Jane Somers' dagbøker 1 (The Diary of a Good Neighbour) av Doris Lessing - en roman til ettertanke

Kilde: BBC.co

Doris Lessing (1919 -2013) fikk Nobelprisen i litteratur i 2007. Hun debuterte med romanen Det synger i gresset (1950).

Ifølge etterordet til romanen jeg nå har lest, Jane Somers Dagbøker 1 (The Diary of a Good Neighbour) utgitt i 1983 under pseudonymet Jane Somers, ble boken først refusert av to store forleggere – de synes boken var for trist. Ved å utgi boken anonymt ville Doris Lessing bevise hvor vanskelig det var å komme gjennom som ukjent forfatter og hvor enkelt det er om man heter Doris Lessing.  Den tredje forleggeren ville utgi boken fordi den minnet ham om Doris Lessing. 

Jane Somers dagbøker består av to bøker. I 1984 ble Jane Somers Dagbøker 2 utgitt med den engelske tittelen If the Old Could...

Det er andre gang jeg leser bøkene. Mye er skjedd i livet mitt siden den gang, ting som har forandret min tankegang om mangt. Samfunnet har også endret seg slik at tema som boken omhandler er lettere å snakke om nå enn det var for 30 år siden. Boken har en trist slutt, men jeg synes ikke det er en trist bok. Den er til tider brutalt ærlig om hvordan det er å bli gammel og hjelpeløs, men samtidig ha en sterk vilje til å leve. Den er langt mer tankevekkende enn trist. 

Jane (Janna) Somers er midt i 40 årene, bor alene i en leilighet i London og er en vellykket yrkeskvinne. Livet leves gjennom jobben der hun er travel og dyktig medredaktør i motemagasinet Lilith:

«Da jeg hadde flyttet inn i den nye leiligheten gikk det snart opp for meg at livet mitt var helt og holdent på kontoret. Jeg hadde ikke noe hjemmeliv. Hjemme. For et ord. Det var det stedet jeg gjorde meg i stand for kontoret, eller hvilte etter arbeidet. Noe av det jeg tenker er at hvis jeg mister jobben, ville det ikke være stort igjen av meg...»

En stor del av tiden når hun ikke er på arbeidet, bruker hun til å pleie kroppen og til klær. Lange bad er et must for Janna. Utseende er viktig for Janna. Ikke minst pga arbeidet hun har. 

Janna er enke. Ektefellen Freddie døde for flere år tilbake av kreft. Hun hadde et nært forhold til Freddie imens han levde, men de snakket ikke sammen. Når han ble syk holdt hun avstand til sykdommen hans.

«Da han døde, og jeg oppdaget hvor mye jeg savnet ham, fikk jeg lyst til vite noe om perioden i livet hans som han praktisk aldri snakket om. Som da han var soldat i krigen. Han sa han hatet det. Fem år. Fra nitten til fireogtyve. For meg var det en deilig tid. Jeg var nitten i 1949, hadde begynt å glemme krigen og var i ferd med å skape meg en karrière.»

Menn er et mer eller mindre tilbakelagt kapittel etter et heftig sexliv årene etter at Freddie døde:

«Da han var død gikk jeg på veggene etter sex, for ti år hadde jeg bare trengt å si fra, så fikk jeg hva jeg ville, jeg gikk til sengs med hvem som helst, jeg vil helst ikke tenke på hvor mange. Eller hvem. En gang på en personalfest så jeg meg rundt og oppdaget at jeg hadde ligget med halvparten av mennene i rommet. Det var et sjokk. Og det var like fælt hver gang: litt pussa etter et godt måltid, og bare en ting stod i hodet på meg: sex. Det var ikke deres feil.»

Sexlivet fikk en brå slutt da søsteren Georgie kom og sa at det var Jannas tur til å ha moren. Moren bodde hos Janna et år før fikk kreft. Men selv om Janna intensjon var å ta seg bedre av moren enn av Freddie, fikk hun det ikke til.:

«Jeg hater fysisk elendighet. Holder ikke ut.»

