Bea Uusma; Ekspedisjonen - min kjærlighetshistorie - nærmere historien om Andrées ballongferd kommer man neppe

«JEG SATT i EN LENESTOL på en kjedelig fest i midten av 1990-årene. Jeg trakk en bok ut av bokhyllen. Med Örnen mot polen. Andrées polarexpedition 1897. Jeg begynte å lese. Så reiste jeg meg fra stolen og gikk hjem. Boken tok jeg med meg. Siden har den stått i bokhyllen min. I mer enn femten år har jeg ikke kunnet slippe taket i Andree-ekspedisjonen: tre menn fra Stockholm som forsvant på vei til Nordpolen i en hydrogenballong. 33 år senere fant man restene av den siste leiren deres, innefrosset på en øde øy, midt i ishavet. Tre skjeletter, et lite telt i filler. Jo mer jeg får vite om historien, desto mer virkelig blir den, som et fotografi i svart-hvitt som langsomt forvandles til farger.»

Boken sitatet kommer fra er Ekspedisjonen – Min kjærlighetshistorie av Bea Uusma. Første gang jeg leste om boken utgitt i 2013 og på norsk i 2014, tenkte jeg: den må jeg lese! 

Oi, tenkte jeg da jeg hentet den på biblioteket – er det så mange sider og så stort format. 300 sider. Men jeg så raskt at her var det mange bilder mv. Selv om jeg kjente utgangen på ekspedisjonen som endte så tragisk på Kvitøya i 1897, ble bokens innhold og komposisjon som en god spenningsroman, og den ga meg frysninger. Jeg leste den i løpet av søndagen - helt oppslukt ble jeg!

Et tips: dersom du har tenkt å lese den, ikke les intervju med forfatteren som ligger på Internett. Jeg har lest intervju og artikler om ekspedisjonen i 1897 etterpå. Jeg er temmelig overrasket over hvor mye fra boken man røper i slike intervju. Da tenker jeg ikke på ekspedisjonen i 1897. Den er det skrevet så mye om og er lett tilgjengelig. Men jeg tenker bl a på detaljer rundt en kjærlighetshistorie som gjør at det også blir en dose «hjerte og smerte». Jeg er ikke så lettrørt på det området, men måten den fortelles på i boken og når man vet utgangen, detaljene osv.; det ble nesten i sterkeste laget... 

Bilde av Bea Uusma som står på baksiden av boken - født i 1966, er en svensk lege, illustratør og forfatter.

Kartet som er på Wikipedia der en kan lese om ekspedisjonen og som viser reiseruten:

Men det var da jeg søkte opp Kvitøya på Google Maps og så hvor øya ligger at jeg så hvilken gudsforlatt del av verden de havnet på. I 1897!

Salomon Andrée, Nils Strindberg og Knut Frænkel tar av fra Danskøya nordvest på Svalbard 11. juli 1897. Når man leser om planleggingen, men også gjennomføringen, er det ikke til å komme bort fra at dette virker som en gjeng amatører. Det var de nok også opp mot det som ventet dem. Men dette var tiden for de store erobringer av de ennå ukjente områder, som Nordpolen. Komme hjem som helter som Nansen og Johansen. Planlagt hadde de gjort, men ikke godt nok. 

Det var til Nordpolen de skulle, eller en liten sving bortom. For planen var å lande i Alaska, Canada eller Russland. Silkeskjerf og champagne hadde de med. De måtte se presentabel ut når de kom frem. De måtte ha noe med for å feire. Optimismen var på topp. Men etter to dager måtte de lande på isen. En uke etterpå begynte de å gå mot Cape Flora på Frans Josefs land. Men de gikk og gikk sørover, men drivisen førte de nordover. 4. august endrer de kurs mot Sjuøyene. Men innser etterhvert at de ikke kommer til å komme frem dit heller før vinteren og bestemmer seg for å overvintre på isen. Men isen brytes opp og de må redde seg på land på Kvitøya 5. oktober. Der dør de etter få dager og blir funnet 30 år etterpå.

«I historien om ekspedisjonen finnes det en gåte som ingen ennå har klart å løse: Vi vet ikke hvorfor de døde. Det er som en medisinsk kriminalroman: 11. ju l i 1897 klokken 13.46 letter ballongen Örnen fra Spitsbergen og forsvinner inn i skyene mot nord. Fire dager senere kommer en av brevduene deres tilbake. Noen bøyer flyter i land ved kysten. Så blir det stille - i 33 år. I 1930 blir likene av de tre ekspedisjonsmedlemmene funnet ved en tilfeldighet på Kvitøya, en øde øy i Arktis. I leiren finner man dagbøkene deres, der man kan lese hvordan de bare tre dager etter at de startet, ble tvunget til å nødlande med den utette ballongen midt i den arktiske pakkisen, og hvordan de i tre måneder — alltid våte og kalde - har slept de flere hundre kilo tunge sledene over isen for å prøve å ta seg tilbake til fast grunn. Når de etter 87 dager med umenneskelige anstrengelser tar seg i land på Kvitøya, slutter alle opptegnelsene. De har store mengder proviant, varme klær, fungerende våpen og flere kasser med ammunisjon. Men de tre medlemmene i ekspedisjonen dør før de så mye som rekker å pakke opp sledene.»

Her er en bitteliten smak på kjærlighetshistorien mellom Nils Strindberg og Anna Charlier.

«Det er syv uker siden de tok avskjed med hverandre. Før han reiste fra Stockholm, testamenterte han alt han eier til henne. Nils Strindberg er 24 år gammel. Han har tre måneder igjen å leve. «

Fra dagboken han skrev:

«Det er underlig at sitte her iaar igjen og tænke at jeg iaar er forlovet med den bedste pike på jorden, min inderlig elskede Anna. Ja, jeg maa nok fælle en taare naar jeg tænker på den lykke som er borte, og som jeg kanske aldrig faar tilbage...»

21. juli var siste gang Strindberg skrev til Anna..

Spørsmålet er: kommer Bea Uusma nærmere gåten. Det er lansert mange teorier, men ingenting er bevist. Kommer forfatteren til Kvitøya. Hva finner hun ut. Jeg har lest mange bøker om ekspedisjoner til Arktis og Antarktis. Særlig fra nyere tid. Men dette er noe helt annet. Bea Uusma har mottatt flere utmerkelser for boken bl  a Augustprisen i 2013.

Her er link til det norske forlaget Cappelen Damm der du kan bla i boken og lese forlagets beskrivelse av innholdet.