Et siste kyss av Marita Fossum

Kan ikke huske å ha hørt om forfatteren Marita Fossum før jeg hørte romanen Et siste kyss ble nevnt på NRK radio (radioteatret). Jeg hørte bare en liten del av opplesingen og lånte boken av biblioteket.

Romanen Et siste kyss ble utgitt i 2012 av forlaget Oktober og er på 189 sider. Dette var en fin leseopplevelse. Jeg leser gjerne flere bøker av forfatteren.

Slik beskriver forlaget Marita Fossum:

«Marita Fossum (f. 1965) debuterte i 2002 med romanen Verden utenfor. Hun ble tildelt Tanums kvinnestipend i 2005, og for sin tredje roman, Forestill deg, mottok hun Brageprisen. For romanen Kjære gjetergutt (2006) fikk hun Bokhandelens forfatterstipend. Et siste kysser hennes sjette roman. Boken ble lest i sin helhet over sju episoder i Radioteatret på NRK P2 våren 2013.»

Adrian er i femtiårene. Han bor alene i Oslo.  Er barnløs og har tre ekteskap bak seg. Jobber som leder i offentlig sektor. Han har et forhold til juristen Helen som er noen år eldre enn Adrian. I tillegg har han et forhold til den unge Simone. Han ble kontaktet av forfatteren Simone som vil ha han som informant, brukes hans lange erfaring i offentlig sektor i et romanprosjekt. Da de møtes for første gang synes han Simone har noe likhet med hans første kone, Julie, som begikk selvmord.

Adrian har ikke fortalt Helen om sitt forhold til Simone. Men etter hvert får Helen en mistanke at han har «noe på gang». Simone kjenner til Adrians forhold til Helen. Helen har en datter, Therese, som er flyttet tilbake til Oslo med kjæresten Anne. Hun er bekymret for Therese som har hatt psykiske problemer og bl a lider av manisk rydding.

Handlingen foregår gjennom et døgn. Den starter ved at Adrian på vei hjem fra Simone tidlig en morgen, kaster fra seg frakken i snøen. En av byens løse fugler spør om han kan få den. Etter at han er gått husker Adrian at lommeboka er i frakken. Han går etter mannen og det ender med at Adrian dytter til mannen så hardt at han faller og skader seg slik at han dør........

Historien kunne like gjerne vært starten på en krimroman. Men ikke en heseblesende krimroman, mer i den formen Håkan Nesser skriver sine romaner. En forfatter jeg har stor sans for. Veldig godt språk. Jeg får mange opplysninger om personene i handlingen. Derimot, å sette «merkelapper» på dem, det opplever jeg at hun overlater til leseren.  Men å skulle karakterisere personene på en enkel måte er ikke enkelt for meg. F eks skulle si at denne Adrian, som oppfører seg som en «kald fisk», er ond, det finner jeg vanskelig. Og det er nettopp det jeg opplevde med denne romanen, mangelen på svarthvit fremstilling av personene som førte til den gode leseopplevelsen. Her må jeg tenke "sjæl" og sitter igjen med spørsmål etterpå uten at romanen taper seg av den grunn. Og det liker jeg.