilighet sjøl?
-Det
det gjelder Frank er at du ikke eier sosial oppdrift og det veit du! sa onkel
Rolf og det blei så stille på kjøkkenet at de kunne høre regnet mot
vindusruta...»
Den gode stemningen
på kjøkkenet er som blåst bort, og etter å ha smelt tilbake går faren og legger
seg.
«Onkel
Rolf blei sittende og tvinne glass ei stund, men det var ingen som ville snakke
med han og muttern begynte å tørke av bordet med sånne forte bevegelser, så han
drakk opp og dro hjem til leiligheten på Vålerenga. Det var en leilighet full
av rot og støvballer i krokene, Allers og Det Beste og Norsk Ukeblad strødd
utover salongbordet og hver gang Arvid var på besøk måtte han hjelpe til med
oppvasken enda han aldri gjorde det hjemme. Noen kone hadde Onkel Rolf ikke, og
hvem ville vel ha en sånn type, tenkte Arvid for seg selv.»
Novellesamlingen er bl
a et barns observasjon av voksenverden. Rammene er en vanlig trygg familie. Men av og til kommer det usagte, uoppgjorte, konfliktene og misnøyen som ligger og
ulmer mellom de voksne til overflaten, og skaper utrygghet for Arvid.
Den siste novellen Før krigen der Arvid reiser til hytta i
Bunnefjorden sammen med faren og Onkel Rolf ble en verdig avslutning. Det som
skjer mellom faren og onkelen, og hvordan en liten gutt reagerer på de voksnes
fyllerøre der oppgjørets time er kommet mellom de voksne og sannheten skal
frem, er vondt å lese. Særlig fra guttens perspektiv, men også fordi den viser
menneskets svakheter. Samtidig er det fint å lese at noen klarer å sette ord på
det slik Per Petterson kan. Livet er ikke alltid like enkelt og
strømlinjeformet som vi ønsker det skal være. Noen ganger tryner man skikkelig og det er det som skjer her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar