18. mai 2014

Lewis Caroll: Alice i eventyrland (Alice's Adventures in Wonderland) - illustrert av Tove Jansson



I 2014 er det 100 år siden Tove Jansson (1914-2001) ble født. Det feires i Sverige og Finland.


Jeg hadde ikke noe forhold til bøkene/illustrasjonene til Tove Jansson som barn. Det var som voksen og ved lesning mv for datteren min jeg oppdaget Tove Janssons univers. Tove Nilsen beskriver i forordet til Sommerboken det som jeg også opplevde; at det Tove Jansson har skrevet også angår voksenverden, at Mummidalen skapte frykt hos henne som barn. Og det er først med den voksnes livserfaring at de underlige figurene får full tyngde; det geniale i å la menneskesinnets kompleksitet speiles i dem. 

Det var en artikkel jeg fant på NRK.no som fikk meg til å kjøpe klassikeren Alice i Eventyrland skrevet av Lewis Carroll (1832-1898), pseudonym for Charles Lutwige Dodgson – en bok illustrert av Tove Jansson:


Boken redaktør Johanne Askeland Røthing i Aschehoug fant i den myteomspunne bokhandelen Shakespeare and Company i Paris, var en engelsk utgave fra 2008, og er en av bestselgerne deres. Det var i 1966 Tove Jansson fikk oppdrag om å illustrere boken, og det var før hun oppnådde suksess med bøkene om Mummidalen. Før utgivelsen av den engelske utgaven har den bare vært utgitt i Sverige og Finland. 

I 2014 ble boken med Tove Janssons tegninger utgitt for første gang i Norge med Zinken Hopps (1905-1987) oversettelse fra 1946. Alice i Eventyrland kom ut første gang i 1865. Jeg synes selv at jeg har kjøpt en godbit. Noen samler på frimerker, jeg samler på bøker sa jeg til arvingen som himlet med øynene over bokkjøpet...

Første gang jeg leste boken var da jeg kjøpte den til datteren min og leste den for henne. Denne utgaven fra 2003 skal jeg komme tilbake til i et eget innlegg. Men først skal jeg lese den om igjen slik jeg nå har gjort med boken illustrert med Tove Janssons tegninger. Gleder meg til å se hvilke forskjeller jeg synes det er mellom bøkene.

Boken regnes boka som et mesterverk i sjangeren «drømmelitteratur» - en i utgangspunktet absurd fortelling om Alice som hopper etter en kanin ned i et kaninhull en dag hun sitter sammen med søsteren sin og kjeder seg:

«Alice begynte å bli trett av å sitte sammen med storesøster ute på bakken og ikke gjøre noen ting. Av og til hadde hun kikket i boka som storesøster leste i, men det var ikke noe moro, og ikke noen bilder i den. «Og hva skal en med bøker med ikke noe moro og ikke noen bilder,» tenkte Alice.»

Kjede seg gjør hun ikke når hun kommer til eventyrland. Her møter hun alle slags skapninger og hun må ned i størrelse for å passe inn i den verden hun kommer til.

Historien er absurd, men bruker man fantasien sin kan man kjenne igjen karakterer, holdninger osv i vår virkelighet. Her er det mye å le av. 

Her er noen av illustrasjonene til Tove Jansson med tekst fra boken - mine egne bilder:

Fra kapitlet «Kålormen gir råd»:

«Kålormen og Alice så tause på hverandre en stund. Til slutt tok ormen pipa ut av munnen og snakket med henne i en slepende og søvnig tone;
«Hvem er du?» spurte kålormen.
Det var ikke noen hyggelig måte å begynne en samtale på, og Alice svarte nokså sjenert: « Jeg, jeg vet virkelig ikke herr Orm, - ikke akkurat nå. Jeg vet hvem jeg var da jeg stod opp i morges, men jeg tror jeg er blitt forandret mange ganger siden da.»