Det var Georgie som tok den tyngste belastningen med moren som etterhvert døde av sykdommen. Søsteren lever et helt annet liv enn Janna og synes Janna er en stor egoist.

«Det jeg mest av alt tenkte på var at jeg hadde sviktet Freddie og sviktet mor og det var slik det var. Hvis noe annet skulle dukke opp, noe jeg måtte hanskes med, som sykdom eller død, hvis jeg måtte si til meg selv: Nå oppfører du deg som et  menneske og ikke som en liten pike – da ville jeg ikke klare det. Det var ikke et spørsmål om vilje, men om hva en er.

Det var derfor jeg bestemte meg for å lære noe annet.»

«Læringen» tar hun ut på mrs Fowler, en gammel «heks» på nitti år hun møter på apoteket:

«En ørliten kroket kone, med en nese som nesten rørte ved haken, kledd i tunge, svarte, støvete klær og noe som minnet om en kyse. Hun merket at jeg så på henne og dyttet på meg en resept og sa: «Hva er dette? Be om det for meg. « Iltre blå øyne under bustete grå bryn, men det var en slags vidunderlig sødme i dem.

Av en eller annen grunn likte jeg henne, fra første stund.»

Mrs Fowler ser med et iltert grublende blikk på det Janna kjøper: negelakk, rouge, øyenskygge, leppestift, lip gloss, pudder, mascara.

«Jeg gikk ut sammen med henne, i hennes tempo. Ute på fortauet så hun ikke på meg, men jeg kunne merke en appell. Jeg gikk ved siden av henne. Det var vanskelig å gå så langsomt. Vanligvis flyr jeg avsted, men det visste jeg ikke før da. Hun tok et skritt, stanset opp, gransket fortauet, og så et skritt til. Jeg tenkte på hvordan jeg for avgårde hver dag og aldri hadde sett Mrs. Fowler, enda hun bodde like ved meg, og plutselig så jeg opp og nedover gatene og så - gamle damer. Gamle menn også, men mest gamle damer. De stavret seg langsomt avsted. De sto i par eller grupper og snakket. Eller satt på benken under platantreet på hjørnet. Jeg hadde ikke sett dem. Det var fordi jeg var redd for å bli som dem. Jeg var redd der jeg gikk ved siden av henne. Det var lukten hennes, en vammel, sur, støvete lukt. Jeg så skitten på den tynne gamle halsen, og på hendene.«

Janna blir med Mrs Fowler, eller Maudie som hun heter, dit hun bor. En rivningstruet bygning der alt henger og slenger, møkkete, illeluktende og med skitne klær og søppel. Der bor hun sammen med katten sin.

Det oppstår et avhengighetsforhold med disse to ulike kvinnene. Eller kanskje de ikke er så ulike i bunn og grunn. Janna lever sitt travle liv, i stor kontrast til det livet Maudie lever. Maudie med sin sterke vilje til å leve blir mer og mer avhengig av og krever mer av Janna. Dette fordi hun ikke vil på «hjem». Hun vil heller ikke ha hjemmehjelp eller annen hjelp fra det offentlige.

Ingen forstår hvordan Janna holder ut, det gjør hun ikke selv heller. Men Janna trives i Maudies selskap og takler Maudies skiftende sinnsstemning. Janna får et innblikk i en del av samfunnet hun tidligere ikke observerte eller overså med vitende og vilje.

Vi følger disse to kvinnene de siste årene Maudie lever. En bok på 281 sider med handling til ettertanke.

Flere forfattere kunne gjort som Stefan Sweig gjorde før han ga ut en bok – strøket og fortettet.

Privat foto - Grand Canyon juli 213

Jeg på stadig leting etter bøker å lese som oppleves som gode bøker for meg å lese. Også bøker blant klassikerne.

