«Det må sies at de ikke var
mennesker som brukte tid på å dvele på beslutninger. Det betydde ikke stort for
dem å ha råderett over mye, for de hadde aldri hatt mye å rå over. Et sted å bo
på jorden var ikke et åndelig anliggende, men et praktisk et. Familien hans var
immigranter. Han reiste for å tjene til livets opphold. Familien hennes drev
omkring utenfor folkeskikken. De hadde beholdt leiligheten i Center Street, men
overnattet der sjelden. Å bo hadde de liten erfaring med. Det voldte dem neppe
store kvaler da de måtte bestemme seg for hvor de skulle la babyen – meg komme
til verden.»
I boken Mellom dem skriver Richard Ford
historien om foreldrene Edna og Parker – erindringene som han har delt i to
deler. De er skrevet med tretti års mellomrom. Richard Ford ble født i 1944 og
var enebarn. Foreldrene giftet seg i 1928. Faren var handelsreisende – selger av
stivelse. Foreldrene kom fra små kår og jobbet seg opp i middelklassen.
«Jeg har allerede fortalt at mor og
far ikke var et par som historien hadde mye å tilby. Dette kan skyldes at de
ikke var rike eller at de begge var fra landsbygda og ikke hadde fått rare
skolegangen, eller at det var mye de ikke kjente til. For moren min var
historie bare småting, forglemmelige levninger, noen av dem onde. Ingenting i
fortiden hennes var heroisk eller oppbyggende. Den store depresjonen – tøffe tider
overalt – hadde noe med det å gjøre. I tredveårene, etter at de hadde giftet
seg, levde de bare for hverandre og dagen. De drakk litt, bodde på veien grunn
av fars selgerjobb. De hadde det godt og følte at de hadde lite å se tilbake
på, og gjorde det heller ikke. «
Frem til
Ford ble født, fartet de rundt i farens firmabil. Men etter dette, ble de bofast:
«Etter råd fra fars sjef flyttet de
fra leiligheten i Little Rock, som de sjelden oppholdt seg i, og sørover, over
elven til Mississippi til Jackson, som lå midt i fars salgsdistrikt, et sted
han kunne dra tilbake i helgene, ettersom mor ikke ville reise med ham lenger.
Det var en baby å ta hensyn til nå, eller snart.»
Faren døde
i 1960 – da var Ford seksten år:
«Jeg har tidligere sagt at det jeg
ikke vet om foreldrene mine, ikke nødvendigvis sier noe om deres liv. Og likevel, for meg – til forskjell fra moren min og fra ham – er hans
kontinuerlige fravær og periodiske nærvær blitt (og var det kanskje under hele
barndommen) en stor del av hva han var. Erindringen har skjøvet ham lenger og
lenger bort, til jeg «ser» ham – den gang da – som en stor, smilende mann
gående på den andre siden av en barriere av luft. Han ser på meg, ser kanskje etter
meg, og gjenkjenner meg som sin sønn, men
kommer ikke nær nok til at jeg kan ta på han.»
Moren døde
i 1981:
«Det å betrakte mors liv er for meg
en kjærlighetshandling. Og min ufullstendige kjennskap til livet hennes bør
ikke sees som ufullstendig kjærlighet. Jeg elsket moren min slik et lykkelig
barn gjør, ureflektert og uten tvil. Og da jeg ble voksen, og vi var voksne
sammen, satte vi stor pris på hverandre. Vi kunne alltid si «Jeg er glad i deg»
for å avklare våre kompliserte mellomværender uten å stoppe opp. Det stor for
meg som noe godt og riktig nå, og gjorde det også den gang.»
Uten sammenligning
forøvrig; jeg tenkte jeg på boken til Edvard Hoem: Mors og fars historie, når jeg leste boken til Richard Ford. Sitter
igjen med den samme gode leseopplevelsen. En kjenner at boken er skrevet med
gode hensikter selv om det ikke er et glansbilde av livet til foreldrene han
forteller oss. Richard Ford skriver blant annet dette i etterordet:
«En venn av meg sa nylig at han
syntes mine foreldres liv – livene du når har lest om – virket triste. Men
bortsette fra deres relativt korte varighet forekommer ikke livene deres
triste. Det var tunge stunder. Men når de var sammen, også når jeg var sammen
med dem (og ofte på grunn av det), så de sitt liv – tror jeg – som bedre enn
noe liv de kan ha forventet med tanke på hvordan og hvor de hadde begynt. Jeg
har på sett og vis forsøkt å kaste lys over hva dette «bedre» livet var. Å
skrive disse to erindringene har virkelig vært gledesfylt og oppløftende –
stikke i strid med det jeg hadde ventet, tatt i betraktning lengselen jeg så
ofte føler. Jeg var heldig som hadde foreldre som elsket hverandre, og som,
takket være denne store, nærmest bunnløse kjærlighetens smeltedigel, elsker
meg. Av kjærlighet følger som alltid det gode og vakre.»
Mellom dem
ble utgitt i 2017 og på norsk ble den utgitt samme år av Forlaget Oktober. Boken
har fått gode anmeldelser og er på 125 sider. Jeg har lest den på eBokBib. I 2014 leste jeg og skrev om romanen
Canada – også det en god bok skrevet av Richard Ford.
«Hot Springs i Arkansas, 1927.
Syttenåringen Edna Atkin forelsker seg i den seks år eldre Parker Ford. De
gifter seg og bygger et liv på landeveien, der Parker forsørger dem begge som
omreisende selger. Etter seksten år på reisefot ser de seg nødt til å slå rot.
Edna er gravid, og i Jackson i Mississippi blir parets eneste barn født: en
gutt som får navnet Richard.
I Mellom dem forteller
Richard Ford foreldrenes historie. Han skriver ømt og åpenhjertig om det han
vet – og tror han vet – om drømmene, gledene og sorgene de to delte, og
kjærligheten til hverandre og til ham. Slik blir Mellom dem en
rørende og empatisk skildring av en tid og et landskap som ikke lenger finnes,
og om to liv som er forbi.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar