Lucy ved havet av Elizabeth Strout – den beste romanen jeg har lest om Lucy Barton

 

«Det er en gave i livet at vi ikke vet hva som venter oss. «

 Jeg mener at det ikke bare er en gave i livet at vi ikke vet hva som venter oss. Det er også en gave i livet at traurige perioder i livet så lett havner i «glemmeboken», og vi går videre i livet. Som koronaperioden. Men ved å lese romanen Lucy ved havet utgitt i 2022, på norsk i 2023, kom minnene frem. Det er en periode av livet jeg mer enn gjerne kunne vært foruten.

 

Det er i mars 2020 denne romanen starter. Lucys tidligere ektefelle William har fått overbevist Lucy at de må reise fra New York til Maine:

 

«Dette visste jeg ikke den marsmorgenen: Jeg visste ikke at jeg aldri kom til å se leiligheten min igjen. Jeg visste ikke at en av venninnene mine og et familiemedlem kom til å dø av viruset. Jeg visste ikke at forholdet til døtrene mine kom til å forandre seg på måter jeg aldri kunne ha forutsett. Jeg visste ikke at hele livet mitt ville bli nytt.

 

Alt dette visste jeg ikke den marsmorgenen jeg gikk til Williams bil med den lille, lilla trillekofferten min.»

 

Som Lucy trodde jeg at ting kunne normalisere seg raskt. «God sommer, god jul og god påske», sa jeg til kollegaene da jeg gikk fra jobben den 12 mars. De lo, jeg mente det selvsagt på tull. Fordi jeg trodde at det at vi ble beordret på hjemmekontor var en overdrivelse. Men så feil kunne jeg ta.

 

«Nøyaktig én uke etter at vi kom dit, ringte jeg en av legene mine i New York. Han gir meg sovepiller, og piller mot angstanfallene mine, og jeg ringte fordi jeg holdt på å gå tom for disse pillene, og jeg hadde ikke sovet godt etter at jeg hørte at Elsie Waters var død. Legen var ikke i byen lenger selv, han hadde dratt til Connecticut, og den dagen sa han at jeg skulle vaske klærne mine etter å ha vært i butikken. «Seriøst?» spurte jeg, og han sa: «Ja». Jeg sa at det sikkert var William som kom til å gå i butikken når vi var ute av karantene, og da sa han at da burde William vaske klærne sine etter å ha handlet.

 

Det var jo helt vilt. «Seriøst?» spurte jeg igjen, og han sa at det ikke burde være annerledes enn å vaske klærne sine etter å ha vært på trening.

Jeg sa: «Men hvor lenge tror du dette kommer til å vare?» Og han sa: «Vi kom sent i gang, over et år, tipper jeg.

Et år.»

 

Lucy ved havet er den beste romanen jeg har lest av Elisabeth Strout om Lucy Barton. Den er så lettlest og god at den leser man lett i løpet av en helg. Og så tidsnær, og mye jeg kunne kjenne meg igjen i.

 Forlagets omtale av romanen:

 

«Idet en verden i panikk går i lockdown blir Lucy hentet av sin eksmann William og flyttet fra Manhattan til en småby i Maine. De neste månedene er det bare de to, Lucy og William – og deres kompliserte fortid – i et lite hus ved havet. 

 

 Elizabeth Strouts bøker er elsket av lesere og kritikere over hele verden. I denne fjerde frittstående romanen om Lucy Barton skildres frykten og utfordringene i et liv i isolasjon, så vel som håpet, roen og mulighetene som de lange, stille dagene kan inspirere til. I hjertet av historien ligger de dype menneskelige relasjonene som forener oss også når vi ikke er sammen.»