Beckomberga. Ode til min familie av Sara Stridsberg - en vond historie i en vakker form

Før jeg takket ja til et lesereksemplar fra forlaget Aschehoug av Sara Stridsbergs roman Beckomberga. Ode til min familie, hadde jeg lest en del om romanen, men også intervju med forfatteren.

I et av intervjuene  her på NRK.no  forteller Sara Stridsberg at handlingen i romanen er hentet fra da hennes far var psykiatrisk pasient på et mentalsykehus. Faren er blitt hovedpersonen Jimmie (Jim) Darling og romanen er for det meste fortalt fra datteren Jackies ståsted. Sara Stridsberg forteller at handlingen er blitt en familiehistorie som ligger tett opp til eget liv. På spørsmål om hvor mye i romanen som er hennes virkelighet, svarer forfatteren:

«– En liten del av det er selvbiografisk. Når jeg skriver en roman, er det uunngåelig at den begynner å leve litt selv, slik blir det også mye fiksjon. Likevel er det en følelsmessig sannhet i boken. Hjertet i boken er sant.»

Beckomberga. Ode til min familie ble utgitt i 2014 og på norsk i 2015, og har fått gode anmeldelser.  En god roman er det blitt med en fin komposisjon synes jeg, men ingen solskinnshistorie. Den engasjerer. Ikke minst ble jeg engasjert i Jackies situasjon. Sara Stridsberg har klart å skape god litteratur av en vond historie. 

Her er link til forlaget Aschehougs omtale av romanen og sitat fra flere anmeldelser.  Den er, til tross for tema, en vakker roman og jeg synes denne delen av forlagets beskrivelse oppsummerer den på en god måte:

«Romanen "Beckomberga - ode til min familie" er Sara Stridsbergs mest personlige bok. Det er en historie om drømmen om å holde noen tilbake i lyset som egentlig aldri har ønsket å være der, om redselen og lengselen etter å falle. «

Jeg tror aldri at en slik historie kan skrives slik uten at noe i den er selvopplevd. Sara Stridsberg sier det selv: det er et hjerte i boken. En forsoning som tittelen gir inntrykk av. En av anmelderne som er sitert på bokomslaget, Sindre Andersen (Klassekampen) har skrevet:

«Becomberga er en roman som biter seg fast langsomt, uten man begriper helt hvordan, eller hvorfor. Å lese den er som å se dagslyset i lys av et annet, som å gå på kino midt på dagen.»

Jim blir innlagt på Beckomberga mentalsykehus. Han er alkoholiker og nedkjørt, og har ikke bodd sammen med Lone og deres datter Jackie på mange år. Under den perioden Jim er innlagt blir Jackie som fjortenåring fast inventar på sykehuset. Historien til denne familien får vi vite litt etter litt. Bl a at Jim har et stort mørke i seg pga vonde minner fra egen barndom.

Det som er mest rørende å lese om, er Jackies forsøk på å holde familien sammen. Hennes fortelling fra fortid og nåtid. Til tross for de ærlige tilbakemeldingene fra faren har hun et håp:

 «Kommer du til å bli frisk igjen?

Jeg vet ikke, Jackie.

Vil du ikke bli frisk?

Jeg vet ikke hva jeg vil lenger, jeg vet ikke lenger hva

det betyr, å være frisk. Og jeg kjenner meg hjemme her,

mer hjemme enn jeg noen gang har gjort noe annet sted.

Menneskene er annerledes her, de har ingenting og jeg har

lært meg dette, at det spiller jo ingen rolle hva man har og

hvor man bor. Alle er jo uansett like, det fins ikke noen

måte å beskytte seg på.

Beskytte seg mot hva?

Jeg vet ikke. Mot ensomheten ... mot stupet inni seg.

Så du kommer ikke tilbake?

Jeg vet ikke ennå Jackie. Ikke vent på meg. «

Det er en brutal beskjed å få for Jackie som legger hele seg i å ta vare på faren på sin måte. Det at han lengter etter Lones kjærlighet og overser den kjærligheten som datteren viser overfor han, virker brutalt egoistisk på meg. Datteren gir han ingen grunn til å leve. 

Hva med moren Lone, som lar Jackie oppholde seg så mye på sykehuset:

«Jeg drar nå, mamma, roper jeg inn i den ødslige leiligheten.

Jeg står i yttergangen med skoene på og reveboaen

viklet rundt halsen og stirrer inn i speilbildet mitt. I speilet

ser jeg eldre ut enn jeg er, øynene er blitt mørkere og

ansiktet mitt er smalere, munnen ser ut som om den tilhører

en annen jente. Lone kommer ut og kysser meg på

kinnet og retter på hatten min. Hun er aldri sentimental,

før jeg har rukket å komme meg ut gjennom døren, har

hun gått tilbake til bøkene sine og da jeg kommer tilbake,

sitter hun fortsatt ved kjøkkenbordet i samme stilling og

leser.»

Det er enkelt å tenke på moren som ansvarsløs og likegyldig. At Jackie er offer for omsorgssvikt. At datteren indirekte gis et ansvar hun ikke skal ha for seg selv, men også for faren. Særlig når moren etterlater datteren alene hjemme imens hun selv, som er fotograf, reiser til utlandet. Etterhvert får et innblikk i hva som resulterte i at faren måtte flytte fra dem. I boken følger vi også Jackie etter at hun er blitt voksen og her er en samtale hun har med moren:

«Du likte ikke å besøke ham? sier jeg senere.

Nei, jeg gjorde ikke det.

Du reiste bort til Svartehavet.

Ja.

Og jeg begynte å dra hit alene.

Ja, jeg hatet lukten av sykdom her, denne hvite grynete

institusjonslukten, jeg ble kvalm med det samme jeg

kom inn i sykehusparken.

Det ble jeg også, men jeg vente meg til det.»

Du har aldri vært redd for noe, Jackie.

Jo, jeg var like redd som du, men jeg gjorde det likevel.

Hånden hviler på kameraet.

Hvorfor gjorde du det da?

Jeg ville ikke at han skulle være ensom.

Øynene er mørke når hun ser på meg.

Jeg var også ensom, Jackie.

Romanen er, slik jeg ser det, også en historie om barns lojalitet til foreldrene. Og voksne som ikke ønsker eller klarer å sette seg inn i barnets ståsted. Isolert sett ligger det en enorm egoisme i slike handlinger. Det er brutalt å lese om en far som ikke ser datteren sin. Det er da lett å tenke at dette sviket vil påvirke Jackie – skape et mørke i henne som moren til Jim hadde i seg og farens har i seg. Og, om dette mørket ligger latent i Jackie.

I romanen møter vi også andre skjebner som oppholder seg på Beckomberga. En av dem er Olof. Som har bodd på sykehuset i store deler av sitt liv og må flytte ut når sykehuset nedlegges. Beckomberga er blitt et hjem som det er skremmende å forlate. Isolasjonen fra samfunnet har vært hans trygghet, men også gjort han ensom:

«Et usynlig gitter oppspent mellom ham og verden, med stumme ansikter har man snudd seg bort fra ham, det har gjort ham redd for mennesker, og han har holdt seg stadig mer unna og for seg selv. Det er ingen i verden som kommer til å savne ham, den formløse gråheten hans, han har ingenting spesielt som binder ham til noen spesiell, han har aldri vært naken med noen, aldri berørt noen, det er som om han har beveget seg under et hettemørke, ingen han skylder noe, ingen bånd til mennesker, bare dette gitteret, de usynlige lenkene som holder ham igjen og gjør ham ensom.»

Beckomberga. Ode til min familie er den første boken jeg har lest skrevet av Sara Stridsberg. Romanen er på 340 sider med korte kapitler og mye luft. Den har derfor et reelt langt mindre sideantall. Dette gir pusterom som er nødvendig for meg ihvertfall når jeg leser bøker med dette tema. Den er lettlest og det ligger en spenning i historien.

Om forfatteren:

«Sara Stridsberg (f. 1972) debuterte i 2004 med "Happy Sally", som er utgitt på norsk i 2014. Hun har også skrevet drama, blant annet "Medealand", og oversatt SCUM-manifestet, forfattet av den amerikanske feministen Valeria Solanas. Solanas er også hovedpersonen i Stridsbergs andre roman, "Drømmefakultetet" (på norsk i 2008). Med denne romanen fikk hun sitt store gjennombrudd og ble tildelt Nordisk Råds Litteraturpris 2007. Nabokovs roman "Lolita" er inspirasjonskilden til "Darling River". «

Foto: Helén Karlsson