Dikt: Du må ikke sove av Arnulf Øverland - like aktuelt idag

Så stille det er, trodde ikke det var noen her, sa sørlendingen i går morges. Det oppleves ikke slik for meg, sa jeg fra stolen der jeg satt og leste; det surrer og går i hodet mitt over alt jeg leser. Dessuten når jeg tenker etter; det er alltid stille lørdag og søndag morgen. Jeg står opp tidlig og bruker de tidligere timene til å lese. Den beste lesetiden for meg. Bråket med støvsuger og vaskebøtta setter jeg i gang med senere.

Det er ikke bare det jeg leser, bøker og aviser, som surrer og går i hodet. Det er private ting og jobb. Og det jeg ser på TV. Selv om jeg ser lite på TV, får jeg med meg en del. Og noe fra radio på vei til og fra jobb.

Nå leser jeg boken Kaci min mamma av datteren Christina Five Berg. Jeg har lest 2/3 av boken, og den gjør inntrykk. Overraskende mange inntrykk og på mange områder. Setter i gang mange prosesser i hodet mitt. Mer om dette i et senere innlegg.

I boken skriver datteren til Kaci Kullmann Five om Kacis reaksjon på diktet Den røde front – 1937 - Du må ikke sove. Hun fikk boken med diktet, De hundrede fioliner (1968) av Arnulf Øverland, i julegave av Carsten (Five) i 1968, Carsten som hun senere giftet seg med:

«Diktet rystet henne inn i sjelen. Hvor manende versets enkle rytme hamret inn inntrykket av lidelse, krig, vold, smerte og død. Den skarpe kontrasten til hennes trygghet, overflod av mat, varme, kjærlighet var slående. Kunne man få dårlig samvittighet av å ha det så bra? Hun skrudde av leselampen, la hodet på dunputen, lukket øynene. «Europa brenner.» Bak øyelokkene så hun for seg groteske bilder, vridde blodige soldatkropper hengende i piggtråd, utbombede byer. Hun tenkte på fars historier fra krigen. Grensesonen hun hadde sett i Tyskland. «Du må ikke sove, du må ikke sove.» Hun hadde plikt til å hjelpe andre. «Du må ikke tåle sa inderlig vel, den urett som ikke  rammer deg selv.» Hun skulle være en av de gode, ikke bli en av dem som ikke brydde seg. Hun skulle engasjere seg og utgjøre en forskjell. Gjøre hva hun kunne for at Europa ikke skulle brenne igjen.»

Engasjementet på skolen fant andre veier enn det rent faglige: russestyret, elevrådet og NGS. Engasjementet ble satt pris på hos medelevene. Men det gikk ut over karakterene. Hun fikk formaninger fra rektor og faren. Moren oppmuntret datteren, og sa at jenter både kan og vil. 

Senere i boken leser jeg om da Kaci i 1989 etter et møte i USA fikk se TV bildene av murens fall, og hun tenkte tilbake da hun var i Tyskland med skiklubben og fikk se det splittede Tyskland, alle soldatene og kjente skrekken.

«Endelig skulle Europa forenes. Øverlands dikt om Europa i flammer skulle forhåpentligvis aldri bli aktuelt igjen. For alle som hadde vokst opp med at Berlinmuren splittet Europa, var det som nå skjedde, uvirkelig. Helmut Kohl imponerte med standhaftighet når det gjaldt integrering av Øst-Tyskland i ett samlet Tyskland, det nye hjertet i det voksende EF.»

Nei, vi må ikke sove. Nå er det en annen virkelighet. Diktet har fortsatt aktualitet. Både i Europa og andre steder på kloden. Hitler er borte, men vi har fått andre diktatorer som Assad, Putin og Erdogan. Jeg forsøker å lese variert, både de som uttaler seg og på ulike sider av meningsskalaen.  Men jeg stoler mindre og mindre på de politisk korrekte i den situasjonen Europa har kommet i. Det de kommer med er for meg teoretisk ønsketenkning. Jeg leser at de som utfordrer teoretikerne, f eks Matlary, Lurås og Storhaug, blir kritisert av denne eliten. Det finnes ingen fasit. Her som alltid er det historien som vil vise hva som var best å gjøre. Uansett; etterpåklokskapen er ingen klokskap.

 Fredag leste jeg denne artikkelen i Aftenposten:

«La oss erkjenne at vi er i krig | Ayaan Hirsi Ali»

Ayaan Hirsi Ali, aktivist og forfatter, er født i Mogasihu og flyktet til Nederland i 1992. Erklært ateist og har sittet i det nederlandske parlamentet. Hun laget i 2004 filmen Underkastelse i samarbeid med Theo van Gogh som ble myrdet samme år av en islamistisk terrorist. De har gjort der klart at deres neste offer er Hirsi Ali.

Jeg har lest mye om Churchill, og hans store og uttrykte skepsis til appeasement-politikken som bl a ble ført av ledende britiske politikere overfor Hitler før 2. verdenskrig. Politikken er også nevnt i denne boken der jeg siterer forfatteren på dette punkt:

Hitler - min nabo (Hitler mon Voisin) av Edgar Feuchtwagner

Diktet til Øverland tror jeg at jeg ikke har lest hele av før jeg leste boken om Kaci Kullmann Five. Kun enkelte av versene. Jeg fikk frysninger da jeg leste det. Det ble trykket i Samtiden i 1935 og utgitt første gang i 1937:  

Du må ikke sove 

Jeg våknet en natt av en underlig drøm, 

det var som en stemme talte til mig, 

fjern som en underjordisk strøm - 

og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig? 

-Du må ikke sove! Du må ikke sove! 

Du må ikke tro, at du bare har drømt! 

I går blev jeg dømt. 

I natt har de reist skafottet i gården. 

De henter mig klokken fem i morgen! 

Hele kjelleren her er full, 

og alle kaserner har kjeller ved kjeller. 

Vi ligger og venter i stenkolde celler, 

vi ligger og råtner i mørke hull! 

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter, 

og hvem der kan bli den neste, de henter. 

Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre? 

Kan dere absolutt ingenting gjøre? 

Ingen får se oss. 

Ingen får vite, hvad der skal skje oss. 

Ennu mer: 

Ingen kan tro, hvad her daglig skjer! 

Du mener det kan ikke være sant, 

så onde kan ikke mennesker være. 

Der fins da vel skikkelig folk i blandt? 

Bror, du har ennu meget å lære! 

Man så: Du skal gi ditt liv, om det kreves. 

Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves! 

Verden har glemt oss! Vi er bedratt! 

Du må ikke sove mer i natt! 

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap 

og tenke på hvad der gir vinning og tap! 

Du må ikke skylde på åker og fe 

og at du har mer enn nok med det! 

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem 

og si: Det er sørgelig, stakkars dem! 

Du må ikke tåle så inderlig vel 

den urett som ikke rammer dig selv! 

Jeg roper med siste pust av min stemme: 

Du har ikke lov til å gå der og glemme! 

Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør! 

De puster på hatets og ondskapens glør! 

De liker å drepe, de frydes ved jammer, 

de ønsker å drukne oss alle i blod! 

Tror du det ikke? Du vet det jo! 

Du vet jo at skolebarn er soldater, 

som stimer med sang over torv og gater, 

og oppglødd av mødrenes fromme svig, 

vil verge sitt land og vil gå i krig! 

Du kjenner det nedrige folkebedrag 

med heltemot og med tro og ære - 

du vet at en helt, det vil barnet være, 

du vet, han vil vifte med sabel og flag! 

Og så skal han ut i en skur av stål 

og henge igjen i en piggtrådsvase 

og råtne for Hitlers ariske rase! 

Du vet, det er menneskets mening og mål! 

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent. 

Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent. 

Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred, 

på arbeid, på samhold, på kjærlighet! 

Men den som ikke vil dø i en flokk 

får prøve alene, på bøddelens blokk! 

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre! 

Der er en eneste ting å gjøre: 

Verg dig, mens du har frie hender! 

Frels dine barn! Europa brenner! 

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær. 

Ute var glitrende stjernevær. 

Bare en ulmende stripe i øst 

varslet det samme som drømmens røst: 

Dagen bakenom jordens rand 

steg med et skjær av blod og brand, 

steg med en angst så åndeløs, 

at det var som om selve stjernene frøs! 

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. 

- Vår tid er forbi - Europa brenner!