«Hva skjer når det ikke lenger er bruk
for deg, verken hjemme eller på jobb og du er den siste dette går opp for?»
Politikerne har opplest og vedtatt at befolkningen skal
stå lenge i jobb. Det skal være regelen. Interessant. Dessverre er det en del som Arne. Som både kolleger og leder trekker et lettelsens sukk etter at
vedkommende har sluttet i jobb.
I dette tilfellet har leder klart å få Arne til å gå av
med AFP-pensjon på 62 år. Det er Arne som er fortellerstemmen i romanen. Men
ved det han forteller forstår vi mer enn det han forteller. Vi forstår at
arbeidsoppgavene han har hatt ikke er nødvendig at noen utfører. Men også at
det neppe er mulig å gi han andre oppgaver. Han er på en måte størkna i
fortiden og har ikke selvinnsikt til å se det. Eller er dette et forsvarsverk
han har laget for å takle livet. Det er som å møte en katt som føler at den er
truet – den skyter rygg for å virke større enn den er.
Romanen
starter med markeringen av at Arne slutter:
«Det var en flott markering de
stelte i stand til lunsjen i dag. Sjefen hadde bestilt kake og snitter, og jeg tror
de må ha tomt hele blomsterkassa da de kjøpte presang til meg. De joggeskoene
var ikke billige.
Eva mener det er disse du trenger,
sa sjefen da jeg fikk skoene overrakt. Hun sier at hun har studert den måten du
går på her i gangene, og da skal visst disse skoene være spesialtilpasset beina
dine.»
Det blir en gave til – et grafisk blad av Håkon Bleken –
fra et utplukket lager av slike bilder:
«Fylkesrådmannen kom med en gave på
vegne av fylkeskommunen. Det er kanskje et litt dystert bilde, kommenterte han.
Men jeg har konferert litt med fylkeskultursjefen, og vi har falt ned på at du
er en mann som vil tåle dette.»
Slik tenker
Arne der og da:
«Nå er motivutvalget tydeligvis
blitt ganske uttynnet, og de sliter nok med å bli kvitt restopplaget. Samtidig
har Bleken-litografiene vært igjennom en betydelig prisstigning, og skal jeg være
helt ærlig, er dette en mye flottere gave enn de sølvlysestakene de deler ut
borte på kommunen.
Da jeg fikk sett nærmere på bildet,
må jeg si som sant er at selv Bleken neppe kunne laget motivet med et mørkere
sinn. De svarte strekene skal nok illustrere noen folk eller skygger som halvveis
står og sitter. Tolker jeg det negativt, vil jeg si det er en gjeng med
dauinger.»
Svartere kan det vel neppe bli når en ser det fra utsiden. Tragikomisk.
Inntrykket han ønsker å gi:
«Under avskjedstalen viste jeg at jeg
på ingen måte er en slagen mann. Det er det inntrykket jeg tror de sitter igjen
med. Jeg er en mann som ser framover, og for å understreke dette poenget var
skopresangen en gavepakke...»
I
takketalen trekker Arne frem sin rolle i det hele – han kaller seg en regional
utviklingsaktør. Noe annet han fremhevet er sitt store prosjekt: arbeidsplassbiblioteket.
Det samme med forfatterturen uka før som vi skal få delta på.
«Under lunsjen var jeg plassert
mellom sjefen og fylkesrådmannen.
Jeg tror rådmannen opplevde det som ganske
uventet at en helt alminnelig bibliotekar kunne gi en såpass skarp analyse av
hva fylkeskommunen egentlig driver på. med.
Men nå er det altså blitt bestemt at
nye koster skal feie her på kontoret mitt. Jeg antar at det er en prosess de
har hatt gående lenge før avgjørelsen nådde meg. Det virket i hvert fall slik
den dagen i vår, da sjefen i en bisetning antydet at jeg var moden for
pensjonen.
Det er mye her jeg kunne grepet fatt
i, men sluttresultatet er altså en pult så slikka og rein at man ikke skulle
trodd det har vært folk her de siste årene. Jeg tviler på om Kripos ville
funnet sa mye som en DNA-tråd om de skulle bli satt på saken med å finne ut
hvem som har holdt til her. Jeg liker å gjøre ting skikkelig. De to kassene som
står ved døra er alt som blir med meg hjem. De tar jeg med i heisen sammen med
joggeskoene og Bleken-bildet når Ingrid, kona mi, kommer med bilen.»
Det har
ikke vært enkelt og skal ikke bli enkelt for Arne. Datteren Anne studerer i
København, og der skal kona Ingrid kjøpe en leilighet for å være nærmere
datteren. Arne snakker med datteren i telefon og kjenner det store tomrommet
etter at hun flyttet hjemmefra. Arne er optimist, blant annet fordi han ennå
tror han skal kunne være en slags freelancer for fylkesbiblioteket.
Bjørn Arild Erslands roman Store hendelser i liten skala er, som forlaget skriver på
bokomslaget, en komisk roman med et stort alvor.
Boken jeg har lest er et lesereksemplar jeg har fått fra
forlaget. Romanen er på 196 sider og utgitt i 2016.
Her er link til NRK’s anmeldelse av romanen:
Du kan også høre anmeldelsen her
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar