Britt Karin Larsen: Det vokser et tre i Mostamägg

Hva er bedre enn å våkne opp på lørdag. Fridag. Etter en hektisk arbeidsuke. Som har ført til at jeg har lest lite. Når mye av arbeidsdagen på 8 timer fem dager i uka er å lese; og helst få med seg så mye som mulig av den en leser, er det ikke alltid at leselysten er på topp utover ettermiddagen og kvelden. Derfor har det tatt tid å lese romanen til Britt Karin Larsen: Det vokser et tre i Mostamägg.

Men selv om jeg ikke har fått lest romanen på 188 sider så konsentrert og sammenhengene som jeg ønsker, likte jeg første boken i serien om skogfinnene utgitt i 2009. Så godt likte jeg den at jeg skal hente den neste i serien, Himmelbjørnens skog, på biblioteket i dag. 

Det jeg merker med en gang jeg begynte å lese er at forfatteren må ha satt seg godt inn i hvordan skogfinnene hadde det. Det bekreftes av det hun sier i dette Bokprogrammet på NRK i 2012 – på den tiden hadde hun gitt ut fire bøker i serien. Der forteller hun også at personene i boken er oppdiktet. I 2015 kom den siste og avsluttende: Kaldere mot natten. Jeg har lest mange faktabøker om hvordan det var å leve på attenhundretallet da de fleste i Norge var lutfattige. Men ingen av dem omhandlet historien om skogfinnene.

Lutfattig er også hovedpersonen Lina som er navnløs i innledningen. Hun er alene med et nyfødt barn i skogen: 

«En grop inni en skråning på svenskesida av grensa, nok til å gi ly for vinden og regnet, og skjermet med stokker dekket av torv og granbar: En vegg, og samtidig et tak. I dette landet kan ingen hus være uten vegger. Men hvem hjelper henne, hvem skaffer stokkene? Ingen, det er ingen som hjelper henne, hun finner gammelt tømmer i skogen som hun sleper til stedet, mens barnet som ligger i mosen skriker. Hun drikker av bekken i dalsøkket og ammer, og går og ser etter fugler i snarene hun har satt, og fisk er det i sjøen. På framtida tenker hun ikke, for barnet vil kanskje ikke leve vinteren over, de to første mistet hun jo, så hvorfor skal dette leve?»

Lina har vært tjenestejente på gården Sumomägg der mannen på gården Heikki setter barn på tjenestejentene. Det første barnet var dødfødt. Det andre druknet. Nå er hun på flukt fra prest og andre myndighetspersoner.

«Ungen er hennes, navnet til faren skal ingen få truet ut av henne, ikke denne gangen heller, om hun blir tatt, selv ikke om hun må skrifte i kirken, i påhør av alle. Det nærmer seg høsten, hun fryser, men barnet fryser ikke, det ligger under fellen hun tok fra den største gården på disse kanter, en gård der de knapt vil savne den. Det finnes tilgivelse for det en tar for å berge liv, om en bare tar fra de som har nok, som knapt nok vil merke at noe er borte. Det finnes tilgivelse da, gjør det ikke?»

Det er et rikt persongalleri i romanen. De fleste er fattige mennesker. En tid da overbefolkning førte til at det var mangel på jord å dyrke for å livberge seg. Mange drømte om å reise til Amerika, og mange dro. På et lite sted i skogen vokser et annet barn opp, pleiebarnet Hilda. Mange fattige barn blir pleiebarn, de er god arbeidskraft der de havner. Men etterhvert som pleiemoren får egne barn er Hilda i fare for å havne på gården Sumomägg. Også denne familien ønsker å dra til Amerika.

I et lite skjul i skogen bor bjørnejegeren Taneli. Ryktet går om at han har et drap på samvittigheten. Han kommer over Lina da hun stjeler bjørnekjøtt og hun blir med han til koia. Etterhvert blir hun hos han, og de får barn sammen. De utvider til at stedet blir et lite småbruk. En dag dukker Hilda opp. Da har det gått noen år og hun har vært og tjenestegjort på Sumomägg. Hun har rømt etter å ha vært vitne til at kona til Heikki har kastrert mannen. Hun blir hos Lina, Taneli og barna.

Flere historier blir fortalt som henger sammen med hverandre. Mennesker som er tett på og avhengig naturen. Overtroen florerer. Boken slutter dramatisk, og det skal bli spennende å følge historien til personene Britt Karin Larsen har gitt liv til.

I tillegg til historiene som fortelles er det fine naturskildringer – jeg avslutter med dette som viser at trær og skog står forfatteren nært:  

«Mennesket dør alene, sjelden får det dø i armene til et annet. Men når gamle trær i skogen dør, dør de der de hører til. Når de oppgir sine liv og faller, faller de blant dem de har stått nær, løvet deres blir til jord som gir liv og saft til nye slekter, og om menneskene lar dem i fred får de alltid bli hos dem som ved sommervindens hjelp strøk sitt løv mot deres, ga dem ly og sto dem nær.

Under trærne har folk sine veier, under susende kroner som bare sjelden blir lyttet til, tett ved stammer som et menneske kanskje hvilte ved en gang, og deretter aldri mer.»

Privat foto