Jeg er ingen «lat» leser – jeg liker bøker som gir meg motstand. Jeg er nysgjerrig – ukjente bøker er like interessante enn bøker det skrives mye om. Men det går helt klart en grense for hva jeg gidder å lese. Jeg har forsøkt meg på en del bøker som jeg har gitt opp. Også klassikere. Selv om jeg alltid gir en bok tid, har jeg blitt mer utålmodig de siste to årene der jeg har lest mange bøker. Jeg er også blitt mer kjent med meg selv som leser – hva jeg liker å lese og hva jeg ikke liker og hvorfor.

For meg er en god bok en bok jeg legger fra meg og tenker: denne skal jeg lese om igjen en gang. Ikke fordi jeg ikke forstod innholdet første gang. Men gjerne fordi innholdet gir meg så mange tanker at jeg ikke greier å samle dem ved første gangs lesing. 

En av kildene for hvilke bøker jeg velger å lese har vært bøker forfattere forteller om. Det jeg ikke har reflektert nok over før jeg leste om norske forfatteres forhold til Peter Handkes bøker, er at forfattere har en annen agenda for å lese bøker – de søker bl a etter inspirasjon i sitt virke som forfatter. Jeg er ute etter en god leseopplevelse.

Tomas Espedal sier i dette intervjuet med Natt & Dag fra 2011

«Thomas Mann sier at en forfatter er et menneske som har vanskeligere for å skrive enn andre mennesker, og det var Thomas Mann som gjorde at jeg begynte å skrive for alvor.»

Samtidig sier han i et intervju med Bergen Bibliotek:

«Skriveprosess og lesning nærmer seg hverandre?

Det har med langsomheten å gjøre. Jeg må lese langsomt. Om og om igjen, ofte de samme bøkene. Vi kommer til å snakke om lesning for viderekommende. Andregangslesningen. Den har en annen karakter. For eksempel Doktor Faustus av Thomas Mann. Den var forferdelig første gangen. Da kavet jeg, sa til foreleseren min at det var en vanskelig bok å lese. Da slo han hånden med et smell i bordet og ropte” Hvem faen har fortalt deg at det skal være lett å lese bøker!!?” Hvor hadde jeg denne oppfatningen fra? Jeg leste Doktor Faustus om igjen for noen år siden i Marokko, hvilket bringer oss over i et nytt viktig moment. HVOR leser man bøker? I den avanserte lesningen kan det også være avgjørende hvor man leser bøkene. I byen eller på landet? Hvilken årstid? I Marokko leste jeg utelukkende tysk, vanskelig litteratur. For en leseopplevelse! Da lå jeg i tre uker i Nord-Afrika og leste tykke tyske romaner. Günter Grass: Blikktrommen."

En forfatter som jeg hadde tenkt å lese bøker av er Fjodor Dostojevskij. Når jeg går inn på Bokelskere.no er det Forbrytelse og straff som er den boken som er registrert med flest lesere skrevet av Dostojevskij. Forfatteren Tore Renberg skriver at det var denne boken som gjorde han til forfatter. Samtidig kan man lese av kommentarene at dette er en bok som en kan slite med. Tunglest er det en leser som skriver.

En bok som jeg likte veldig godt og som er spekket med innhold og som skal leses om igjen er:

Verden av i går (Die Welt von Gestern) av Stefan Sweig - en av de beste bøkene jeg har lest

Et av temaene i boken er Stefan Sweig som leser og hva han tenker om klassikerne:

«Jeg har alltid følt det som en plikt å etterspore biografisk og essayistisk hvorfor fremmede verker eller personer virker eller ikke virker på sin samtid. Derfor kunne jeg ikke la være å spørre meg selv i mang en stille stund hva det kunne være for spesielle egenskaper ved mine bøker som skaffet meg slik uventet fremgang. Til syvende og siste tror jeg det kommer av en personlig svakhet. Jeg er nemlig en meget utålmodig og temperamentsfull leser. Jeg blir irritert over alt vidløftig, alt overdrevet, alt sentimentalt, uklart og utydelig, enten det gjelder en roman, en biografi eller avhandling. Bare en bok som holder seg på toppen side etter side, og som river en med i et eneste åndedrag like til slutten, kan gi meg en fullkommen nytelse. Jeg synes at ni-tiendedeler av de bøkene jeg leser, flyter alt for mye ut i bredden på grunn av overflødige skildringer, snakkesalige dialoger og unødvendige bipersoner. De er ikke spennende og dynamiske nok. Selv i de mest berømte klassiske mesterverk blir jeg forstyrret av de mange kjedelige og grå partiene. Mange ganger har jeg lagt fram den vågsomme plan for forleggerne å gi ut den samlede verdenslitteraturen fra Homer over Balsac og Dostojevskij til Thomas Manns «Zaubeberg» i en oversiktlig serie med en dristig nedskjæring av alt individuelt overflødig. Da ville alle disse verkene som uten tvil har varig verd, bli levende på nytt for vår tid.»

Deretter går han over til å fortelle hvordan han jobber med egne bøker – minst like interessant å lese om:

«Men dette at jeg hadde slik avsmak for alt som er langtekkelig og utflytende, måtte nødvendigvis også virke over på min egen skribentvirksomhet og gjøre meg spesielt våken.»

Han forteller hvordan han går bredt ut og deretter komponerer og fortetter stoffet – noe han aldri kan få gjennomarbeidet nok.:

«Det er uavlatelig å kaste noe overbord, ustanselig å dikte om og avklare den indre arkitektur. De fleste kan ikke la være å fortelle alt de vet; de forelsker seg i hver vellykket linje og prøver å virke dypere og mer vidsynt enn de virkelig er. Min ærgjerrighet er alltid å vite mer enn det som sies.»

Han skriver at det morsomste ved arbeidet er å stryke ting:

«Når mange roser meg for at tempoet i bøkene mine river leseren med seg, så kommer ikke det av en naturlig ild eller indre opphisselse. Det kommer ganske enkelt av at jeg metodisk sjalter ut alle overflødig pauser og bilyder. Hvis jeg behersker noen kunst, så er det kunsten å stryke over. Jeg klager ikke om åtte hundre sider av tusen havner i papirkurven når bare to hundre sider blir igjen som konsentrert essens. Hvis noe i det hele tatt kan forklare den virkning mine bøker har hatt, så må det være den strenge disiplinen som tvinger meg til å fortette formen og alltid innskrenke meg til det absolutt vesentlige.»

Jeg mener at mange bøker kunne blitt bedre ved å gjøre slik Stefan Sweig beskriver. 

Kunne bøkene til Karl Ove Knausgård, Min Kamp-serien, fått flere lesere dersom han hadde fortettet, er et spørsmål jeg har stilt meg etter å ha lest det Stefan Sweig skriver. Dersom man går inn på Bokelskere.no kan man se kurven på antallet som har registrert at de har lest bøkene i serien. Den er nedadgående fra 2696 på nr 1 til 808 på nr 6. Bok nr 1 hadde 434 sider – nr 6 1119 sider. Selv om jeg synes de tre første jeg har lest frem til nå er gode, så er det passasjer som han gjerne kunne strøket/fortettet. 

Og hva med krimbøkene til Elisabeth George om Lynley og Havers. Den første i serien, Mørkets gjerninger, er på 291 sider. Men etterhvert som antall side økte sluttet jeg å kjøpe og lese dem. Jeg ga med på nr 11, sannheten om Sonia som var på 739 sider. Den ble et laaangt gjesp for meg.  Nr 16 i serien, Denne dødens kropp, er på 804 (!) sider. Jeg fatter ikke hvordan det er mulig å gi ut en krimbok på 804 sider. Nr 17, En løgn å tro, her er sideantallet redusert til 604. Hva har skjedd - har boken vært utsatt for tvangsnedskjæring. Jeg har lest flere som har sluttet å lese hennes bøker pga sideantallet. 

Knut Hamsun er en forfatter som stadig leses. Hans bøker har ikke et høyt sideantall F eks Benoni og Rosa som jeg har hatt innlegg om og som jeg har lest flere ganger, de er hver seg på ca 200 sider inkl illustrasjoner. 

