Mørkets gjerninger (A Great Deliverance) av Elizabeth George – den første romanen om Lynley og Havers

 

«Barbara Havers viste seg ikke å være i stand til å komme overens med en eneste betjent så lenge hun tjenestegjorde i kriminalavdelingen. Hun har vært tilbake i uniform de siste åtte månedene og gjør en bedre jobb der. La henne være.

— Jeg prøvde henne ikke sammen med Lynley.

 Du prøver henne ikke sammen med prinsen av Wales, heller! Det er ikke din oppgave å flytte kriminaloverkonstabler rundt inntil de finner en liten nisje der de kan bli gamle i fred og fordragelighet. Det er ditt ansvar å se til at jobben blir gjort. Og ingen jobb ble gjort av Havers. Innrøm det!

— Jeg tror hun har lært av det.

— Lært hva? At hun ikke kan regne med å stige i gradene ved å være en bøs, sta liten merr?

Webberly lot Hilliers ord svi luften mellom dem. — Vel, sa han til slutt, — har ikke det alltid vært problemet?

Hillier gjenkjente klangen av nederlag i vennens stemme. Det var så menn et problem: å stige i gradene. Herregud, at det gikk an å si noe så vettløst! — Tilgi meg, Malcolm. Han helte raskt i seg sherryen, noe som ga ham noe annet å gjøre enn å stirre inn i svogerens ansikt. — Du fortjener jobben min. Det er noe vi begge vet, ikke sant?

— Ikke vær latterlig.»

Men Hillier reiste seg. —Jeg skal sende bud på Havers.»

Romanen Mørkets gjerninger (A Great Deliverance) av Elizabeth George ble utgitt i 1988. Den norske utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 1994. Jeg kjøpte boken rundt 1994 og det var omtrent på den tiden jeg leste den for første gang. I mange år etter det kjøpte og leste jeg bøker i serien om Lynley og Havers. Men gikk lei da Elizabeth Georges bøker ble «mursteiner».

Jeg startet å skrive om bøker jeg leser i januar 2013. I februar skrev jeg et innlegg med tittelen Detective Inspector Thomas (Tommy) Lynley og Detective Sergeant Barbara Havers av Elizabeth George der jeg bl a skrev om filmatiseringen av bøkene:

«Men etter 2007 er det ikke laget flere episoder og ikke vil bli laget flere. Og det synes jeg er helt greit. Det vil vært tragisk for meg dersom man hadde fortsatt å lage flere og byttet ut skuespillerne.»

Denne påsken dukket det opp en krimserie på NRK: Lynley:

«Han er sønnen av en jarl, hun arbeiderklassejenta som har kjempet for alt. Sammen utgjør Lynley og Havers en uslåelig duo i britisk krim.»

Jeg har ennå ikke sett serien. Men jeg har, som jeg har tenkt på lenge, lest første roman som jeg leste i serien om Lynley og Havers: Mørkets gjerninger om igjen. Det ble et fint gjensyn. I denne boken starter Lynley og Havers sitt samarbeid. Det er sjefen Webberly på Scotland Yard i London som bestemmer seg for å teste ut om Havers kan samarbeide med skjørtejegeren Lynley, to rake motsetninger:

«Barbara Havers var en avgjort ikke særlig tiltalende trettiåring, og hun så ut til å gjøre det hun kunne for å forbli slik. Fint, blankt hår som lyst furutre kunne ha vært formklippet etter ansiktet hennes. Men i stedet klippet hun det kompromissløst rett nedenfor ørene som om hun hadde hatt en bolle på hodet. Hun brukte ikke sminke. Tunge, buskete øyenbryn viste snarere hvor små øynene hennes var enn hvor intelligente de var. En smal munn, aldri fremhevet på noe vis med farge, var alltid presset sammen i en misbilligende grimase. Til sammen ga dette et bilde av en butt, robust kvinne, fullstendig utilnærmelig.

Så de har gitt deg gullgutten, tenkte hun. Slett ikke dårlig, Barb! Etter åtte elendige måneder henter de deg tilbake fra gaten «til en ny sjanse» — og så er det bare Lynley!»

Barbara har ikke mye til overs for Lynley før samarbeidet starter:  

«Hun forlot rommet og spankulerte bortover korridoren mot heisen. Var det noen i hele New Scotland Yard hun hatet mer enn Lynley? Han var en fantastisk kombinasjon av hver eneste ting hun virkelig foraktet: Utdannet ved Eton, toppkarakter i historie fra Oxford, privatskolestemme og et hersens stamtre som hadde sine røtter et eller annet sted så vidt på denne siden av slaget ved Hastings. Overklasse. Oppvakt. Og så forbasket sjarmerende at hun ikke kunne forstå hvorfor ikke hver eneste forbryter i byen overga seg for å tekkes ham.

Årsaken til at han arbeidet med Yarden var en vits, en tåpelig liten myte som hun ikke et øyeblikk trodde på. Han ville være til nytte, yte sitt bidrag. Han foretrakk en karriere i London fremfor et liv på herresetet. Det var til å le seg skakk av!»

Barbara bestemmer for å gjøre det beste ut av situasjonen med et håp å komme tilbake som etterforsker og slippe patruljetjeneste. De reiser sammen til Yorkshire for å etterforske et øksedrap.

Handlingen har et lavt spenningsnivå som jeg liker. Men det skjer mye. Det er mange personer å bli kjent med som følger etterforskerne i senere bøker i tillegg til personer som kun er en del av persongalleriet i denne boken. Jeg husket noe av historien, men det ble mange overraskelser. Fint gjensyn. Men helt klart antikvarisk i og med at de ikke bruker mobiltelefoner.

Forlagets omtale:

«Roberta blir funnet stivpyntet ved siden av farens hodeløse lik, og hun påstår at hun er morderen. Etterforsker Thomas Lynley og overkonstabel Barbara Havers har imidlertid vanskelig for å tro at hun kan være øksemorderen. Landsbyen skakes av avsløringene som etterhvert kommer for en dag. Dette er den første romanen om Lynley og Havers.»