En smakebit på søndag - I dette landskap av Tor Eystein Øverås

«Mange er belest, men ikke alle blant dem tar til seg lesningen via egen sansning og tenkning. Tor Eystein Øverås forfølger det han faktisk leser, ser og opplever på sin egen måte. Slik løfter han tingene opp fra sitt tilholdssted i verden og viser dem frem i en større og særegen sammenheng.»

Dette skrev Atle Christiansen i en artikkel i Aftenposten 15. desember 2012

Min smakebit er fra boken I dette landskap av Tor Eystein Øverås som Atle Christiansen sikter til og som inneholder essays og artikler. Boken som jeg leser i for tiden. Det snek seg bare inn noen små biografier som gjorde at jeg er kommet litt  «ut av kurs». 

Men det er det som er så fint med å ha lesing som hobby. Noen vil vel kalle det en smule galskap.Det gjør ingenting om jeg havner i «Afrika» selv om målet var «India». Billetten koster så utrolig lite. Ihvertfall når jeg har biblioteket til å dekke en del av billetten. Da kan jeg koste på meg å være ekstravagant. Det er bare fristen for innlevering som bestemmer rekkefølgen.

Og jeg har bare fått lest 28 sider i boken til Øverås og så langt har den minnet meg på om at jeg må lese Benoni og Rosa skrevet av Hamsun, som står i bokhylla, om igjen. Mine favorittbøker av Hamsun selv om han ikke nevner multene. Og biografien om Tarjei Vesaas, Løynde land, skrevet av sønnen Olav Vesaas. Det kan virke som at lista over bøker jeg vil lese vil bli vesentlig lenger etter at jeg er ferdig med boken til Øverås som er på 355 sider.  

Vil du lese flere smakebiter tilknyttet et innlegg i Mari's blogg Flukten fra virkeligheten, klikker du på bildet som kommer nå:

Min smakebit kommer fra begynnelsen av boken der Øverås skriver om multeplukking. Hans favorittunderholdning på lik linje med å "jakte" bøker. Og etter å ha skrevet mer om denne sammenligningen kommer han inn på Hamsun.  Etter smakebiten er et utsiktsbilde fra et fjellplatå der det vokser multer- barndommens rike:  

«Jeg hadde planlagt å unngå ham, omgå ham, men med det siste avsnittet vokste han fram, den kanskje mest arrogante av alle norske diktere, Hamsun, Knut. Og så er det jo si mye natur hos Hamsun, så plagsomt mye nordlandsk natur. Man vet godt, når man driver omkring i skogen på søk etter molter, at naturen man ferdes i, kan være en fiksjon, skapt av en utvandret skreddersønn fra Lom. En for lengst pensjonert NRK-journalist jeg snakket med, som for en mannsalder siden var i Jugoslavia for å snakke med Ivo Andric, kunne fortelle at Andric, da han fikk vite hvor journalisten kom fra, overhodet ikke ville snakke om seg og sitt. Alt han ville snakke om var landskapet Hamsun vokste opp i, lyset der. Jeg har også sittet og snakket med såkalt framstående (og etter hvert ganske tilårskomne) norske forfattere som har lagt fram lange  argumentasjonsrekker for hvorfor de ikke kan skrive om natur slik og slik, på grunn av Hamsun.

Men i all denne hamsunske natur kan jeg knapt huske et eneste moltebær. Det er mulig det plukkes en molte eller to på en av sidene i Den siste glæde, eller er det kanskje i En vandrer spiller med sordini? Kanskje er August innblandet i en

uklar (er de ikke alltid uklare?) økonomisk transaksjon om den dyrebare råvaren. Jeg husker ikke. Og når nessekongen Mack på handelsstedet Sirilund forsøker å leve standsmessig kontinentalt, selv om han befinner seg godt nord for Polarsirkelen, så er det ikke raffinerte moltedesserter man husker, men heller den berømte dundyna i badekaret. Det å bade hvilende på ei dundyne synes å være toppmålet på luksus i den sene Hamsuns univers.»