Per Petterson bøker, som jeg nå har lest alle av, har ikke stort antall sider i sine bøker. Allikevel er det slik at jeg bruker minst like mye tid på en bok han har skrevet på 200 sider enn en bok en annen forfatter har skrevet som er på 400 sider. Det er fordi at han gir meg det nødvendige rom å fylle opp selv med tanker mv og da må jeg ha pauser for å tenke. Slike bøker liker jeg å lese.

Nå er det ikke slik at jeg påstår at fasiten er at kvaliteten til en bok har med antall sider å gjøre. Men det er dessverre min erfaring hva angår gode og middelmådige leseopplevelser. Det er årsaken til at sideantall er det første jeg ser etter når jeg vurderer å lese en bok. En bok med et høyt sideantall gir meg et dårlig signal. At forfatteren tenker mer på seg selv enn på meg som leser.  

Interessert i Peter Handkes bøker - du kan lese dem på Nasjonalbiblioteket.no

Jeg skrev et innlegg forleden, som ble slettet like etterpå, om at jeg hadde et mål om å lese en bok skrevet av Peter Handke. Helt ukjent forfatter for meg helt til oppstyret rundt Ibsen-prisen oppstod. 

Valget falt på Mitt år i ingenmannsbukten etter å ha lest denne artikkelen i DN 20. september 2014:

«Larmen og vreden: Litterær superstjerne, en bauta i europeisk litteratur, en drittsekk kjent for sine raseriutbrudd og venn av krigsforbryter. Peter Handke blir kalt mye»

Årsaken var at jeg leste at Tomas Espedal skal ha sagt at han holdt på å gi seg som forfatter etter å ha lest Mitt år i ingenmannsbukten skrevet av Peter Handke. Tomas Espedal skriver bøker som jeg liker å lese, og da må vel denne boken være lesverdig, tenkte jeg. Merkelig nok er jeg av og til overoptimistisk på egne vegne når det gjelder bøker.

Nå har det vært stille rundt Peter Handke og Ibsen-prisen etter at Karl Ove Knausgårds kritikk av William Nygaard i VG 25. september 2014:

«Forfatter Karl Ove Knausgård ber Norges mest kjente ytringsfrihetsforkjemper, William Nygaard, trekke seg som styreleder i PEN, med mindre han kan svare på noen helt konkrete spørsmål om Ibsenpris-vinneren Peter Handke.»

Ihvertfall har jeg ikke funnet noen skriverier rundt temaet. Uansett; boken Mitt år i ingenmannsbukten har jeg fått, lånt av biblioteket og lest, ca 30 sider. Men...

Peter Handke skriver godt, men han skal klare å fenge meg med det han skriver. Fenge meg slik at alle timene jeg bruker å lese, min dyrebare tid, skal oppleves å ha verdi. Helst fra første side. Dette kan jeg ikke bruke tid på tenkte jeg,  det ble som å lete etter en nål i en høystakk etter meningen med boken. Hadde det vært en bok med mindre sideantall, men 420 sider med tema han har lagt opp til så langt; det orker jeg rett og slett ikke. Derfor måtte jeg søke mer på Internett om hva «folket» mente om denne boken. Hva er det jeg ikke ser...

Det er ikke skrevet mye, men jeg fant en artikkel I  Vagant  fra 2012  der temaet er Peter Handke, og at hans forfatterskap har påvirket norske forfattere, men også hvordan denne påvirkningen har utartet seg. Bl a med en henvisning til at Stig Sæterbakken har åpent innrømmet å ha «stjålet» fra  Peter Handkes forfatterskap.

I Vagant-artikkelen er det vist til Tomas Espedals nesten-forfatterdød etter å ha lest boken Mitt år i ingenmannsbukten som han uttalte til Bokvennen (2/2010):

«Peter Handkes Mitt år i ingenmannsbukten (1994) tok nesten livet av meg. Jeg forstår den dag i dag ikke hvordan han klarte å skrive den boken. Den gjorde meg så misunnelig at jeg holdt på å gi opp som forfatter. Jeg tenkte at dersom et slikt nivå allerede er etablert i litteraturen, så er det ikke noe poeng i å fortsette.»

