17. jul. 2022

Biografi: Sigrid Undset, et liv av Gidske Anderson

 

Jeg har minst lest like mange bøker om Sigrid Undset som bøker hun har skrevet. Tidligere har jeg blant annet kjøpt og lest biografiene til Tordis Ørjasæter og Sigrun Slapgard om Undset.

 

Biografien jeg nå har lest, Gidske Andersons Sigrid Undset et liv, ble utgitt i 1989 før biografiene til Ørjasæter og Slapgard.  Det er en bok som har stått ulest i bokhylla siden jeg kjøpte den på et loppemarked. Jeg har tenkt å lese bøkene om Kristin Lavransdatter om igjen. Inspirert av boken til Vigdis Hjorth & Line Normann Hjorth Kristin må vekk – om Kristin Lavransdatter som ung. Da passet det å lese den uleste biografien som Gidske Anderson har skrevet for å få repetert livshistorien til Sigrid Undset. For den slutter ikke å fascinere meg.

 

I forordet skriver Gidske Anderson blant annet dette:

 

«Når jeg etter 1982 leste «Olav Audunssøn» om igjen, kom jeg til å få en helt annen oppfatning. Nå foretrekker jeg kanskje den av alle Undsets bøker. Det har vel noe med alder å gjøre. Men da ble spørsmålet enda mer påtrengende: Hvem var hun egentlig? Så påtrengende at jeg begynte å lete.

 

Denne boken er da skrevet akkurat slik. Jeg ville forsøke å forstå litt av hvem hun var. Det har ført meg langt tilbake, til et Norge i forrige århundre, til hennes far og mor, til det Kristiania de kom til, og det Kristiania Sigrid Undset vokste opp i. Slik har hun vokst frem for meg som «et norsk menneske». Et usedvanlig menneske, uten tvil. Men til de grader rotfestet i min egen kultur, og samtidig rotfestet i en videre europeisk kultur.

 

Jeg har gått fra oppdagelse til oppdagelse. Jeg er ikke forsker og ikke litteraturkritiker, og jeg har naturligvis ikke «oppdaget» noe nytt. Det er allikevel mitt håp at vanlige lesere som like lite som meg selv nærmer seg litteraturen og en dikters verden fra et forskerstandpunkt eller et kritikerståsted, - vil kunne ha glede av å følge meg på en ferd gjennom hundre år av Norges liv, slik det kan fremstå gjennom noen få usedvanlige mennesker.»

 

Biografien til Anderson er på 338 sider linkl. bilder, store og mange bilder, og register. Til sammenligning er Slapgards biografi på 584 sider med små bilder i teksten. Skal man lese en mer rikholdig biografi, vil jeg anbefale Slapgards biografi. Her hos Bokklubben omtales biografien slik:

 

«Et personlig portrett av vår store dikters liv, med vekt på barndoms- og ungdomsårene i Kristiania. Med intensitet og innlevelse tegner Gidske Anderson sitt bilde av mennesket Sigrid Undset - søkende etter de ytre omstendigheter og indre krefter som formet henne.»

 

Biografien til Gidske Anderson er oppdelt i 7 deler og første del omhandler Sigrid Undsets far, vitenskapsmannen Ingvald Martin Undset. At han hadde stor betydning for Sigrid Undset som menneske og forfatter, er det vel ingen tvil om. Sigrid Undset ble født i 1882.

Dessverre døde faren da han var 40 år og Sigrid Undset bare var 11 år. Mest sannsynlig ville Sigrid hatt et enklere liv og rikere liv under oppveksten dersom han ikke hadde blitt syk og fått leve flere år.

 

Selv om økonomien til familien ble dårligere etter hvert som faren ble sykere og etter hvert døde, var familien privilegert stilt sammenlignet med nordmenn flest på den tiden. Allerede da Sigrid var fem år begynte foreldrene å tenke på skolegang for henne. Hun leste med foreldrene til hun var åtte år:

 

 

«Den viktigste hendelsen for Sigrid var at hun begynte på skole.

Hun var åtte og et halvt år gammel. Det var vel sent etter tidens mønster, men siden hun hadde lest med sine foreldre, gikk hun rett inn i 3. klasse på Ragna Nielsens skole. Det viltvoksende liv var over.

