Nilen – historiens elv av Terje Tvedt – fantastisk god bok

«Jeg er tilbake i Italia, på Piazza Navorona i hjertet av Roma. Før byen har våknet og idet solen når toppen av den stjålne egyptiske obelisken i midten av fontenen, går jeg rundt den. Det tydeligste og vakreste uttrykket for Nilsens posisjon i middelalderens europeiske idehistorie står her. Berninis berømte fontene De fire elver, eller Fontana dei Quattro Fiumi, ble lagd til pave Innocens X og avduket i 1651. Den symboliserer Nilens særegne plass i datidens verdensbilder og trosoppfatninger tydeligere enn noe annet kunstverk. Sentrum av fontenen er en stor, egyptisk obelisk. Den er omkranset av fire gigantiske elveguder. Som vanlig i europeisk mytologi er de avbildet eller representert i form av store, modne mannsskikkelser. Men én elvegud skiller seg ut. Han holder et tøystykke foran ansiktet. Han vet ikke hvor han kommer fra, og vi kan ikke se ham i øynene. Det er Nilens gud. Det var bare Nilen som hadde denne spesielle mytiske aura i 1600-tallets europeiske forestillingsverden. For denne elven som var så hyppig omtalt i Bibelen, beskrevet som selve Paradisets elv, og som skapte den antikke verdens kornkammer, var det fortsatt ingen som visste hvor kom fra. De skjønte ikke hva dens eventyrlige fruktbarhet skyldtes, men de forsto at den som kontrollerte dens vann, hadde stor makt.

 

Gradvis er Nilens hemmeligheter blitt avdekket. Kildene er kjent. Hydrologien er kartlagt. Og gradvis er det også blitt klart at de som kontrollerer elven, har større makt enn noensinne. Derfor vil kampen om hvordan den skal utnyttes, påvirke utviklingen av regionen og av verden i tiårene og hundreårene som kommer.

 

Nilen har ikke lenger bind for øynene. Dens biografi er snarere en kilde til kunnskap, ikke bare om den selv, men om Afrika, verden og oss selv.»

 Sitatet over er slik boken Nilen – historiens elv av Terje Tvedt avsluttes. Utgitt så langt tilbake som 2012 og har vel stått like lenge i bokhyllen min. Ikke ulest, fordi en annen i huset har lest den to ganger og har fremsnakket den så mange ganger. Årsaken til at jeg bestemte meg for å lese den nå, er et nyhetsoppslag 8. juli:

 

«Striden om Nilen: Etiopia fyller megademning til tross for protester. For andre år på rad fylles Den store etiopiske renessansedemningen med vann fra Den blå Nilen. Nedstrøms frykter Egypt for sin livskilde.» 

Jeg følger Terje Tvedt på Facebook, og 13. juli skriver han at Bloomsbury i England nå har utgitt boken Den er derfor fortsatt høyst relevant som faktabok.

 Nå er den lest, og jeg synes det er en fantastisk bok. Den er lærerik og er godt skrevet.

 

Boken starter slik med henvisning til bokomslaget:

 

«I fjerde etasje i et beskjedent arkeologisk museum omtrent 35 kilometer utenfor Roma finner man den verdensberømte Nil-mosaikken. Den er 2000 år gammel, nesten seks meter bred og over fire meter høy, og skildrer fargerikt og fra flere synsvinkler elven og livet langs den. Øverst gjengis afrikanske motiver, og ved utløpet gjenskapes Middelhavs-scener. Det usedvanlig fargerike og klare mønsteret er lagd av malte steiner festet med en slags mørtel, men det originale med mosaikken i Palestrina, det som gjør den til en del av kunsthistorien, er at elven og folkelivet er gjengitt med et helt moderne perspektiv, som om kunstneren så Nilen fra et fly. Kunstverket er også en uhyre talende historisk kilde; det understreker elvens tidløshet som samfunns livsåre og sentrum, og det viser at Middelhavet tar imot et kontinents historie skrevet i vann. «

 Om boken skriver Terje Tvedt:

«Denne boken går inn i den samme tradisjonen som mosaikken i Palestrina symboliserer: den europeiske fascinasjon over elvens rolle og betydning. Det er en historiebok om sivilisasjonens utvikling og en reisebeskrivelse fra verdens lengste elv. Men det er også en studie av moderne hydropolitikk og afrikansk utvikling, og hvordan disse forandringene avspeiler, som i et prisme, mange av den moderne verdens sentrale utviklingstrekk. Men først og fremst er boken en biografi om en livsåre som knytter snart en halv milliard mennesker sammen i et skjebnefellesskap ingen kan unnslippe.»

 Nå skal jeg se TV-serien bak boken som en finner på You Tube, 3 episoder: Kampen om Nilen. Jeg gleder meg også til å lese Tvedt sine bøker Verdenshistorie og Det internasjonale gjennombruddet som jeg har i bokhyllen.  

 Forlaget omtaler boken slik: 

«Nilen renner gjennom tre klimasoner og elleve land med til sammen mer enn tusen folkeslag og snart en halv milliard mennesker. I denne boken fortelles den fascinerende historien om elvens store økonomiske, politiske og mytiske betydning - som motor i økonomien, som kilde til makt, som objekt for ofring og som selve Paradisets elv.

 

Opprøret i Egypt, Joseph Kony og Herrens motstandshær, krigene på Afrikas Horn, den afrikanske renessanse i Sentral-Afrika og islamistenes revolusjon i Sudan, berømte britiske og glemte norske oppdagelsesreisende: Nilen - historiens elv gir bakgrunn til og forståelse av disse og en rekke andre fenomen. Ved at Nilen plasseres i sentrum, skapes det en helt ny fortelling om Afrika og omverdenens forhold til kontinentet. Boken beskriver samtidig en reise langs verdens lengste og mest mangslungne elv, fra Middelhavets strender til kildene i hjertet av Afrika. Den forflytter seg sakte og systematisk, som elvens pulsslag gjennom historien, og avdekker hemmeligheter og fortellinger fra faraoenes, Cæsars og Kleopatras tid, om Napoleon, Churchill og Mussolini, og om Clintons og Bush¿ aksjoner i Nildalen. Til sammen gjør disse historiene det mulig å forstå den dramatiske kampen som akkurat nå pågår om makten over Nilen - en kamp av verdenshistorisk betydning.»