Under denne artikkelen står det fire kommentarer hvorav en er slik:

«Problemet er at Handke ikke lenger har krav på vår interesse. Etter 70-tallet, da han skrev nytt og friskt, med sitt sensible og søkende språk, gikk han i fellen for den moderne forfatter: tungetalen, det visjonære og lingvistiske babbel. Ingen kontakt med det lesende publikum, kun interessert i livets blindgater og gåter.»

Jeg er en del av «det lesende publikum». Så jeg søkte videre. Da finner jeg at Tomas Espedal sier i dette intervjuet med Natt & Dag fra 2011

 «De fleste forfattere blir jo dårligere. Jeg står på et vippepunkt nå. Hvorfor skal ikke jeg kunne skrive en dårlig bok nå? Alle forfattere skriver dårlige bøker. Det finnes faen ikke ett forfatterskap hvor det ikke dukker opp en dårlig bok. Peter Handke skriver dårlige bøker hele tiden. Marguerite Duras har skrevet mange dårlige bøker. I ettertid er det kanskje mulig å trekke ut en passasje eller et avsnitt hvor en kan si: “Her … her er det.“

OK – hva som er en dårlig bok for Tomas Espedal og motsatt er ingen fasit for meg som leser. Dessuten mener han andre ting jeg ikke er enig i selv om jeg liker hans bøker. Bl a at man ikke lærer noe av å lese bøker - det kan du lese her. Unorsk at man slenger ut påstander rett fra levra. Men det ligger en sjarm i det synes jeg. Den norske, ofte filtrerte, enigheten synes ikke jeg er sjarmerende. Heller frastøtende. 

Så finner jeg noe som jeg burde tenkt på før: Nasjonalbiblioteket. Her er bøkene til Peter Handke «linet» opp. Jeg tenker at jeg, selv om det ikke er det ideelle å lese på Pc’n, heller forsøker meg på en av bøkene hans fra 1970-tallet. Kravløs ulykke (1972) på bare 90 sider og Målmannens angst ved straffemerket (1970) på 122 sider. Jeg lytter til han som skrev kommentaren til artikkelen i Vagant. 

Innlegget som jeg slettet hadde jeg «pyntet» med et bilde som jeg liker så godt; og som jeg syntes passet til tittelen Mitt år i ingenmannsbukten. Bildet legger jeg til med tillatelse fra Anne Olsen-Ryum. På Hasvik foto.com finner du flere bilder hun har tatt. Hun er også å finne på Facebook. Det har hun kalt Waiting.

Guds Barn av Lars Petter Sveen - ikke den helt store leseopplevelsen for meg

Forlaget Aschehougs beskrivelse av romanen Guds Barn skrevet av Lars Petter Sveen:

"Guds barn" begynner i Betlehem da Jesus ble født og følgjer tida fram til etter hans død. Romanen fortel om kjærleik og vennskap, om tru og håp. Vi møter soldatar og røvarbandar, profetar og disiplar, små barn og spedalske, som alle blir dratt mellom gode og vonde krefter. Dei mange historiene blir til ein vev, der det fantastiske og skremmande, det vesle og det store, går hand i hand.

Offiseren Cato tviler på om han gjer rett når han følgjer kong Herodes' ordre. Far til Jakob fryktar at sonen er merkt av det vonde fordi han stammar. Anna leitar etter Andreas, men finn Jesu følgje.
Røvaren Nadab prøver å verne om det vesle lyset han ber på. Og Peter får ikkje sove i frykt for kva som ventar dei alle.

Mektige krefter kjempar om makta i "Guds barn". Lars Petter Sveen har skrive ein roman utanom det vanlege. Dette er historier ingen har lese før, frå ei verd alle kjenner til.»