Hun kom til et fritt, men strengt system.

Sigrids reaksjon på skolen er interessant. Her ser vi et mønster og hører en tone som vil prege henne resten av livet. Fra første øyeblikk var hun i opposisjon. Siden dette var en moderne, frilynt og radikal skole, stusser man uvilkårlig. Vi har så mange ganger i norsk litteratur hørt opposisjon mot en forbenet, konservativ og fordummende skole. I Sigrids tilfelle gjelder opposisjonen en motsatt type skole.

Det moderne og frilynte var årsaken til at Charlotte og Ingvald Undset sendte sine tre døtre til denne skolen, en privat betalings skole som medførte betydelige økonomiske utgifter for dem. Sigrid skulle komme til å tilbringe syv år der, frem til middelskoleeksamen. Søstrene Ragnhild og Signe gikk der frem til eksamen artium.»

 

Sigrid fikk gode karakterer, men hun kjedet seg:

 

 

«I dag sies det gjerne om den slags unger at skolen ikke gir dem noen utfordringer. I dette tilfellet var det noe mer. Foreldrenes verden og skolens verden var så forskjellige. I sammenstøtet mellom dem trakk Sigrid seg inn i seg selv, eller «rullet seg opp som et piggsvin » som hun sier. Dette er en legning hun viser tidlig, og er kanskje medfødt. Nå var hun kommet ut i verden, og det er som om hun utvikler forakt for det meste omkring seg.

 

La oss se på noen av de områder hvor foreldrenes og skolens verden tørner sammen. Norges-historie og verdenshistorie ble fremstilt for elevene som kjensgjerninger. Men hele sitt korte liv hadde Sigrid hørt om, og lyttet med grådig interesse til farens «hypoteser». Han sa at det meste av historien var gjetninger. Det sikre kunne etter hele slektsledds arbeide vise seg bare å være en liten smule. På skolen derimot var ingen usikre. Når det stod i skolebøkene, så var det slik. Dette skulle Sigrid lære utenat. Det gikk fort og greit. Men hva var hensikten? Når faren sa det var uholdbart, romantikk, dikteres fantasi . . . Mistroen til all skolelærdom slo rot i henne.

 

Slik ble det en intellektuell kløft. Men også følelsesmessig følte Sigrid en avstand. Leseboken syntes hun var «avskyelig». Den bestod av «fabler og søte små fortellinger» som hun mente hun var vokst fra for lenge siden. Det hadde da også moren hjulpet henne til, hjemmets sensur av barnebøker var drastisk, det eneste som slapp igjennom var Inger-Johanne-bøkene og Per Sivles «Soger».»


 

I 1891 reiste familien på besøk til Trondheim. Da opplever hun noe som hun selv mente var et vendepunkt i livet:

 

«De islandske sagaer var hun kjent med fra hun var liten. Faren hadde lest dem for henne. Etterhvert som hun lærte å lese og han ble sykere, hadde hun lest dem for ham. Da han ikke lenger kunne lese, var Sigrids lesning den viktigste kontakten mellom en far som ville skjerme sitt barn mot sin egen død og en datter som instinktivt vendte seg bort fra tragedien. Sigrid hadde lett for språk og hadde «studert» de islandske originalutgaver sammen med faren, og lært seg ikke så få oldnorske ord og vendinger.

 

Den første dagen på Vollan begynte hun å lete i bestefarens bibliotek etter noe å lese. Alle hans bøker var i sort skinn med sort marmorert papiromslag: prekensamlinger, misjonsskrifter og søte moralske småfortellinger. Ingenting for henne. Kontorist herr Mørk på Vollans tvangsarbeideranstalt trakk så en dag en bok frem fra under sine protokoller. Sigrid skulle prøve seg på den, så fikk man se «om hun var stor nok». Det egget henne.

Boken var «Njåls saga».

Det var litt stridt for henne til å begynne med, men det varte ikke lenge. «Njåls saga» gikk til hodet på henne aldeles, hun glemte høying og bestemorens fristende byturer og alt annet.

 

Dette var noe annet enn pensum på Ragna Nielsens skole, med paradis og fryd og Norge, hurra! Dette var en ny og vidunderlig «virkelig» verden. Sigrid Undset har kalt «Njåls saga» «En bok som ble et vendepunkt i mitt liv.»

  

Sigrid takket nei til friplassen hun fikk til å studere til artium.

 

«1 1947, i serien «Hvorfor jeg skrev» i NRK, sier hun om Ragna Nielsen at hun var uenig med henne «nesten om alt mellom himmel og jord», derfor var det ikke hederlig å ta imot hennes tilbud. Hun legger til at «det var nødvendig at jeg fikk noe å gjøre så fort som mulig, så jeg kunne betale for meg hjemme».

 

Sigrid Undset hadde altså forskjellige forklaringer på det som opptok hennes intervjuere: hvorfor hun forlot skolen og hvordan hun ble forfatter. Årsaken er vel at det var mange forklaringer. Men at den viktigste forklaringen ville hun ikke utdype. Og den tror jeg var at friplass var en skam som hun ikke kunne bære i den økonomiske nød hjemme. Derfor ville hun ha et arbeide så fort som mulig, for å kunne hjelpe moren og de to yngre søstrene. Pliktfølelsen er det som slår meg mest hos den unge Sigrid.

Hva var det så som virkelig skjedde?

 

Våren 1897 tok hun middelskoleeksamen med karakter «Utmerket godt». Moren meldte henne den høsten inn på et ettårig sekretærkurs på Handelsakademiet i Munchsgate i Kristiania. I et av sine første brev til den svenske pennevenn Dea sier hun på denne tiden at hun «ble putted derind» fordi hun ikke ville studere.»

 

Etter å ha gjennomført Handelsakademiet, ble hun i 1899 kontordame hos et elektrofirma, representant for tyske AEG. Der jobbet hun i 10 år, fra hun var 17 til 27. I 1907 ble Fru Martha Oulie utgitt.

 

«Allerede året etter hadde hun ferdig neste bok. Den var mer omfattende, en samling historier på litt over 200 sider.

Med «Den lykkelige alder» slo Undset igjennom som forfatter. En av tidens kritikere, Just Bing, mente at hun var en tolk for sin egen tids ungdom. Og hennes jevnaldrende kollega, Kristian Elster d.y., var med en gang sterkt grepet. Han kjente seg igjen: «Dette var ikke alene vor egen tids ungdom, det var Kristianiaungdommen fra vore dager, de som befolket hjemmene, pensjonatene og kontorene, de alminnelige unge kvinder og mænd som vi alle møtte.»

Boken ble en suksess. Om den ikke solgte så meget, så ble den anmeldt av betydelige kritikere som Einar Skavlan i Verdens Gang og Fernanda Nissen i Socialdemokraten. Sigrid selv syntes hun hadde vært svært heldig. Hun hadde begynt å skrive om det som «Iaa lige for nesen af mig,» og da hadde hun funnet noe aldeles nytt: «Kristiania har jo enda ikke vært skildret omtrent af andet end udenbys folk, som har udøst sin vredes bitre skaaler over vor stakkars provinsby,» sier hun og legger til at «al den ungdom, som slider og kjæmper alene herinde» - aldri er blitt skildret av noen som var vært med i slitet selv.

«Den lykkelige alder» er virkelig om Sigrids egen by. De fire historiene, to korte og to lange, foregår alle dypt nede i Kristiania, i de grå gater, på de triste pensjonater for kontordamer, i Nordmarka, utover Drammensveien, langs Akerselva. Det er de helt alminnelige mennesker Undset bekriver. Men det er også de for tidens literatur ikke så alminnelige følelser og tanker de tumler med. Eller: ingen før henne hadde så realistisk og nesten nådeløst fortalt hva disse små kontordamer bedrev utenfor kontortiden. Det føltes som noe helt nytt, og det var det da også.»

I 1908 sa hun opp sin stilling i Wisbeth- AEG og la i 1909 ut på en reise til Europa. Med 1000 kroner i oppsparte penger og 1800 kroner i reisestipend.

Det var noe smakebiter fra biografien. Det meste om henne har jeg lest før. Men noe er ukjent, eller jeg har glemt at jeg har lest om det tidligere. Jeg undrer på hvilken forfatter Sigrid Undset hadde blitt om hun hadde takket ja til friplassen og tatt artium. Uansett, en helt grei biografi å lese synes jeg boken til Gidske Anderson var.

 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar