Churchill av Roy Jenkins - jeg er i gang igjen og ved godt mot

Min erfaring er at det ofte er de bøkene jeg strever mest med som gir meg mest. Det er derfor jeg ikke brenner mursteinen Churchill av Roy Jenkins. Å kaste den i søpla ville bare blitt til at jeg hentet den opp igjen. Gi den bort, da hadde jeg angret. Neppe noen ville hatt den heller.  Som slagvåpen kanskje. For en skal være interessert i tema dersom en leser biografien. Men det er jeg, både i personen Churchill og tida han levde i.

Da jeg skrev om den i innlegget Boken på vent: Churchill av Roy Jenkins

29. januar 2013, var jeg kommet til side 343. Og denne uken begynte jeg på’an igjen. Det var lovnaden jeg måtte gi meg selv for å kjøpe flere bøker av Richard Herrmann på Finn.no.  Bl a en bok han skrev om Churchill. Nå har jeg beveget meg til side 410.  Den leses innimellom andre bøker. Fin trening for meg som blir forvirra av å ha flere bøker «på gang». Synes faktisk at den er bedre nå. Finner t o m humor og det er bra.

Et lite utdrag fra det jeg har lest i det siste:  

Er ferdig med å lese om den perioden han var med i regjeringen ledet av Lloyd George, en person som Churchill hadde et nært forhold til.  Han ble hentet inn i Lloyd Georges regjering i juni 1917. Første verdenskrig raste og Churchill ble opprustningsminister. Før dette hadde den engasjerte og handlingskraftige Churchill, som likte å være i sentrum for begivenhetene, en periode opplevd å leve i for han en ørkesløs tilværelse. En annen som stod Lloyd George nær, Frances Stevenson , skrev i sin dagbok 19. mai 1917 om Lloyd Georges motivasjon for å hente inn Churchill ; «Han sier at han trenger noen som kan muntre han opp og hjelpe & stimulere han &, som ikke hele tiden vil komme til han å være lang i masken og si at alt går galt. Slik det er nå, sier han, er han nødt til å bære vekten av hele sitt kollegium.»

Her er et bilde av Churchill og Lloyd George:

Churchill hadde som vanlig masse energi og reiste ofte over den engelske kanal med fly. Faktisk brukte han halvparten av sin tid som rustningsminister i Frankrike. Han likte som sagt å være i begivenhetens sentrum. Gjerne i skyttergravene. Han var opptatt av hva som kom til å skje med han i fredstid og sendte lange brev om temaet til Lloyd George som sistnevnte oppfattet som ubehagelige. Så ubehagelige, at til tross for at Lloyd George hadde nok  å gjøre pga krigen, valgte  han å svare med lange brev. Brevskrivning var Churchill kjent for. Likeså lange taler. Og skrivingen av bøker og avisartikler var en del av hans inntektskilde, til tider svært viktig for hans økonomi.

Churchill likte så godt å fly at han brukte mange timer på å prøve å få flysertifikat. Og Clementine tryglet han om å slutte etter en rekke farlige hendelser: «Churchill var kanskje ikke den fødte pilot, men han var fortsatt fryktløs at det nærmest var absurd. Krasjlandingen en måned tidligere ville tatt lysten fra de fleste, og etter så vidt å ha sluppet unna med helsen i behold for annen gang ville de færreste ha fortsatt. Ikke desto mindre måtte det store mengder overtalelse til før han ga opp jakten på flysertifikatet, men til slutt ga han til allmenn lettelse etter for presset. «

Etter 1. verdenskrig ble Churchill krigminister.  Det som dominerte hans tid som krigsminister, var forsøket på «å kvele bolsjevikenes styre omtrent ved fødselen.» Men det lyktes han ikke med. Lloyd George hadde ikke til hensikt å blande seg inn i en russisk borgerkrig. Han hadde vært opptatt med fredsforhandlingene og Churchill hadde hatt for frie tøyler. «Dette fikk flere viktige konsekvenser for utviklingen til Churchills politiske posisjon og utsikter. Det forsterket Lloyd Georges manglende tillit til hans dømmekraft. Lloyd Georges beundring for Churchills ressolutte handlekraft og det faktum at han satte pris på hans selskap hindret ikke at den manglende tilliten bestandig preget han. « Dette var bakgrunnen til at Lloyd George i begynnelsen av 1921 overførte Churchill  fra Krigministeriet til Kolonidepartementet.

Forfatteren skriver at selv om Churchill både gjerne og ofte svingte begeret, var han ingen stordranker, men drakk i små slurker. Og tålte alkoholen godt. Holdt bemerkelsesverdige gode taler selv om han var svært beruset. En annen politiker, lord Birkenhead ( F.E Smith), som Clementine mente utøvde dårlig innflytelse over Churchill  pga sin machooppførsel,  tålte ikke alkoholen like godt og måtte ha «avholdspauser». Avholdspauser så Churchill på med forakt. Og i et brev til Clementine av 27 februar 1921, da F.E. Smith hadde vært avholds i over et år, skrev Churchill ( de skrev i koder):  «F.E spiste sammen med meg i går aften. Bare eplemost! Han er blitt sv. bisk & rolig – en skremmende skikkelse – nokså mutt – sv. ambisiøs. Umåteholden selvkontroll har hatt fryktelige konsekvenser.» (På denne tiden var Churchill koloniminister.)

Til slutt kan jeg i min «stemningsrapport» fortelle at eiendommen Chartwell ble kjøpt i september 1922. Forfatteren skriver at denne eiendommen etter all oppussingen mv « forvandlet Chartwell til et av den vestlige verdens to mest stemningsfulle politiske minnesmerker. Det eneste som kan gjøre stedet rangen stridig er Hyde Park, Franklin Roosewelts eiendom i Hudson Walley. «

En bilde av Chartwell – en drøm å kunne besøke stedet;