Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk

Bøker skrevet av Herbjørg Wassmo er det lenge siden jeg har lest. Helt tilfeldig kjøpte jeg romanen Disse øyeblikk. Utgitt i 2013 og 372 sider. Kategoriseres som selvbiografisk.

Måten romanen er skrevet på, at det ikke er en ren faktabok, skrevet i tredjeperson («hun»), at navn så og si ikke forekommer, tilsier at hendelsene og aktørene er «tildekket». Et forsøk ihvertfall. Men for meg spiller det liten rolle om dette er reelle hendelser eller fiksjon. Det er som i alle andre bøker jeg leser: det jeg leser om må treffe meg. Det gjorde romanen. Både form og innhold. Jeg lo godt av hvordan møter med menn av typen monologisk menneske som Hans Olav Brenner ville kalt dem. 

Romanen tar for seg bruddstykker av livet til forfatteren fra hun er 15 år og til moren er død. Om forholdet til overgriperen, faren:

«Hun er ikke redd for faren lenger. Sier det til ham, at hun har skrevet alt ned, og hender det noe med henne, så er det en som kan finne det.

Han flakker med blikket, stirrer på henne og renner på dør. Faren gjør alltid det når han er sint eller fornærmet for et eller annet. Hun har lenge tenkt at han ikke er noe menneske. Bare noe man er nødt til å ha der. Etter hvert forstår hun at hun har et slags overtak. Prøver å la være å tenke på at han kan avsløre at denne ene som vet hvor beviset er gjemt, er hun selv.

Hun viser sin falske makt. Dersom søsteren, moren og hun sitter ved kjøkkenbordet og prater når han kommer hjem, stopper hun å snakke. Og hun ser ikke på ham. Det legger seg et seigt lag over fremtoningen i døren. Ugjennomtrengelig gørr som man må unngå å se på. Akkurat som den gamle gryta i trankokeriet på øya med stinkende harsk tran på bunnen.

Hun greier å snu stemningen i rommet ved det hun tenker om skikkelsen i døren. Moren og søsteren stopper også opp og blir stille. Som om de også vet. Men det kan ikke bli sagt.»

Graviditeten:

«Hun har skam i magen. Dersom hun ikke greier å finne en løsning, så kan hun bare dø. Alt haster, men hun forstår ikke hva hun skal gjøre. Livet er oppdelt i måneder nå. Bare sju og en halv måned igjen. Hun ler høyt sammen med hvem som helst og forbereder seg. Av og til går hun turer ned til den høye brua over strømmen. Dypt nede er det steiner og mørkt vann. Det tar ikke mange sekundene. Hun vet jo det.»

Hun vil ikke gifte seg med barnefaren. Når hun reiser bort for å gå på skole, må sønnen bo hos moren. Ensomheten, savnet etter sønnen gjør at hun etterhvert blir syk. Søvnløshet som sliter henne ut. Hun starter som forfatter med å sende fortellinger til ukeblad. Selv ønsker hun å gå på kunstskole, men det blir lærerskole. Etterhvert gifter hun seg, og sammen med ektefelle og sønn reiser hun nordover for å starte sin karriere som lærer. De får en datter sammen. Et turbulent ekteskap starter.  Og kampen for å bestemme over eget liv.

«Å være likanes er nesten like viktig som ikke å stjele fra naboen. Det innebærer at man ikke skiller seg ut og at man har de samme synspunktene som de fleste. Ellers kan folk komme til å skule, stikke hodene sammen og snakke.

Gud vet hva de vet som hun ikke vet. Det er et lite sted, det skal hun huske på. Et par av kvinnene har sendt små signaler om at de klarer seg uten hennes selskap. Med sin dårlige musikalitet for intriger forstår hun det ikke først.»

Men hun trosser bygdedyret og tør å skille seg ut. Etter å ha gitt ut to diktsamlinger får hun vikarstipend fra Forfatterforeningen. To måneders permisjon og hun går i gang med å skrive en roman. Resultatet blir den første romanen i en triologi: Huset med den blinde glassveranda. Romanen blir hun nominert til Nordisk Råds litteraturpris. For den siste, Hudløs himmel, fikk hun prisen i 1986.

Jeg tenker at disse smakebitene er nok for denne romanen. Fin påminnelse om at det er lenge siden jeg har lest bøker av Herbjørg Wassmo, den siste må ha vært Dinas bok. Har notert meg romanen Hundre år.