Fra kapitlet «De gale har det godt»:

«Det stod et bord under trærne foran huset, og haren og hattemaker Mathias satt der og drakk te. Mellom dem satt en mus og snorket, og de andre to hadde albuene på bordet og snakket sammen over hodet til syvsoveren. «Det kan ikke være hyggelig for ham i midten», tenkte Alice. «Men han sover jo, så jeg antar han ikke tar seg nær av det. «


I samme kapittel blir Alice fortalt historien om tre jenter som bodde på bunnen av en brønn:  

«Hva levde de av?», sa Alice som alltid var interessert i mat og drikke.
«De levde av sirup,» sa syvsoveren etter å ha tenkt seg om et øyeblikk.
«Det kunne de ikke ha gjort,» sa Alice varsomt. «Du skjønner vel at da ville de blitt syke.»
«Det var de,» sa syvsoveren, «skrekkelig syke.»
Alice prøvde å tenke seg hvordan det ville være å leve på en så underlig måte, men hun klarte det ikke. Så spurte hun videre: «Hvorfor levde de på bunnen av en brønn?»
«Vil du har mer te, «spurte haren og var høflig.

«Jeg har ikke fått noe te før,» svarte Alice fornærmet, «så jeg kan ikke drikke mer


8 kommentarer:

  1. Man bør lese "Alice in Wonderland" og oppfølgeren "Alice through the Looking Glass" på orginalspråket engelsk. Oversettelser er så fryktelig mye dårligere. Svært mye i disse bøkene er ikke oversettelig... Man ser det allerede i første avsnitt, som du siterer her i blogginnlegget... Og så bør man ha en utgave med illustrasjoner av John Tenniel. Det er illustratøren som Lewis Carroll hyret til å illustrere de første utgavene. Carroll og Tenniel hadde tett samarbeid, om hvordan illustrasjonene skulle være. Disse illustrasjonene er nr. 1 og så kommer utgaver med andre illustratører som "nogo attåt"...

    SvarSlett
    Svar
    1. Du har helt sikkert rett. Og slik er det med mange oversatte bøker. Men jeg har forstått at det å oversette en bok er dårlig betalt, og da blir det slik. På generelt grunnlag; jeg er ingen hurtig leser, og ihvertfall ikke bøker på engelsk. Jeg er nok ikke så dårlig i engelsk som jeg liker å fremstille meg, men jeg synes det er mye som går tapt fordi det er mange ord jeg ikke forstår; skal jeg "oversette" i slike tilfeller, så vil jeg bruke uhorvelig tid på en bok. Det er en treningssak selvsagt, men jeg velger å lese oversatte bøker.

      Slett
    2. Så hyggelig at du følger med og svarer, selv om jeg kommenterte på et gammelt blogginnlegg.

      Jeg oppdaget Alice-bøkene ved en tilfeldighet for et par år siden, og falt fullstendig for humoren i dem. På engelsk fungerer de også som voksenbøker fordi forfatteren leker med språket og med logikk på måter som barn ikke kan forstå. Barn faller for handlingen, spenningen. Voksne faller for humoren, spesielt den deen av den som går over hodene på barna...

      Jeg har ikke lest bøkene på norsk, bare starten på første kapittel som jeg fant som "smaksprøve" på nettet. Og det jeg leste syntes jeg var fryktelig stivt og dårlig. I England er dette bøker "alle" kjenner, de har en helt spesiell status med utallige utgaver. Her er de ikke så mye lest, tror jeg da...

      Slett
    3. Jeg følger meg på alle kommentarer, selv om det ikke alltid er slik at jeg har noe vettug å svare mv de som kommenterer. Kommentarene du kommer med er ekstra fine å få, både for meg og for de som leser innlegget. Det er en del som "klikket" innom det; lese er jeg tvilende at alle gjør. Jeg leser nå en bok som nevner Beatrix Potter; og jeg fikk lyst til å kjøpe den første boken hun ga ut. Og etter dine kommentarer fikk jeg lyst til å kjøpe den på engelsk. Takk for fine kommentarer.

      Slett
    4. Så morsomt at du planlegger å lese Beatrix Potter. Også i de bøkene er det glimt av humor som appellerer for voksne, som dette fra "The Tale of Peter Rabbit" :

      'Now my dears,' said old Mrs. Rabbit one morning, 'you may go into the fields or down the lane, but don't go into Mr. McGregor's garden: your Father had an accident there; he was put in a pie by Mrs. McGregor.'

