Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen - jeg fikk en sjelden ro i meg når jeg leste denne gode romanen

Ønsker du å lese en roman der du kan senke skuldrene, godt skrevet og med innhold, kan du lese «Ensomheten i Lydia Ernemans liv» av Rune Christiansen.

«En ettermiddag sent om høsten, på vei hjem etter en

anstrengende økt i et kaldt og skittent fjøs, stanset Lydia

bilen i veikanten. Hun var invitert i selskap om kvelden og

hadde alt annet enn god tid, men nå trengte hun å tilbringe

noen minutter ute i frisk luft. Hun dro på seg slagstøvlene

hun hadde liggende i bagasjerommet, skrittet forsiktig ut i

grøften og bega seg gjennom den myraktige krattskogen.

Ved bredden av tjernet ble hun stående ganske urørlig,

Bare nå og da løftet hun hånden for å vifte vekk et insekt,

et par ganger strakte hun seg etter en øyenstikker, ikke

for å gripe den, snarere for å anerkjenne forbindelsen der

i skumringen. To skapninger delte, om aldri så flyktig,

samme tidsrom, det var virkelig ikke uten betydning. Et

rastløst fuglekvitter lød fra kjerret, tørre blader skalv i

i vinddragene, og overalt svaiet og bølget bregner og tistler

og paddeblader i døsige og uvirksomme bevegelser. Lydia

bøyde seg og stakk hendene ned i vannet, de mørknet og

forsvant i en grumset sky. Hun reiste seg og tørket av hånd-

flatene mot den grå kåpen, som var skitten fra før. Selv

om hun hadde kåpen etter moren, brukte Lydia den som

arbeidsfrakk om vinteren. Hun syntes det passet seg slik nå

da moren og hun befant seg så langt unna hverandre. Den

skulle ikke henge i et skap som et sentimentalt kledebon,

den skulle tas i bruk og slites ut. Ja, nettopp som en del av

arbeidet og det hverdagslige ville hun ha morens kåpe.»

Når mange kritikere er positive til en bok, blir jeg nysgjerrig. Samtidig blir jeg skeptisk. Kritikere gir ofte plusspoeng for originalitet. Det er ikke alltid originaliteten i en bok treffer meg som leser. Men i dette tilfellet beskrev de en roman på en måte som jeg tenkte ville treffe meg som leser. Og det gjorde den. Jeg har lånt romanen av biblioteket.

Fra Wikipedia om ensomhet:

«Ensomhet er en følelse av savn av ønsket kontakt med andre. Ensomhet vil si å ha mindre kontakt med andre enn man ønsker, eller at denne kontakten gir så liten sosial verdi at den ikke opphever følelsen av kontaktsavn. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom det å være ensom og det å være alene. Man kan være helt alene og fornøyd eller ha en stor omgangskrets og føle seg ensom. Allikevel er mennesker med få kontakter oftere ensomme enn de med stort nettverk.»

For de som pga tittelen skulle tro at dette er en trist roman å lese, så opplevde i hvertfall ikke jeg den som trist. Og jeg er en person som er følelsestyrt og en leser det er enkelt å få inn i et trist modus. Jeg opplever ikke Lydias liv som et trist og ensomt liv. Men et menneske som har et godt liv uten dette store kontaktnettet av mennesker mange må ha for ikke å føle seg ensom. Og hva er lykke. Romanen får frem mange tanker og kan fint leses flere ganger. 

Rune Christiansen (f.1963) var en ukjent forfatter for meg før jeg leste om hans roman Ensomheten i Lydia Ernemans liv utgitt i 2014 på forlaget Oktober. Jeg leser at han er kjent for å skriver bøker om vanlige liv. Kritikerne er unisont enige at han på generelt grunnlag skriver gode bøker; «et språk som fløyel, at hver eneste setning var så vakker at du kunne klippe den ut og henge den opp på veggen, hadde vi kastet terninger, ville Rune Christiansen fått en sekser, ja en syver og så videre.» ( DN lørdag 29.11.14). Det står også at forfatteren er en slags skjult perle. Men etter å ha lest romanen mener jeg at leserne burde kjenne sin besøkelsestid - dette er bra saker. 

Link til forlaget der det er gitt utdrag av det kritikeren har skrevet om romanen. For romanen er forfatteren tildelt Brageprisen for beste skjønnlitterære bok i 2014. Den er også langlistet til P2-lytternes romanpris og nominert til Ungdommens kritikerpris.

Rune Christiansen er ingen ukjent forfatter. Han har gitt ut bøker i ulike sjangere og er en prisbelønt forfatter. Ensomheten i Lydia Ernemans liv er hans åttende roman. Etter å ha lest romanen skal jeg helt klart lese flere bøker han har skrevet.

Her er link til der forlaget Oktober presenterer romanen, med flere sitater fra anmelderne, og jeg siterer:

«Lydia Erneman har vokst opp som eneste barn på et småbruk nord i Jämtland. Hun utdanner seg til veterinær og flytter etter noen år i Skåne til et lite tettsted i Norge. Vi følger Lydia i hennes virke som dyrlege, i gjøremålene som følger de skiftende årstidene og landlivets rutiner. Kontakten med foreldrene er sporadisk, for selv om Lydia lett vinner respekt og tillit for sin iherdighet, er det likevel som om hun er prisgitt ensomheten som den altomfattende betingelsen for sitt liv, en betingelse som kan slå et menneske til marken, men som like fullt er et utspring for lykke.»

Nå er ikke jeg kritiker og kan ikke slenge rundt meg med uttrykk om romanens litterære kvaliteter. Men det som var det beste ved Ensomheten i Lydia Ernemans liv, var at jeg fikk en sjelden ro ved å lese den. Uten sammenligning forøvrig; jeg fikk en ørliten kobling til filmatiseringen av James Herriots bøker om hans opplevelser som dyrlege. Les mer her.

Det er et vanlig liv en kan gå inn i uten det heseblesende tempoet som er i mange bøker. Men handlingen er på ingen måte stillestående. Tvert om. Men det som skjer rundt hovedpersonen Lydia skjer uten en voldsom dramatikk. Derfor er det lett å leve seg inn i handlingen i romanen på ca 250 sider fordelt på korte kapitler. Og når språket flyter så lett, ja da flyter alt så enkelt fremover.

Sitat fra et intervjuet med forfatter Rune Christiansen i DN lørdag 29. november 2014:

«- Så mye av dagens litteratur og filmer handler om

ytterpunktene, men jeg vil skrive om det helt vanlige.

Et liv er stort nok. Vi har vårt tungsinn, våre lengsler,

bekymringer og sorger. Vi er menneskelige og

ømskinnet. Men vi er ikke alene.

Han nikker forsiktig, mer til klangen av ordene enn

til selve resonnementet, synes det først. Så sier han:

 - Vi lever jo alle vanlige liv. Samtidig fornemmer vi at

det å være menneske, er noe ytterligere. Vi kan ane en

vind, et slags sus av tiden. Disse små glimtene av noe vi

husker fra et sted, en gang, fra kanten av en sti eller noe,

kan hinte om suset bakenfor trærne: om våre drømmer,

forestillinger, fornemmelser, holdninger til livet. Jeg

tenker at det er som om vi mennesker identifiserer oss

med det tilsynelatende ubetydelige. Og jeg synes det er

ganske fantastisk.

Han ser opp.

- Jeg forsøker å lytte til disse minnene. Jeg forsøker å

holde fast ved det som ellers kan gå tapt. Jeg prøver å skrive

ting ned på papiret. Så har jeg det i hvert fall fast der.»