Mark Haddon: Den merkelige hendelsen med hunden den natten (The curious incident of the dog in the night-time)

«Autisme er en utviklingsforstyrrelse som særlig påvirker kommunikasjon og evnen til sosialt samspill. Symptomene framtrer som regel før barnet er tre år. Autisme er betegnelsen på et syndrom, dvs. summen av en rekke symptomer som opptrer samtidig.»

Ovennevnte er et utdrag fra Autismeforeningen.no

Christopher, hovedperson og fortellerstemmen i romanen til Mark Haddons bok Den merkelige hendelsen med hunden den natten, har en mild form for autisme. Romanen har stått lenge på listen over bøker jeg ønsker å lese. Utgitt i 2003 og er på 230 sider. En sjelden bok, morsom og litt trist. En bok til å bli tankefull av.

«Denne boken handler om et mystisk mord.

Siobhan sa at jeg skulle skrive noe jeg ville ha likt å lese selv. For det meste leser jeg bøker om vitenskap og matematikk — ikke romaner og fortellinger. I romaner kan folk finne på å si for eksempel at «årene mine er av stål, de er av sølv og slam, og jeg kan ikke trekke meg sammen til en knyttneve sånn som folk som ikke er avhengige av stimuli.»' Hva i all verden skal sånt bety? Spør ikke meg. Far begriper det heller ikke. Og ikke Siobhan eller Mr. Jeavons. Jeg har spurt dem.

Siobhan har langt, blondt hår og grønne plastbriller. Og Mr Javons lukter såpe og går med brune sko med masse bittesmå, runde hull i.

Kriminalromaner er noe helt annet. Det liker jeg. Det er derfor jeg skriver en bok om et mystisk mord.

I en kriminalroman er det noen som skal finne ut hvem som er morderen, og så fange ham. En kriminalroman er som et puslespill. Hvis det er et godt puslespill, kan man av og til gjette seg til løsningen før boken er slutt.

Siobhan sier at når man skriver en bok, må man fange leserens oppmerksomhet fra første øyeblikk. Det var derfor jeg begynte med å fortelle om Wellington. Og så var det fordi det er noe jeg har opplevd selv. Jeg tror ikke jeg hadde klart å skrive en bok bare ut fra min egen fantasi.»

Det mystiske mordet er at Christopher finner naboens hund Wellington, en stor puddel, drept med en høygaffel gjennom kroppen. Christopher er femten år. Bor sammen med faren sin og er blitt fortalt av moren døde av en hjertelidelse.

«Jeg trakk gaffelen ut og løftet Wellington opp og knuget ham inntil meg. Han blødde fra sårene etter høygaffelen. Jeg liker hunder. Man vet alltid hvor man har dem. De har bare fire følelser. De er glade, triste, gretne eller konsentrerte. Dessuten er de trofaste, og så lyver de ikke. For de kan jo ikke snakke.

En stund holdt jeg Wellington tett inntil meg. Så hørte jeg et hyl. Da så jeg opp og fikk øye på Mrs. Shears. Hun kom løpende mot meg fra huset. Hun hadde på seg pyjamas og et kjøkkenforkle, og var barbent. Tåneglene var lakkert glinsende lyserøde.

«Hva er det du har gjort med hunden min?» ropte hun.

Jeg liker ikke at folk skriker til meg. Da blir jeg redd for at de kanskje skal til å slå, og jeg vet ikke hva som kan komme til å skje.

«Slipp hunden!» ropte hun. «Neimen så slipp nå hunden min, da, for Guds skyld!»

Jeg la hunden ned i gresset og gikk noen skritt tilbake.

Hun bøyde seg over den. Jeg trodde hun hadde tenkt å løfte den opp selv, men det gjorde hun ikke. Isteden begynte hun å skrike igjen.

Jeg holdt hendene for ørene og lukket øynene. Så bøyde jeg meg ned, krummet ryggen og rullet forover helt til jeg berørte gresset med pannen. Det var duggvått og kjølig og beroligende.»

Politiet kommer. I utgangspunktet liker Christopher politiet. Men så kommer situasjonen ut av kontroll:

«Han stilte altfor mange spørsmål på en gang. De hopet seg opp i hodet på meg som brødstablene i fabrikken hvor onkel Terry arbeider. Det er et bakeri, og han passer den maskinen som skjærer opp brødene i skiver. Og noen ganger kommer brødene for fort for maskinen, og da stopper alt opp. Jeg tenker av og til på hodet mitt som en maskin, men ikke alltid som en brødskjærermaskin. Det gjør det lettere å forklare andre hva det er som foregår inni det.

«Hør her. Nå spør jeg deg en gang til...» sa politimannen.

Jeg vippet tilbake med pannen mot gresset og utstøtte den lyden som faren min kaller stønn. Jeg lager den lyden når det trenger seg på altfor mye informasjon utenfra på en gang. Det er akkurat som når man er ute av seg og holder radioen tett inntil øret og stiller den inn på fullt midt mellom to stasjoner, sånn at man ikke hører annet enn radiostøy. Da kan man være sikker på at ingen andre lyder når inn.

Politimannen tok tak i armen min og løftet meg opp.

Jeg likte ikke at han tok tak i meg på den måten.

Og det var da jeg slo ham.»

Christopher blir tatt med på politistasjonen. Etter at faren har hentet han starter Christopher etterforskning av hvem som drepte Wellington. Det får han etterhvert vite. Men først får han vite noe som er enda mer oppsiktsvekkende. 

Som leser får jeg bli med inn i den verden Christopher lever i. Hvordan hans hverdag er. En ukjent verden for meg. Han er et geni på enkelte områder. Men på andre områder har han store problemer. En får også innsikt i hvor mye strev det er å være forelder for Christopher. Boken er i tillegg spennende. En bok som har mange kvaliteter synes jeg.