Jeg leste første gang om Kaci min mamma av Christina Five
Berg i A-magasinet i 2015, året boken ble utgitt. En bok jeg bestemte meg for å låne og lese. Både underveis og etterpå er min konklusjon at det var en bok som
var verdt å lese. Av mange årsaker. Jeg likte også formen den er skrevet i.
Kaci er
høyrepolitikeren Kaci Kullmann Five. Forlaget
Aschehoug beskriver innholdet slik:
«Jeg var ett år da mamma ble leder av Unge
Høyre. Etter det gikk det bare én vei for hennes politiske kometkarriere, og
for likestillingen i det norske samfunnet. Politikken tok fra meg mammaen min.
Slukte henne. Hennes valg fikk store konsekvenser for meg. Savn, sorg,
bitterhet.
Jeg, og mange barn med meg, har betalt en pris for den likestillingen vi har i dag, tenkte jeg sårt som voksen. Likevel er likestillingen et umistelig gode for meg. Denne tanken fikk meg til å skrive historien om mamma og meg. Jeg ville at historien også skulle handle om likestilling fra barnets perspektiv. Og om barnets behov for sin mor.
Hovedfortellingen er mammas historie. Om engasjement, om en «flink pike» og den kontinuerlige kampen inni henne mellom politikken og familien hvor hun aldri strekker til. En konstant, vond tidsklemme. Den andre fortellingen er barnets historie. Jeg kjemper på min side en stille kamp for å forstå verden, og mammas valg. En kamp for å få mammas oppmerksomhet, og en kamp for å være noe annet enn «dattera til».
Fortellingen veksler mellom den barnslige lille verden og den store, komplekse voksenverden. Begge historiene er for meg like viktige. Fortalt med en stolthet over mamma, men samtidig anklagende fordi jeg følte at hun valgte bort meg - det som skulle vært viktigst. Likevel skjer det noe med meg mens jeg skriver boken. Det blir ikke bare en fortelling, men en prosess for oss to.»
Jeg, og mange barn med meg, har betalt en pris for den likestillingen vi har i dag, tenkte jeg sårt som voksen. Likevel er likestillingen et umistelig gode for meg. Denne tanken fikk meg til å skrive historien om mamma og meg. Jeg ville at historien også skulle handle om likestilling fra barnets perspektiv. Og om barnets behov for sin mor.
Hovedfortellingen er mammas historie. Om engasjement, om en «flink pike» og den kontinuerlige kampen inni henne mellom politikken og familien hvor hun aldri strekker til. En konstant, vond tidsklemme. Den andre fortellingen er barnets historie. Jeg kjemper på min side en stille kamp for å forstå verden, og mammas valg. En kamp for å få mammas oppmerksomhet, og en kamp for å være noe annet enn «dattera til».
Fortellingen veksler mellom den barnslige lille verden og den store, komplekse voksenverden. Begge historiene er for meg like viktige. Fortalt med en stolthet over mamma, men samtidig anklagende fordi jeg følte at hun valgte bort meg - det som skulle vært viktigst. Likevel skjer det noe med meg mens jeg skriver boken. Det blir ikke bare en fortelling, men en prosess for oss to.»
Kaci ble
født i 1951 og ble døpt Karin Cecilie Kullmann, men etterhvert omdøpte hun seg
selv til Kaci. Hun tryglet moren om å få begynne på skolen et år for tidlig.
Hun fikk tilleggsnavnet Terrier’n på skolen, hun tøffet seg for de store med
sterk ordbruk og tøff fremferd for å kompensere for fysisk underlegenhet:
«Alfabetet åpnet en ny verden. Hun
slukte bøker. Leste mens hun pusset tenner, på hodet i sofaen, under dynen med
lommelykt. Om hun bare kunne bli like pen, flink og smart som Frøken Detektiv.
Kaci hadde det aller best hjemme med en bok, eller blant bokhyllene i
biblioteket, hvor alle var så stille som om de var inne i en bomullsdott.»
Faren var
tannlege og moren husmor. Kaci tenkte at hun skulle få seg en utdannelse og
tjene penger slik at hun kunne slippe å be en mann om penger slik moren måtte. Moren
ville tjene egne penger slik flere andre husmødre gjorde på denne tiden, og
mannen aksepterte at hun gikk ut i jobb. En aksept ikke alle menn den gang ville gitt.
Da Kaci var
16 år ble hun kjæreste med Carsten Five. I 1969 og etter å ha avlagt artium
reiste hun til Frankrike som au pair. Et år etter var hun hjemme igjen, og
begynte på Handelsgym i Oslo. Dette mente hun kunne kommer godt med uansett hva
hun valgte å studere videre. Bokføringskunnskapene kom godt med som
inngangsbillett til den politiske karrieren i Høyre. Carsten ble valgt til
leder av Bærum Unge høyre høsten 1970, Kaci ble kasserer. Da Kaci fortalte
foreldrene at hun ville studere på Blindern, sa faren:
«Hva? Hvorfor det? Skal ikke du og
Carsten gifte dere snart?»
Kaci
protesterte; hun ville skaffe seg en utdannelse slik at hun kunne klare seg
selv. Dessuten så hun ingen motsetning mellom ekteskap og studier.
Kaci og
Karsten giftet seg i 1972. Kaci var da avansert til viseformann i Bærum Unge Høyre.
Carsten, som da var blitt med i styret til Akershus Høyre og valgt inn i Bærum
kommunestyre, var engasjert i Ja til EF-aksjonenen:
«Den voldsomme EF-motstanden i 1972
er blitt karakterisert som «en vekkelse» som gikk over hele landet.
Befolkningen var delt i to. Selv om Kaci likte å provosere på sin måte, orket
hun ikke å gå med Ja til EF-merket på jakken hver dag. Det var direkte
ubehagelig. En dag hun hadde festet merket på jakkeslaget, ble hun spyttet på.
Hjertet hennes hamret sint under EF-merket. Hva var det ved Europa som gjorde
folk så redde og uforskammede? Carsten ble skilt fra sin vennegjeng fra
skoledagene på grunn av sitt positive syn på EF. Han slapp ikke i inn i varmen
igjen for nesten 30 år senere. EF-kampen var så steil at den til og med
splittet familier. Det var som om alle påstander ble tillatt når følelsene tok
overhånd.»
På Blindern
var stemningen også amper, det var den revolusjonære 68-generasjonen som
regjerte. De som hadde Pol Pot, Mao, Enhver Hoxas og Josef Stalin som
forbilder. Kaci følte seg ikke velkommen. Politikken tok nå mesteparten av
Kacis tid, og høsten 1972 rykket hun opp som formann i Bærum Unge Høyre. På det
første Unge Høyres Landsforbund i 1973 og Kaci kom i sentralstyret. I mai 1974 holdt
hun sitt første innlegg på moderpartiets landsmøte. På vei opp til talerstolen
angret hun på klesvalget, et miniskjørt av cordfløyel.
I oktober 1975
var Kaci gravid og reiste sammen med Terje Svabø til Sovjetunionen for å opprette
kontakt med opposisjonelle mot det sovjetiske regimet. Etter å ha kommet trygt
hjem til Norge ble det avholdt pressekonferanse og det de kunne fortelle fra
turen vakte oppsikt. Da Christina var ett år gikk turen til Tanzania og
Sør-Afrika. Ettårsdagen ble feiret uten mamma, og Carsten, som senere skulle bli
en stor støtte for Kaci, forstod den gang ikke Kaci's prioritering. I august
1976 ble Kaci leder av Unge Høyre.
I del to av
boken Kaci min mamma er annet hvert
kapittel Christina opplevelse av å ha en flink, pliktoppfyllende og hardt
arbeidende politiker som mamma. En mamma som var svært lojal mot partiet. Som
fikk mye motbør på grunn av sine standpunkter, ikke minst i kampen for fri
abort. Også i eget parti. Men også mye ros. Oppturer og nedturer. Konflikten mellom politikken
og hensynet til familien.
"Da Kaci ble
valgt inn på Stortinget i 1981 var om lag en fjerdedel av de 155
representantene kvinner. Til sammenlikning var kvinnene færre enn én av ti i
1969. Selv om den høynede kvinneandelen nok påvirket politikken, ga den seg få
utslag i arbeidsformene på Stortinget. Kvinnene var i hovedsak eldre kvinner
uten små barn, og møteplanen var ikke akkurat familievennlig. Gjennomsnittsalderen
på stortingsrepresentantene var 47,8 år. Høyres representanter kunne skilte med
et gjennomsnitt på 47,3 år. Småbarnsmoren Kaci trakk dermed snittet betraktelig
ned med sine 30 år. De yngre kvinnene hadde noen felles kampsaker og kunne inngå
samarbeid på tvers av partigrensene. Men likevel var det bare å innordne seg den
maskuline kulturen fordi «slik har det alltid vært her»."
Det er spennende. interessant og lærerikt å lese om Kacis karrière og hvordan hun stod på bl a i kampen for likestilling. Hvordan det norske samfunnet utviklet seg. Det er sårt å lese et barns savn etter mamma, en mamma hun måtte dele med partiet. Som ikke ble enklere i tenårene. Å hele tiden bli konfrontert med hva moren hadde sagt mv. Pågående journalister. Uforstandige lærere. Uforskammede mennesker. Eldre kvinner som ringer hjem til familien og sier at Kaci skal brenne i helvete for sin kamp for selvbestemt abort. Unge gutter som truer Kaci med at de skal voldta Christina. Det er ikke fritt for at jeg ofte hadde en stor klump i halsen av å lese om det Christina forteller. Etterhvert kommer det til en liten gutt som skal savne mamma like mye.
Alle
ville ha mer av Kaci. Da Kaci etter 17 år i politikken takket for seg:
««Lar barna gå foran partiet», var
en av overskriftene i avisene: «Kaci ofrer seg for familien.» Jeg rystet på
hodet. Var det ikke vi - familien – som hadde ofret? Var det ikke en større
nyhet at partiet hadde gått foran barna i seksten år? For meg virket alt snudd
på hodet. Partiet hadde hatt førsteretten på mamma så lenge jeg kunne huske.»
Jeg
avslutter med en link til TV 2 sitt innslag om boken der Christina og Kaci er på
besøk i studio:
Dette er nok en sterk bok. Tøffe kvinner som må ta tøffe valg, Menn /fedre slipper mye lettere fra det.
SvarSlettInteressant og god omtale! Interessant å lese fra barnets perspektiv.
Takk for det. Det er en bok jeg hadde notert opp så mye jeg skulle skrive, men det finnes grenser. Både opp mot å gjengi for mye av innholdet og tida jeg har til å bruke på å skrive innlegg. Men noe jeg har reflektert etterpå er kritikken som kommer mot av byråkratiet øker rundt regjeringen. Men når en leser boken og hva det å bedrive politikk koster i tid, særlig med det kravet til åpenhet som er i et demokrati, så må det bli slik. Hvordan skulle det ellers være. Da hadde det blitt slik det var da Kaci var politiker. Rovdrift på seg selv og familien. Eller, at ingen unge med barn var politikere slik det var da hun kom inn på Stortinger. Jeg har vært en av de som har okket meg over det voksende byråkratiet. Men etter å ha lest boken har jeg fått noe å tenke på.
SlettJeg har faktisk gått og sett litt på denne, men har forkastet pga en sytete tone, eller ihvertfall, jeg syntes den hørtes så sytete ut. Noe som merkelig nok gjør meg like nysgjerrig som frastøtt.
SvarSlettOmtalen din understreker dette, samtidig som jeg øyner muligheten av at dattera vokser i sitt syn på mor. Det er som Anita sier, fedrenes letthet, klaget hun også over Carsten? Hmmm, kanskje jeg skal prøve å selge denne inn som Rettferdighetsbok til neste biorunde??
Jeg oppfatter ikke denne som sytete. En må tenke på hvilken tidsalder oppveksten hennes var i. Mye har forandret seg, og hvor mye vil en forstå ved å lese boken. Bl a var det ikke stuerent å ha praktikant og vaskehjelp osv osv. Den beste støttespilleren Kaci hadde var Carsten, han var mye til stede. Uten han og foreldrene ville ikke dette ha gått. Min datter er 19 år og jeg husker godt da hun var ett år og jeg gikk tilbake i jobb. Det var traumatisk for meg å plassere henne i barnehagen. Samtidig som jeg likte å jobbe, og opplevde jobben som meningsfull. Men en episode husker jeg veldig godt. Jeg opplevde bl a å måtte si nei til en oppgave fra to stk menn, sjefen og sjefen hans, som så det som en fjær i hatten at jeg sa ja. Når jeg sa nei, fikk jeg beskjed om at jeg ikke ville bli spurt en gang senere. Mitt nei var fordi jeg ikke greide å jobbe på kveldstid i tillegg til 100% stilling når datteren min var så liten. Jeg kunne skrive mye om andre opplevelser jeg hadde uten at jeg kan sammenligne jobben min med den Kaci hadde. En annen ting er at barn er forskjellige. Men alle må gjøre seg opp en mening selv av bokens innhold. Det kan man ikke gjøre bare ved å ha lest mitt innlegg.
SlettDet er sant!
SlettJeg mente ikke at innlegget ditt fikk boka til å høre sytete ut altså, kun at jeg hadde en forhåndsoppgjort mening om at dette var ei sytete bok. Klemma mellom familie og jobb er i høyeste grad til stedet i dag, om enn kanskje mer som en indre krav kvinner stiller til seg selv, enn et ytre stigma. I enkelte yrker har heller ikke ting forandret seg så mye som vi (jeg) tror.
Kanskje var jeg bare overrasket over vinklingen. Den forventede - se min fantastiske politikermor, framfor - se hvor vanskelig det var å ha, eller være, politikermor. Jeg bør nok absolutt lese den selv.
Nei da, jeg forstod heller ikke at kommentaren din slik at innlegget mitt var sytete. Det er ikke en bok " se min fantastiske politiker-mor". En kommer ikke bort ifra at Kaci var dyktig, men boken viser hva hun ofret. Sett fra et barns øyne. Noe hun ikke helt tok innover seg. Hun sa nei til å bli justisminister, men forøvrig sa hun ja, men ofte etter press fra de dresskledde. For mange er det nok idag status å fly rundt som Tårnfrid, og det er nok mange unger som går for lut og kaldt vann også i slike kretser. Men jeg vet selv hvor lett der er å bli oppslukt av jobben når en trives med arbeidsoppgavene. At når en er ung har en ikke samme erfaring til å si ifra. Det er mange ting jeg selv hadde gjort annerledes hadde jeg hatt erfaringene jeg sitter med i dag. Det var etter beintøffe omorganiseringer jeg så hvor lite verdt tidligere innsats var når oppgavene ble fordelt på avdelinger. Lederne posisjonerte seg, det var det viktigste. Det jeg og andre opplevde den gang kunne jeg skrive en bok om. Det fikk opp mine øyne. Før dette var jeg veldig engasjert, tok med fagstoff hjem og leste på fritiden. Etter dette var det slutt. Nå leser jeg alt på jobben, jeg har ikke ordning med jobb telefon og pc. Jeg hører ikke lenger på ledere som sier jeg er flink for at jeg skal ta på meg arbeidsoppgaver som sluker meg og ødelegger nattesøvnen. Som jeg har for lav lønn til å utføre. Jeg er faktisk blitt beintøff til å si nei. Jeg gremmes når jeg ser hvordan jeg tidligere sa ja, ja. ja. Derfor har jeg tid til å lese bøker og denne bloggen. Alt jeg gjør av jobbrelaterte ting logges som arbeidstid. Heldigvis har jeg ikke lang arbeidsvei. Når det gjelder politikere som Gro og Kaci, var det de dresskledde menn med ofte hjemmeværende koner som satte standarden for politikken som ble ført. Masse møter og lange møter. Enorme dokumenthauger som ble lest hjemme. Mange og lange reiser. Kaci var den første på Stortinget som fikk fødselspermisjon. Den var to måneder da sønnen ble født. Jeg er glad for at unge også har mulighet for å drive med politikk. Viktig for samfunnet. Tenker også på hva en kollega sa engang. Det var ikke stuerent å gå hjem til vanlig tid. Da hengte de dressjakker over stolen og lot lyset på kontoret stå på slik at det så ut som om de bare var ute en tur. I mange firmaer driver de rovdrift på unge mennesker. Det er vanskelig når en er ung å forstå konsekvensene til at man bare sier ja. ja ja. Til ledere som ønsker seg opp og frem og den ansatte er et middel for denne fremgangen. Himmel, dette er er tema som engasjerer meg og jeg skriver meg helt bort. Nå leser jeg om Springsteen, med et helt annet familieforhold. Og totalt ulike interesser selv om begge likte musikken til Elvis og Beatles. Han og Kaci er på samme alder, han født i 1949 og hun i 1951. Bøker er gøy!
Slett