Lars Lillo-Stenberg - Fullstendig Oppslukt Av Frykt – som Knausgård beskriver det i Min kamp 6

Privat foto

Jeg er kommet til side 200, av over 1100 sider!, i Min Kamp 6, og Knausgård er fortsatt fullstendig oppslukt av frykt – livet stirrer på han. Han er paralysert av onkelens trusler, etter at onkelen har lest manuset til den første boken. 

Knausgård etter å ha lest den første e-posten (brevene) fra onkelen:

«Jeg la meg ned på sengen og ble liggende helt ubevegelig. Dette var plutselig det eneste som fantes. Hva det bestod i, og hvordan det føltes, kan jeg ikke lenger få tak i, det har gått halvannet år siden da, og jeg er ikke lenger inne i den eksplosjonsartede angsten. Jeg kan forstå den, til og med godt, men ikke gjenoppleve den. Når jeg leser disse brevene nå, gripes jeg av et stort ubehag, de bekrefter noe jeg alltid har visst, alltid følt, men i forhold til den kraft det virket med da, er det bare en skygge. Den gangen, disse augustdagene i 2009, paralyserte det meg helt. Hadde jeg hatt den minste anelse om at et slikt raseri ventet meg, kunne jeg ha forberedt meg på det, og slik mildnet effekten av det, eller, og det var det mest trolige, rett og slett ha latt være å skrive romanen. Men under arbeidet med den forestilte jeg meg aldri en eneste gang en slik reaksjon.»

Der jeg er nå i boken er kameraten Geir kommet på besøk, og akkurat som Knausgård inspirerer meg til å skrive dette innlegget, skriver Knausgård hvordan kameraten har påvirket det han skriver:

«Mange av ideene og forestillingene jeg drøftet enten direkte eller indirekte i boken, kom fra ham, og de retningene de ledet meg i, diskuterte jeg også med ham. Han påvirket meg, min tankeverden ble mer og mer lik hans, og det eneste som reddet meg, det var slik det føltes, at integriteten min stod i fare, var at jeg lot de tankene jeg så skamløst overtok fra ham, utspille seg i mitt eget, min egen historie og biografi, og at jeg også spilte en rolle i hans arbeid og utvikling, om enn ikke like stor, og på en annen, mindre integritetstruende måte.»

En av sangene til De Lillos som jeg liker best er Fullstendig oppslukt av frykt. Når Lars Lillo Stenberg presenterer den i videoen nedenfor, sier han at sangen er skrevet for alle som synes at livet er kjedelig. Jeg synes ikke at livet er kjedelig, heller tvert imot. Men noen ganger rykkes jeg ut av det trygge livet jeg lever – livet stirrer på meg. 

Uansett, vi tolker ting forskjellig – også sangtekster – her er noe av det Knausgård skriver om romanen og diktet:

«Det var kanskje det viktigste jeg lærte på universitetet, at man praktisk talt kan si hva som helst om en roman eller et dikt, og det kan være både sannsynlig og plausibelt, men aldri være uttømmende, og kanskje heller ikke vesentlig, for romanen og diktet er alltid noe i sin egen rett, noe helt for seg selv, og at det ikke går an å si det det sier på en annen måte enn denne ene, gjør det dypest gåtefullt. Verden er gåtefull på nøyaktig samme måten, men det glemmer vi nesten hele tiden, siden vi alltid gir refleksjonen forrang når vi betrakter den.»

Litt av teksten og Lars Lillo-Stenberg som synger Fullstendig oppslukt av frykt:

Når du våkner midt på natten

Husker en gammel venn

Som du vet at du aldri

Vil bli kjent med igjen

Da er livet tilstede

Og det stirrer på deg

Og når du ser en gammel mann

Som er så ensom og rar

Og vet at nettopp han

Var litt av en kar

Da er livet tilstede

Og det stirrer på deg

For jeg tror at livet

Er en underlig venn

Som atter en gang har

Lurt deg igjen

Og da du ellers syns at livet er så kjedelig og trygt

Skammer du deg nå, fullstendig oppslukt av frykt

Fullstendig oppslukt av frykt...