Tove Jansson: Trollmannens hatt (Moomin and the Magic Hat)

«Trollmannens hatt (1948) er svært annerledes enn de to forgjengerne. Det er ikke lenger noen stor katastrofe som truer Mummidalen utenfra, og det er ikke nødvendig å flykte eller å gjemme seg. Boka var også blitt skrevet i fredstid, kanskje det var nettopp derfor de store katastrofene ikke føltes nødvendig for kunstneren. Boka skildrer snarere spenninger mellom individer, og det grubles på rettsfilosofiske spørsmål: Hva er tillatt, og hva må fordømmes? Hvem har rett, hvem tar feil, og hvorfor? Og hvorfor er det sånn? Er moral- og rettsbegrepene som hersker i verden, rettferdige når det kommer til stykket, og hva er forholdet mellom rett og galt? Dette er ikke lette spørsmål i en barnebok. Men det var ting som for Tove selv var dypt erfart og personlige akkurat da.»

Sitatet over er fra boken jeg skrev om i innlegget:

Biografi: Tove Jansson - Arbeid og elsk, av Tuula Karjalainen - en av de beste biografiene jeg har lest.

Biografien inspirerte meg til å kjøpe (brukt) de fleste av mummi-bøkene, lese og blogge om dem i den rekkefølgen de ble utgitt. Trollmannens hatt er den tredje boken jeg har lest og nå skriver om. Trollmannens hatt er helt klart en annerledes bok enn de to første. Men med det er ikke å si at det ikke er hendelser som er skumle og spennende for mummifamilien og deres venner.

Jeg liker så godt at Tove Jansson får frem at hvert individ har ulik personlighet. De har ulike behov og reagerer ulikt. Det er lov å være forskjellig uten at de blir utstøtt fra fellesskapet. En kan gjøre dumme ting uten at det utløser en katastrofe for den som gjør det. Det er også lov til å synes at nok er nok, en har behov for å vandre ut av fellesskapet – som Snusmumrikken som liker å være alene. For hans venn mummitrollet kan dette bli trist, men denne gangen får han hjelp til å snu tristheten til noe positivt.

Boken starter med en innledning som forteller om hva som skjer når vinteren kommer:

«En grå morgen falt den første snøen over mummidalen. Tett og stille kom den listende, og i løpet av et par timer var det helt hvitt.

Mummitrollet stod på trappen og så på dalen som trakk vinterlakenet over seg, og han tenkte: I kveld går vi i hi. For det pleier alle mummitroll å gjøre en gang i november (og det er i grunnen ganske fornuftig når man ikke liker mørke og kulde).»

Akkurat – det hadde vært noe...

Mummitrollet blir hørt av primus motor mummimamma at han vil sove sammen med sin beste venn Snusmumrikken og ikke Sniff som snorker. 

Våren kommer: 

«En vårmorgen klokken fire fløy den første gjøken gjennom mummidalen. Den satte seg på taket til det blå mummihuset og galte åtte ganger, litt hest riktignok, for det var ennå meget tidlig om våren.

Så fløy den videre østover.

Mummitrollet våknet og lå en lang stund og så i taket uten å skjønne hvor han var. Han hadde sovet i hundre netter og hundre dager, og drømmene vrimlet omkring ham fremdeles og ville hale ham inn i søvnen igjen.»

Mummitrollet oppdager at Snusmumrikkens seng er tom, men kan følge etter munnspilltonene:  

«Nede ved elven fant han Snusmumrikken. Han satt på rekkverket til broen og dinglet med bena, med den gamle hatten på snei over ørene.

- Hei, sa mummitrollet og satte seg ved siden av ham.

- Hei, hei, sa Snusmumrikken og spilte videre.

Solen hadde så vidt kommet opp over tretoppene og skinte rett i ansiktet på dem. De myste mot den og dinglet med bena over det blanke strømmende vannet og kjente seg sorgløse og vennlig stemt."

"På denne elven hadde de seilt og opplevd mye rart før i tiden. Og på hver reise hadde de funnet nye venner og tatt dem med seg hjem til mummidalen. Mummitrollets mamma og pappa tok imot alle vennene deres med samme ro, de bare flyttet inn nye senger og gjorde spisebordet større. Slik hadde mummihuset blitt et hus hvor det alltid krydde av folk som gjorde det som falt dem inn og sjelden bekymret seg om morgendagen. Det kunne nok hende opprivende og forferdelige ting av og til, men det var aldri noen som fikk tid til å kjede seg. (Og det var jo en stor fordel.)»

Mummihuset er et fargerikt fellesskap der mummimamma er limet. Mummipappa er en mer fjern skikkelse som sitter og skriver på sine memoarer. Men av og til er det han som får førstehåndskunnskap til det som skjer. 

Det er ikke alle som trives like godt – der er en liten klagebøtte i huset.  

Bisamrotten som vi kjenner som Stinky, oppholdet seg for det meste i hengekøyen med boken sin. Plutselig ryker tauet. 

Mummipappa, som driver på med å vanne tobakksplantene sine, lurer på om han slo seg:

«- Det er ikke det, sa bisamrotten mørkt og trakk i bartene sine. sine. - Jorden kan gjerne revne og ild regne fra himmelen uten at jeg bryr meg om det. Slike begivenheter forstyrrer ikke min ro. Men jeg liker ikke å komme i latterlige situasjoner. Det er uverdig en filosof!

- Men det var jo bare jeg som så at De falt ned, sa mummipappa.

- Det er ille nok! sa bisamrotten. - De burde betenke hva jeg har blitt utsatt for i Deres hus! I fjor for eksempel, falt en komet ned på oss. Det gjorde ikke noe. Men som De kanskje husker, satte jeg meg på Deres kones sjokoladekake. Det var høyst pinlig for min verdighet! Og Deres gjester legger rett som det er hårbørster i min seng - en utpreget dårlig spøk. For ikke å snakke om Deres sønn, mummitrollet...

- Jeg vet det, jeg vet det, avbrøt mummipappa sønderknust.

- Men dette er ikke noe rolig hus. Og tau blir som regel tynnslitt med årene...»

Det ender med at bisamrotten flytter ut, men han er raskt tilbake...mummihuset er er trygt sted å oppholde seg, tross alt...

Men bokens store tema er som tittelen tilsier, en hatt. En hatt de finner og som viser seg at skjer magiske ting med dersom noe havner opp i den. Det er både fine ting som bløte deilige skyer som en kan flyte på som kommer ut av hatten. Men det er også mer skumle ting som når de leker gjemsel og mummitrollet gjemmer seg i hatten. 

«Stakkars lille mummitroll! Han hadde blitt forvandlet til et veldig rart dyr mens han var i trollmannens hatt. Alt som var rundt på ham hadde blitt smalt, og alt som var lite, hadde blitt stort. Og det aller rareste var at han selv var den eneste som ikke kunne se hva som hadde hendt.» 

I tillegg til at Tufsla og Vifsla flytter inn i huset med sitt merkelige språk, får de besøk av en annen skikkelse for første gang:

«Da - så de Hufsa. Alle sammen så henne. Ubevegelig satt hun på hagegangen nedenfor trappen og stirret på dem med runde, uttrykksløse øyne.

Hun var ikke særlig stor og ikke så hun så farlig ut heller. De kunne bare føle det på seg at hun var forferdelig slem og kunne vente så lenge det skulle være.

Og det var nifst.

Ingen kom seg til å gå løs på henne. Hun satt der enda en stund, så gled hun bort i den mørke hagen. Men der hun hadde sittet, var bakken frossen.»

Jeg fikk assossiasjoner til bl a barndomsopplevelser da jeg leste om Hufsa – voksne som kan ødelegge en lykkelig dag mv med sitt mørke og kulde... som setter spor... I biografien om Tove Jansson står det bl a dette om Hufsa: 

"Hufsa er en trussel mot livets jubel og kjærligheten, det viktigste budskapet i Trollmannens hatt. Samtidig var Hufsa selv kroppsliggjøringen av frykt og det å bli forsmådd. På den annen side symboliserte hun den truende lovens neve, som barer lurer på småvesenenes rubin, kjærligheten."

Dette er noe av det som skjer i denne fine boken på 126 sider som Tove Jansson skrev og illustrerte. Mye er kjent fra da jeg leste for og så film sammen med datteren min. Men jeg har aldri tidligere lest originalbøkene som denne og de to andre jeg har lest og skrevet om. 

Det er en helt annen opplevelse å lese originalbøkene som er grunnlaget for storindustrien av bøker, tegneserier og filmer. Men ikke minst etter å ha lest om forfatteren – å vite at mye av mummidalens karakterer og hendelser har Tove Jansson hentet fra eget liv. I tillegg liker jeg så godt humoren som er der.