Elizabeth Strout: Olive Kitteridge - en av de beste romanene jeg har lest i år

«I mange år var Henry Kitteridge apoteker i nabobyen, og hver morgen kjørte han langs snødekte veier, regnvåte veier eller sommerveier - når villbringebærene skjøt skudd på buskene i utkanten av byen - før han svingte av til en bredere vei, som førte til apoteket. Han er pensjonist nå, men våkner fortsatt tidlig, og tenker på at morgenen var den beste tiden, når det var som om verden var hans hemmelighet mens dekkene buldret lavt under ham og lyset trengte gjennom morgendisen og han fikk et kjapt glimt av bukta på høyre hånd og så de høye, slanke furuene; han kjørte nesten alltid med vinduene delvis nede, for å nyte lukta av furu og den tunge, salte lufta, og om vinteren nøt han lukta av kulde.»

Avsnittet over er starten på romanen Olive Kitteridge av den amerikanske forfatteren Elizabeth Strout. Romanen utgitt i 2008, på norsk i 2015, fanget oppmerksomheten med en gang. 290 sider og jeg fant ingen svakheter i den. Den har fått meg til å tenke, til å le, jeg har innimellom vært trist, oppgitt – ja de fleste av følelsene et menneske har klarte denne romanen å frembringe. Den får frem hvor komplisert det er å være menneske.  

F.eks fikk avsnittet over fikk meg til å tenke: nå må jeg begynne å leve i nuet – legge merke til naturen rundt meg når jeg kjører til jobben – være mer glad også over denne delen av livet – ikke bare se det som en transportetappe til en arbeidsdag jeg ikke alltid gleder meg til.

Forlaget Press som har gitt ut romanen på norsk, som jeg har lånt av biblioteket, beskriver den slik:

«Den lille småbyen Crosby i Maine ser kanskje ikke ut som all verden der den ligger, stille og gammelmodig. Men for den som vet å se etter, er Crosby hele verden. Og i de små og vanlige livene som leves der, kan vi møte alle menneskehetens store dramaer: begjær, fortvilelse, sjalusi, svik, håp, trofasthet og kjærlighet. I hvert av disse dramaene spiller også Olive Kitteridge sin helt egen rolle – enten den er liten eller stor. Hun er den mutte pensjonerte skolelæreren, hun er en av småbyens kjente skikkelser. Noen ganger er hun oppfarende, noen ganger er hun tålmodig. Noen ganger er hun klok, noen ganger er hun forstokket. Og noen ganger banker hjertet hennes hardt og sterkt, noen ganger går det i stykker.»

Jeg synes forlagets beskrivelse passer fint for min leseopplevelse av romanen som er delt i 13 fortellinger, fra der Olive har hovedrollen til der hun kun blir nevnt ved navn. Vi følger familien Kitteridge fremover i tid med noen tilbakeblikk.

Den første historien som avsnittet over er hentet fra, er Apotek. Her har Olives ektefelle Henry hovedrollen. Henry er en vennlig mann og godt likt, i motsetning til Olive som mange er engstelig for. Hun er rett frem, sender ut ærlige signaler og det er ikke enkelt for folk å takle. Det bør helst pakkes inn slik at det blir ugjenkjennelig. I denne romanen er det mange som må pakke ut seg selv og vise hvem de er.

Henry har fått noen trøkker gjennom barndommen:

«Inni seg bevret han av den stille frykten til en mann som to ganger i løpet av barndommen hadde vært vitne til at en mor som ellers hadde tatt seg kvast av ham, fikk nervesammenbrudd. Når en kunde en sjelden gang hisset seg opp over en pris eller irriterte seg over kvaliteten på en bandasje eller en ispose, gjorde han derfor alt han kunne for å bøte raskt på skaden. I mange år arbeidet Mrs. Granger for ham; mannen hennes var hummerfisker, og det var som om hun førte med seg den kalde havbrisen; hun var ikke så ivrig etter å gjøre skeptiske kunder til lags. Han måtte lytte med et halvt øre mens han malte opp medisiner, for å forsikre seg om at hun ikke sto i kassa og avfeide en klage. Mer enn en gang ble han minnet om denne fornemmelsen når han passet på at kona, Olive, ikke slo for strengt ned på Christophers hjemmelekser eller ugjorte plikter; denne følelsen av evig kretsende oppmerksomhet - behovet for å sørge for at alle var fornøyd. Når han hørte en bryskhet i Mrs. Grangers stemme, trådte han fram fra sin post baki lokalet og gikk ut i butikken for å snakke med kunden selv. Ellers gjorde Mrs. Granger en god jobb.»

Henry blir forbløffet over at Mrs, Granger dør brått – at han som apoteker ikke oppdaget symptomene. Men hell i uhellet, den som overtar jobben, Denise Thibodeau på 22 år, blir Henry veldig begeistret for. Olive kaller Denise for en grå mus. En hyggelig og søt mus parerer Henry henne. Men Olive mener at man ikke er søt når man ikke klarer å stå rakt, med smale skuldre som luter fremover som om hun unnskylder seg for noe. Men Henry er ikke bare begeistret for Denise, men også for ektefellen, navnebroren Henry. Han ønsker å be paret, som har vært gift i et år og bor i en husvogn, hjem på middag. Men får klar beskjed fra Olive:  

«Ikke interessert,» sa Olive da han foreslo at de skulle ha det unge paret på middag. Henry lot det ligge. Dette var på en tid da sønnen hans - som ennå ikke viste fysiske tegn til å være i puberteten – brått var blitt plagsomt gretten, med et humør som var som gift som skjøt gjennom lufta, og Olive virket like forandret og foranderlig som Christopher; de to hadde raske og rasende krangler som like plutselig ble et slags teppe av stille intimitet som holdt en hjelpeløs, lamslått Henry utenfor.»

Henry lytter ikke til Olive, og ber hjem paret på middag – men det blir ikke servert noe gourmetmåltid:

«Han stanset i oppkjørselen, som liknet mer på et stykke plen på toppen av en bakke enn en oppkjørsel, og så Olive i hagen. «Hei, Olive,» sa han og gikk bort til henne. Han hadde lyst til å legge armene om henne, men det sto liksom et mørke ved siden av henne, som en bekjent som nekter å gå sin vei. Han fortalte at Henry og Denise Thibodeau skulle komme på middag. «Det er bare rett og rimelig,» sa han.

Olive tørket svette fra overleppen og snudde seg for å røske opp en tust med løkgress. «Da blir det vel sånn, Mr. President,* sa hun. «Gi dine ordrer til kokka.»

På fredag kveld kjørte paret etter ham hjem, og den unge Henry håndhilste på Olive. «Hyggelig hus,» sa han. «Med utsikt over vannet. Mr. Kitteridge sier dere to har bygd det selv.»

«Stemmer, det.»

Christopher satt på skakke ved bordet, sammensunket i pubertal ueleganse, og svarte ikke da Henry Thibodeau spurte om han drev med noen sport på skolen. Henry kjente et uventet raseri spire inni seg; han fikk lyst til å skjelle ut gutten, som liksom avdekket noe utrivelig som man ikke ville forvente å finne hos familien Kitteridge.

«Når man jobber i et apotek,» sa Olive til Denise og satte et fat med tomatbønner foran henne, «får man oversikt over hemmelighetene til alle i byen.» Olive satte seg ned overfor henne og skjøv på en ketsjupflaske. «Man må vite å holde munn. Men det virker det jo som om du gjør.»

«Denise skjønner det,» sa Henry Kitteridge.

Denises mann sa: «Å ja. Det fins ikke mer pålitelig menneske enn Denise.»

Men når Henry ber Olive om å bli med i kirken, setter han i gang en polart lavtrykk – etterhvert får vi vite at Olive har sitt å slite med denne tiden som Henry ikke kjenner til:

«En mandag morgen da det var et skarpt drag i lufta på apoteket og han gjorde klart til å åpne for dagen, spurte han: «Har du hatt en fin helg, Denise?» Olive hadde nektet å gå i kirken dagen før, og Henry hadde mot sedvane snakket skarpt til henne. «Er det for mye å be kona si om,» hadde han hørt seg selv si der han sto på kjøkkenet i undertøyet og strøk buksene sine. «At hun skal bli med ham i kirken?» Å gå uten henne syntes som offentlig blottlegging av den mislykkete familie.

«Ja, det er så absolutt for mye å be om, for helvete!» hadde Olive nærmest spyttet, med raseriets dører på vid vegg. «Du aner ikke hvor sliten jeg er etter å ha undervist hele dagen og gått på toskete møter med den helsikes idioten av en rektor! Etter å ha handlet. Lagd mat. Vasket klær. Gjort lekser med Christopher! Og så forventer du - » Hun hadde tatt tak i ryggen på en av spisestuestolene, og det mørke håret, som fortsatt var ugredd og bustete etter natta, hadde falt over øynene hennes. «Så forventer du, din skinnhellige, pisspreikende spyttslikker,

at jeg skal gi avkall på søndagsmorgenene mine for å sitte sammen med en gjeng med fehuer.» Veldig plutselig hadde hun satt seg ned på stolen. «Jeg er

drittlei av det,» hadde hun sagt rolig. «Dødsens lei.»

Et mørke hadde buldret gjennom ham; sjelen hans var i ferd med å

kveles i tjære. Neste morgen snakket Olive konverserende med ham.»

Hva som skjer videre i denne historien og med Olive og familien skal ikke jeg avsløre. Men jeg tror mange vil like denne romanen. Fenomenal synes jeg den er og en av de beste romanene jeg har lest i år. Romanen vant Pulitzer-prisen som beste skjønnlitterære bok og er filmatisert, og gjett om jeg skal kjøpe HBO-serien; her er traileren: