«Bilturen går
som den går, as, litt dårlig stemning, men vi overlever. Det som starta med smil
og latter, slutter med litt seriøse ansikter og kjeft og krangel og diskusjon,
som mamma sikkert skal svare på i rommet på sin måte. Kanskje vi ikke er den
koselige familien likevel, noen familier klarer ikke å lage kos, du vet. De
bare lager kaos.»
Avsnittet over, langt ut i romanen, fikk
meg til å tenke på ordene kos og kaos. Det er bare en vokal som skiller ordene.
Og slik er det, det er lite som skal til for at kos blir kaos. I det hele tatt,
oppvekstromanen til Gulraiz Sharif er tankevekkende på mange måter.
Og for en start, første avsnitt:
Romanen
er morsom og alvorlig. Jeg lo av de kjappe replikkene, men også av mine
holdninger til mangt og mye som avdekkes og blir komisk. En av de beste bøkene
jeg har lest utgitt i 2020.
Forlagets omtale av romanen:
Det er sommerferie og Mahmoud på 15 år
ser for seg lange dager på benken utenfor blokka sammen med kompisen sin,
enøyde Arif. Denne sommeren skal imidlertid bli annerledes, for familien får
besøk av Onkel ji fra Pakistan og Mahmoud får i oppgave å vise onkelen rundt i
Oslo. Onkel ji gjør store øyne i Norge, og så lurer han på hva det er med Ali,
lillebroren til Mahmoud, som ikke oppfører seg slik gutter skal. I løpet av
sommerferien skal Mahmoud bli stilt overfor store prøvelser både som bror og
sønn i en pakistansk familie.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar