Bli hvis du kan. Reis hvis du må av Helga Flatland - en vakker og rørende roman

Det er en stund siden jeg reserverte Helga Flatlands roman Bli hvis du kan. Reis hvis du må på biblioteket.  Da den endelig kom inn, ble det en pause i lesingen av Blodleie. Romanen er på 171 sider og er utgitt av forlaget Aschehoug.  

Jeg likte den vakre og rørende romanen så godt at oppfølgerromanen, Alle vil hjem. Ingen vil tilbake, allerede er i «hus».

Bli hvis du kan. Reis hvis du må var Helga Flatlands (f. 1984) debutroman. Den ble utgitt i 2010. For romanen fikk hun Tarjei Vesaas’ debutantpris, Ungdommens kritikerpris og Aschehougs debutantstipend. Romanen ble også nominert til P2-lytternes romanpris. Og vel fortjent synes jeg etter å ha lest den.

I romanen følger vi det korte livet til barndomsvennene Tarjei, Trygve og Kristian. Familien deres og naboer. Guttene vokser opp i bygde-Norge, verver seg til den norske styrken i Afghanistan og kommer tilbake i kister etter å ha blitt drept av en veibombe.

Det er fire fortellerstemmer. Tarjei. Jon Olav, en nabo til Tarjei. Karin, Tarjei’s mor. Og Trygve.

Tarjei vokser opp sammen med søsteren Julie som er tre år eldre. Moren Karin og faren Hallvard. På en gård der de driver med oppdrett av okser. Med en forventning om at Tarjei skal ta over gården. Tarjei har et nært forhold til søsteren Julie. Han misliker forventningene om at han skal ta over gården. Men klarer ikke å utrykke det overfor familien. Etter hvert lar han seg drive inn i rollen. Da han går på videregående skjer det en ulykke som er medvirkende til det valg han tar. Men han klarer å gjennomføre videregående med strålende resultater. I løpet av førstegangstjenesten kommer ideen om å la seg verve for å delta for Norge i Afghanistan.

Jon Olavs sønn Sigurd får en voldsom sorgreaksjon etter at det blir kjent at de tre guttene er drept. Han må avbryte studiene og må hentes hjem. Jon Olav og kona Ingrid trår til for å hjelpe sine naboer i den vanskelige sitasjonen de kommer i etter sønnens død. Etter hvert som tida går og sønnen ikke kommer over dødsfallene, forstår Jon Olav at sorgen har årsaker som ikke er enkelt å takle.

Karin er byjente fra Oslo som forelsker seg i Hallvard og flytter på landet. Hun er lykkelig helt til sønnen Tarjei blir født og hun får en fødselsdepresjon.

Trygve vokser opp sammen med mor, far og tvillingbrødre. Han har alltid vært ansett som litt «snål». Og etter hvert viser det seg at han har følelser som ikke er lett å håndtere i en liten bygd. Og han får behov for en «pustepause».

Dette var en god bok med flere tema. En kan ikke unngå å bli berørt. For meg var det sterkest å lese om historien til Tarjei og Karin. Hvor vanskelig det er for en ungdom når det bygger seg opp til forventninger til at en skal ta over en gård som har vært i familien i generasjoner. Og en ser at det ikke er det riktige valget for en. Men en syntes det er vanskelig å skuffe familien. En familie som helt sikkert hadde taklet skuffelsen og Tarjei's livshistorie kunne tatt en annen vei.

Og kjærlighetshistorien til foreldrene fant jeg så vakker. Karin som bryter opp fra bylivet Som aldri gjør noe «stykkevis og delt», men går inn for alt 100 %. Hun setter sin ære i å lykkes på gården. Det klarer hun helt til hun får psykiske problemer. Som skaper et avstandsforhold til sønnen og Hallvard. Her er fra like etter at de har møtt hverandre:

«Hallvard var min nye redning. Der og da så jeg det ikke

sånn, der og da var jeg helt gal. Mamma sa det t i l meg

også; du er helt gal, sa hun. Hva er det du driver med? Så

tok jeg ham med hjem for å vise hva jeg drev med. Det var

da hun sa at hun ikke syns jeg burde involvere meg i noen

som bodde så langt unna. Men jeg lo. Jeg skal ikke involvere

meg, jeg skal smelte, tenkte jeg. For det var egentlig

det jeg ville, det var egentlig alt jeg ville, smelte sammen

med Hallvard. Være en. For når han var hjemme, når han

ikke var med meg, ble jeg helt fra meg av savn. Og alt det

som var meg hang over meg og truet med å komme tilbake

med en gang han ikke var der. Så jeg måtte smelte, vi måtte

være sammen, jeg måtte være der - der hvor jeg var den

rolige, balanserte. Hos ham, med ham, i ham.»