      Kjempemorsomt!!! Jeg tror jeg ville brukt sterkere ord enn "accident" for det som skjedde der...
      Jeg har har lest noen av eventyrene til Potter, og det er søte fortellinger med superkoselige illustrasjoner.

      Men det som gjorde mest inntrykk på meg var å lese beografien om henne "Beatrix Potter The extraordinary life of a Victorian genius". Der følger en henne fra en priviligert barndom i London (de var upper class, hadde råd til forlystelser og ferier "på landet"). Beatrix tegnet fra hun var liten og fikk lov til å ta med insekter og smådyr på rommet sitt for å tegne dem.

      Feriene "på landet" gjorde henne tidlig klar over at hun hørte til der og ikke i byen. Så når hun hadde penger nok kjøpte hun en gårdseigendom, og ved siden av å skrive og illustrere bøker drev hun hagebruk og landbruk. Og ble en foregangsperson når det gjaldt bevaring av landskap og også bevaring av gamle husdyrraser. I tillegg får vi høre om en stor ungdomskjærlighet som døde, og mannen hun møtte i voksen alder, som hadde de samme interessene som henne. Hun var en MEGET IMPONERENDE DAME og en person jeg ble glad i etter å ha lest biografien... Biografien er på 447 tettskrevne sider, og det gidder man ikke å lese med mindre det virkelig fenger!

      Jeg har en annen bok om henne "Beatrix Potter's gardening life", den er full av fotografier av Potter og hus/hage/omgivelser og også mange av hennes malerier av planter. Den har jeg ikke lest ennå, men nå som du minnet meg på Potter (og takk for det), så legger jeg den fram i bunken av det jeg skal kose meg med i nærmeste framtid.

      Hilsen Brit (får skrive navn nå, siden jeg breier meg slik her...)

      Slett
    5. En annen ting... Det med å lese engelsk...

      Øvelse gjør mester, man får tilbake de språkkunnskapene man hadde ved å lese, og kanskje blir man til og med flinkere.

      Jeg har hatt det sånn med tysk, som jeg ikke har brukt siden jeg gikk på allmenfag (og jeg er 50 nå...)
      Jeg har noen utgaver av Alice-bøkene på tysk, pga. spesielle illustrasjoner, disse har jeg lest i og har opplevd at tysken "kommer tilbake". Og det har ført til at jeg har kjøpt (noen få) andre bøker på tysk... Det ville jeg ALDRI ha trodd kom til å skje... lol...

      Slett
  2. Kikket inn på nettbokhandelen Amazon nå, og ser at det er en annen ny (2016) biografi om Potter som kommer opp som bestselger. Denne :

    https://www.amazon.co.uk/Beatrix-Potter-National-History-Heritage/dp/1909881805/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1473076208&sr=1-1&keywords=beatrix+potter+biography

    Det er greitt med muligheten til å kikke inni bøkene, som Amazon noen ganger gir oss...

    Denne biografien ser ut til å være gjennomillustrert, og er sånn sett mer fristende enn min.
    Artig å se at den er utgitt i samarbeid med National Trust , foreningen for vern av landskap og verneverdige eigendommer.

    Igjen, hilsen Brit,
    som nå føler at hun "breier seg" noe fryktelig her på bloggen din, men unnskyldningen får være at jeg fikk aktivisert den følelsen jeg fikk av å lese Potter biografien... Hun var et menneske man fikk lyst til å møte...

    SvarSlett
    Svar
    1. Først; du breier det overhodet ikke! Dette var interessant. Det er i boken Sauebondens liv av James Redbanks jeg leser nå at det står litt om Potter og National Trust. Jeg har overhodet ikke tenkt over at jeg kan lese en biografi om henne. Og det er som du skriver, en både repeterer og blir bedre av å lese bøker på engelsk. Kanskje det blir blitt neste "prosjekt". Der blir ofte sånn, det starter med noe jeg har lest som gjør meg nysgjerrig. Jeg har et et lite "prosjekt" om Virginia Woolf, men jeg skal ærlig talt si at selv om det er interessant å lese om henne; sliter jeg litt med bøkene hun skrev; det blir litt i overkant at det "indre liv" innimellom. Jeg er nå innom og klikker på biografien; du verden - den så flott ut! Tusen takk for supert boktips!

      Slett