Lars Petter Sveen slik han presenteres av forlaget Aschehoug, der jeg også fant bildet av forfatteren:

«Lars Petter Sveen er fødd i 1981. Han er tidlegare elev på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Er opphavleg frå Fræna, bur no i Oslo og er student ved Bibliotekarhøgskulen. Han har fått Tarjei Vesaas' debutantstipend, Aschehougs debutantstipend og Sunnmørsprisen for debutboka "Køyre frå Fræna" (2008). Da Jo Nesbø fekk Den norske leserprisen i 2008, ga han ekstraprisen på kr 50 000 - som skal gå til «ein lovande norsk forfattar» - til Sveen. Også for si andre bok, "Eg kjem tilbake" (2011) fekk han glitrande kritikkar. "Guds barn" (2014) er den tredje boka hans.»

Lars Petter Sveen har også fått glitrende kritikker for romanen Guds Barn som ble utgitt for kort tid siden. Jeg har linket til en del anmeldelser til slutt i dette innlegget, men også forlaget har sitert fra de gode anmeldelsene her

Takk til forlaget for romanen. Årsaken til at jeg valgte denne foran f eks to krimbøker er ikke fordi at jeg nedvurderer krim, men fordi jeg ble nysgjerrig på boken. Jeg forsøker å utfordre meg selv innimellom.  Og denne boken ble en utfordring. 

For det er ikke alltid nysgjerrighet er nok til å falle for en bok. Eller hva kritikerne, som har et annet grunnlag for å vurdere litteratur, mener om en bok. Jeg tenker at boken drar fordel av at kritikerne er lei av trenden der forfattere skriver selvbiografisk. Som anmelder i Aftenposten skriver:

«I en tid hvor forfattere gjerne skriver om sin egen navlelo og kritikken pliktskyldig leter etter treffende måter å beskrive lodotten på, gir det fornyet tro på skrivekunsten å komme til Lars Petter Sveens roman fra Jesu tid.»

Jeg sleit skikkelig i begynnelsen. Noen av historiene var interessante å lese, men noe forsvant inn i tåkeheimen fordi jeg ikke fant budskapet i dem. Det ble for gåtefullt. Så mye sleit jeg at jeg vurderte å ikke lese den ferdig. Men så gikk jeg inn og leste hva anmelderne skrev; og her er noe av hva anmelder i Dagsavisen skriver:

"Dette er ingen enkel roman å lese. Den kan til tider lide under gjentakende scener, og den kan også bli forvirrende uklar når de store spørsmålene om ondskapen og godheten skal ikles språk og form."

Takk og takk; en stor lettelse å lese dette og det ga meg et puff til å lese romanen ferdig. Men Guds Barn blir ikke årets bok for meg. Det hjelper ikke at den er sjelden og nyskapende og at den har et godt språk. En bok må treffe meg personlig, og gjør den ikke det får den liten skår for det tekniske. Jeg leser historiene, men jeg tror jeg glipper hva angår forfatterens budskap med alt i denne romanen. Det blir i sum ikke noe ekstraordinært for meg.

Jeg tenker at hadde jeg hatt et sterkere forhold til Bibelen enn det jeg har, hadde kanskje dette blitt en bedre leseopplevelse for meg.  Derfor lurte jeg veldig på om forfatteren hadde en sterk kristentro. Her er link til en samtale med forfatteren på bokogbiblioteket.no – 15.mai 2014 – dvs før boken ble utgitt:

«På spørsmål om han har en kristentro, svarer han bekreftende, men uten å utdype. Han kommer fra det han kaller en «humanetisk familie», men mener han «alltid har vært kristen». Noen form for omvendelse – eller som forfatterkollega Jon Fosse konvertering til katolisismen – er det ikke snakk om. Men han beundrer Fosse.»

Jeg er døpt og konfirmert og fått min dose kristendomsundervisning på søndagsskole og i grunnskole. Kommer fra en gladkristen familie. Jeg er blitt en tviler, og tvilen har økt med årene. Jeg godtar og ser med nysgjerrighet på de som har en sterk kristentro. Noen ganger med undring og skepsis fordi jeg synes det blir tåkeprat. 

