Jeg
skulle ønske at jeg hadde hatt tilgang til bøker som 1814 Nære på skrevet av Jon Ewo da jeg var barn/ungdom. Da tror jeg
min historieinteresse hadde våknet tidligere, og kanskje jeg hadde valgt en
annen utdannelses-/yrkesvei.
Men jeg måtte vente helt til 2014 til den
lettleste boken på 143 sider ble utgitt.
Jeg
hadde tenkt å kjøpe den. Men så ble det til at jeg kjøpte boken til Karsten
Alnæs: Miraklenes år i sommer og
derfor valgte jeg å låne boken til Ewo av biblioteket. Nå gleder jeg meg til å
lese boken til Alnæs.
Jeg
kjøper de fleste bøkene mine gjennom Bokklubben
og der er 1814 Nære på utgitt av
forlaget Cappelen Damm beskrevet slik:
«Du trodde kanskje at 1814 bare er
en historie om grunnloven og eidsvollsmennene? Du har sikkert hørt hvor viktig
det som skjedde i 1814 var. Men visste du hvor nervepirrende spennende det var?
Og hvorfor det var så viktig? Her er historien sett gjennom Jon Ewos lekende
blikk. 1814 - nære på er en dramatisk historie om et Norge som våkner opp til
mulig frihet. Det er en spennende fortelling om fire menn som har hver sin idé
om hvordan Norge skal se ut. Fire menn som står imot hverandre. Og et lite
fjelland som ikke er det samme etter at året er slutt. Jon Ewo er en prisbelønt
forfatter som har fått skryt for sin helt spesielle stemme innen sakprosa for
barn og ungdom. Her gjør han historien levende på en måte du aldri før har
lest. Teksten er visualisert gjennom Bjørn Ouslands fantastiske strek.»
Selv
om boken som et utgangspunkt henvender seg til unge lesere, er dette en bok som
bør interessere lesere i alle aldre. Litt om hvordan de fire mennene beskrives:
Den
danske prinsen Christian Frederik, drømmeprinsen, og som jeg i andre bøker har
lest ble kalt for «kjolekongen»:
«Christian Frederik vet
at han skal arve den danske kronen – en dag. For danskekongen, Frederik 6., har
ingen sønner. Den gangen kunne bare menn arve den danske kronen. Problemet var
bare at kongen, som er halvfetteren hans, ikke er spesielt gammel. Det vil ta
mange år før Christian kan regne med å bli konge. Men når det skjer vil han herske
over Danmark og Norge, siden vi er i union
sammen.»
Kronprins Karl Johan (Jean
Bernadotte) av Sverige; ikke lenge
siden jeg leste en bok om han skrevet av Herman
Lindqvist – en bok som er med i Jon Ewos litteraturliste:
«Jean blir svensk
kronprins i 1810 og tar da navnet Karl Johan. I virkeligheten er det Karl Johan
som nå styrer landet, siden kongen er for syk til det. Han har lenge kikket på
et kart over Norden. Han bryr seg ikke om å få tilbake Finland, for Finland har
for lang grense mot Russland. Det vil være nesten umulig å forhindre naboen i
øst fra å forsyne seg. Men hvis Karl Johan kan skaffe seg Norge, vil det være
en festdag!»
Grev
Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg – for meg et ubeskrevet blad før jeg leste
boken til Ewo, men det han skriver har gjort meg nysgjerrig å lese hva andre
historikere skriver om mannen som ifølge forfatteren bedrev dobbeltspill:
«Herman liker ikke
unionen mellom Danmark og Norge. Han mener at Norge kommer dårlig ut av det.
Danskene bestemmer for mye og gir nordmenn for lite tilbake. Ikke minst synes
han at han selv kommer dårlig ut av det. Han vil gjerne ha mer makt. Allerede i
1809 møter derfor Herman svenske offiserer i all hemmelighet. De diskuterer om
det er mulig å lage en union med svenskene i stedet. «
Professor
Georg Sverdrup – også han vet jeg lite om – forfatteren skriver at han brente
alle papir og brev før han døde, og etter at unionen med Sverige endte han med
å være rasende på Christian Frederik – før dramaet starter hadde han en annen mening om prinsen:
«Georg har møtt
Christian Frederik i København noen år før 1814. Han liker den danske prinsen,
men har sine egne meninger om Norges fremtid. De er ikke alltid de samme som
den danske drømmeprinsen. Men en ting har de felles: Begge ønsker at Norge skal
bli et fritt og selvstendig land.»
Vi
kan lese om forspillet til 1814 som bl a påvirkes av revolusjonen i Amerika og
Napoleonskrigene, det som skjedde våren 1814 på Eidsvoll og frem til unionen
med Sverige var et faktum. Og litt om det som skjedde frem til 1905 da Norge
løsrev seg fra Sverige.
En
smakebit til:
«Det er nok i 1813 at Christian
Frederik får ideen om at han kan starte for seg selv. Men han vet bare ikke
hvordan han skal få det til. Riktignok er alle nordmenn opptatt av hvor
strålende det er å være norsk. Nordmenn skryter og sier ting som:
- Vi har natur som klyper deg i
pupillene.
- Vi har vikinghistorier om krigere
som var de tøffeste og råste i hele
Europa.
- Bøndene våre er helt spesielle. De
er ikke skitne slaver som bare graver i
jorda! De er stolte og lever i pakt
med naturen, etter eldgamle
tradisjoner.
«Problemet er bare at nordmenn ennå
ikke har tenkt tanken om at Norge kan klare seg selv. Det er opplest og vedtatt
og spikret på alle dører at landet er for svakt både når det gjelder økonomi og
kunnskaper. Vi må være i union med enten Danmark eller Sverige. Christian
Frederik våkner ofte om natta og lurer på hva han kan gjøre. Han synes Norge er
et eventyrland. Eksotisk med høye fjell, dype fjorder, mystiske skoger, en
utrolig vikinghistorie, sølvgruver og jernverk... Prinsen blir forført, og han
faller hardt. Særlig også fordi alle nordmennene han møter, er så positivt innstilt
til ham.
Dessuten er han nok litt forelska i
seg selv.
Han vil så gjerne bli konge. Og det
er lenge til det kan skje i Danmark. Imens kan Christian Frederik i de beste
drømmene sine se seg selv som konge i eventyrlandet Norge. Det bildet elsker
han. Nå har han plasket midt oppi en uventet mulighet. Han lurer bare på
hvordan han skal
gripe det an. Det gjør at han blir blind
for alle fornuftige protester.»
Spennene blir det slik Jon Ewo har fremstilt historiens gang i denne
lettleste boken, og den gjør meg nysgjerrig etter å vite mer. Jo mer jeg leser om historiske
hendelser, jo mer forstår jeg hvor lite jeg kan og mer får jeg lyst til å lese.
Det jeg som leser ofte sitter og tenker på er hva dersom det ikke hadde skjedd
osv – hvordan hadde historien blitt da... Det er også interessant å lese om
historiske hendelser fra ulike vinkler.
Jon Ewo skriver i etterordet bl a at:
«Jobben min har vært å
gjøre historien om 1814 levende og ikke minst forståelig for folk i dag. Om jeg
har behandlet de fire avdøde personene rettferdig, er det opp til leserne og
kritikerne å avgjøre.»
Å
gjøre historien levende har han klart synes jeg. Han viser at den var dramatisk. For meg ble dette en godbit av
en bok. Jeg håper mange leser den.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar