Turen med Charley (Travels with Charley) av John Steinbeck

Da var USA «tilbakelagt» sammen med John Steinbeck og hans puddel Charley. En reise han foretok på slutten av året 1960 og skrev om i boken Turen med Charley utgitt i 1962.  Han døde i 1968.

Jeg har hatt to innlegg om denne boken tidligere der jeg bl a forteller hvorfor jeg har lest denne gamle boken. En bok som ble en bedre leseopplevelse enn jeg hadde forventet. Jeg hadde egentlig tenkt å droppe å lese den pga hva en leser skrev om den. Det er hadde vært utrolig synd.

Boken på vent: Turen med Charley av John Steinbeck

En smakebit på søndag fra Turen med Charley av John Steinbeck

Boken holdt «hele veien ut». Men han klarte å beskrive hvor lei han var på slutten av reisen og da var det også greit for meg at boken var slutt. Før jeg går over til å lese boken til Geert Mak må det jeg har lest fordøyes. Men jeg er grådig spent på «opplegget» til Geert Mak og hvordan han beskriver Steinbecks reise mv.

Selv om det er en liten bok, 220 sider, er den innholdsrik.  Ingen kart eller bilder.  Men jeg har for egen del fulgt med på kartet ut ifra hvordan han beskriver kjøreruten. Og det enorme USA er blitt litt mer forståelig for meg på mange måter. Selv har jeg vært der kun en gang. Virginia, Washington og New York. En bitteliten del av USA. Og det var i 2012. Steinbeck starter og avslutter sin reise i New York.

Det som er best med boken synes jeg,i tillegg til hans fortellerglede, er humoren. Bl a mange opplevelser som der og da ikke er morsomme, men på avstand og i ettertid blir de veldig morsomme.  For ellers kan slike reisebøker være kjedelige. Da kan man like gjerne lese en reisehåndbok som inneholder kart og bilder. 

Hans forhold til Charley er omtalt. Charley som er tankeleser, akkurat som jeg påstår at den ene av hundene mine er. Menneskene han møter.  Hans refleksjoner. Også om hendelser tidligere i livet. Ensomhetsfølelsen ved å reise alene. Hvor lei han blir av og til. Det praktiske, herunder klesvasken.

Ved hans beskrivelse får man et innblikk i det amerikanske samfunnet slik det var på 1960-tallet. Steder det ikke er så vanlig å besøke.  Deer Isle som ligger i Maine. Han skriver at småbyen Stonington ikke ligner på noen andre steder i USA, men Lyme Regis på Dorsetkysten i England. Her besøker han en venn av en venn, miss Brace som eier den eiendommelige katten George. En historie som fikk en katteelsker til å le godt og gjenkjennende.

Jeg hadde ikke hørt om de flyttbare hjemmene som mange amerikanere bor i og fortsatt bor i. Han reiser om høsten. Naturen. Hvor vakkert han syntes Wisconsin var. At før han kom til Montana på vei vestover hadde han ikke hørt en eneste uforfalsket dialekt. Derfor tapte han hjertet sitt til Montana. 

Når han kommer til byen han vokste opp i, Salinas i California: «Min hjemkomst brakte bare forvirring og uro. Selv om mine gamle venner ikke kunne si det, ønsket de meg vekk igjen, så jeg kunne innta min plass i minnenes mønster – og jeg lengtet bort av samme grunn.»

Et eget kapittel om Texas.  En stat han kun dro innom pga at kona var texaner og hadde sin familie der. Hvor ulike de er når du treffer dem i og utenfor Texas. Hvordan de viser sin rikdom; « Så ufattelig rike disse Texanerne må være for å leve så enkelt som de gjorde». ….» Rasehatet han møtte i New Orleans. Og mye, mye mer.

En bok jeg vil huske. På samme måte som jeg alltid vil huske reisen vår i USA i 2012. Noen bilder fra turen (igjen!)