Andrea D av Margaret Skjelbred

Det var innlegget om romanen Andrea D på bloggen Bøker & Bokhyller som fikk meg til å låne og lese den. Av erfaring vet at bøker jeg sliter litt med i begynnelsen, uansett årsak, ofte er de som jeg sitter igjen med en wow-følelse etter å ha lest siste side. Min leseopplevelse med Andrea D forsterket denne erfaringen.

Romanen er en slags Tore på sporet-historie. Men den holder en høyere kvalitet. Her får man historien i bruddstykker. For en slutt – slutten oppveier det opplevde slitet i begynnelsen. Slutten var som en vital puslespillbrikke faller på plass. Et puslespill en ikke kjenner bildet til før en starter puslingen. 

Jeg har også skrevet om den i innlegget: Boken på vent: Andrea D av Margaret Skjelbred. Der har jeg bl a sitert den første siden. Og etter å ha lest romanen blir første side enda sterkere å lese.

Margaret Skjelbred (f.1949) er utdannet og arbeidet som psykiatrisk sykepleier i nesten 20 år. I 1983 debuterte hun litterært med diktsamlingen Det er aleine du er. Hun har utgitt diktsamlinger, romaner og barnebøker som har innbrakt henne mange priser.  I 2004 ble romanen Gulldronning, perledronning utgitt. En roman som anses som hennes gjennombrudd. Andrea D som ble utgitt i 2006, 300 sider, er den første romanen av henne som jeg leser. Jeg lånte boken av biblioteket.

Bokklubben presenterer romanen slik:

«To tvillingsøstre er tilbake i barndomshjemmet hos sin senile mor. I ett døgn sitter de på loftet og forsøker å rekonstruere livshistorien til Andrea D, en jødisk jente som vokste opp i Polen og Litauen tidlig på 1900-tallet. De kjenner bare fragmenter av historien hennes, fragmenter som er nedtegnet i en svart bok de leser i. Selv må de dikte videre for å fylle ut de blanke feltene. Men hvorfor er det egentlig så viktig for dem å finne ut hva som skjedde med Andrea D?»

Og det har jeg fått vite etter å ha lest den. En sterk historie. Jeg kunne skrevet side opp og side ned. Sitert; det er så utrolig masse fint å sitere. Men jeg tenker at den som er interessert i å lese den vil ikke ønske at jeg avslører innholdet. Et sitat kommer allikevel her, det gjelder minner:

«Men vi blir nødt til å forholde oss til dem, søster og jeg, for når et menneske står deg virkelig nær, da blir du en del av minnene det har, enten du ønsker det eller ikke. Vi er en del av Andrea D’s minner, som hun er en del av våre. Derfor er dette døgnet på loftet så viktig for oss. Vi er nødt til å sitte her i halvmørket under de skrå takbjelkene og bla i denne svarte boka. Ett er fornødent, ett er nødvendig. For oss er det å holde ut minnene hennes, for uten det kan vi ikke holde ut våre egne.»