Det kan hende at jeg kommer til å lese romanen om igjen en gang. Man skal aldri si aldri. Men at jeg setter meg ned og leser i bibelen etter å ha lest romanen, det har jeg liten tro på.

Dagbladet: «Guds barn» er en helt sjelden bok i samtidslitteraturen Lars Petter Sveen revitaliserer bibelfortellingene.

VG: Lars Petter Sveen har skrevet nye bibelfortellinger. Resultatet er fantastisk

Dagavisen: Bibelsk styrke - En stor litterær prestasjon: Lars Petter Sveen (33) gjør de bibelske fortellingene levende med sin nye roman.

Vårt land: Var klar for å gå på trynet - – Det minste man kan gjøre for leseren, er å ha store ambisjoner på fortellingens vegne, sier forfatter Lars Petter Sveen.

Aftenposten: Nyskapende roman på bibelsk grunn. Fanden er løs. Men det er også Vårherre. Guds barn må være årets beste roman.

Oppsummering september 2014 - måneden for flere avslutninger

September har vært måneden for avslutninger. Siste bok i Barbarotti-serien til Håkan Nesser. Øst for den store bre blir den siste boken jeg kommer til å lese som Helge Ingstad har skrevet. Ikke for at han skrevet dårlige bøker, men en gang må man sette strek. Jeg har lest alle bøkene Per Petterson har skrevet. Men jeg håper jo han kommer til å utgi flere. Jeg kommer neppe til å lese flere bøker skrevet av Toril Brekke heller. Mer er det ikke å skrive om bøker jeg har lest enn å vise link til innlegg nedenfor.

På slutten av måneden kom jeg inn i en modus der jeg ikke hadde lyst å lese noen bøker. Kastet bøker i søpla har jeg gjort. Levert tilbake bøker ulest til biblioteket. Jeg har angret på at jeg har sagt ja til å motta bøker fra forlag. Slettet blogginnlegg. 

Sur på kritikerne som må sable ned andre forfattere for å fremheve seg selv har jeg vært. At man gir en bok negativ kritikk er greit. Men når man skriver god kritikk om en bok samtidig som man skriver surt om andre forfattere mv  – og i tillegg ikke gir eksempler på hvem de sikter til; det har virkelig fått meg til å tenke. 

Uansett, jeg leser, men det er ikke den store entusiasmen for tida. Glad for at Norge ikke skal sende inn OL søknad det er jeg! Fornuften seiret! 

Og så er jeg så glad for at Ingebjørg Bratland finnes - en stemme av de sjeldne! Litt mer jobb med teksten på den nye På avstand og den hadde vært perfekt. 

Skal jeg komme i godt humør - så hører jeg på denne: 

Link til innlegg:

De sørgende (Styckerskan från Lilla Burma) av Håkan Nesser - en flott avslutning av krim-serien om Barbarotti

Et helt halvt år (Me Before You) av Jojo Moyes - Lou fikk meg til å tenke på Poppy i filmen Happy Go Lucky

Hva skjedde med Esme Lennox? ( The Vanishing Act of Esme Lennox) av Maggie O’Farrell

Min Kamp 3 (Boyhood Island: My Struggle Book 3) av Karl Ove Knausgård – en sterk oppvekstskildring

Øst for den store bre - boken om Helge Ingstads opphold på Øst -Grønland 1932-1933

Ensom vandrer - en personlig og litt annerledes biografi om Edvard Grieg skrevet av Eyvind Solås

Marmor av Toril Brekke - god start, men på et tidspunkt mistet jeg kontakten med personene i fortellingen

I kjølvannet (In The Wake) av Per Petterson

I kjølvannet (In The Wake) av Per Petterson

Jeg leser ikke bøker for å underholdes. Ikke for å få tiden til å gå. Den går dessverre altfor fort. Bøker leser jeg for av og til finne og lese bøker som den boken jeg nå har lest:

Med denne romanen som handler om å være et menneske i sorg har jeg lest alle bøker Per Petterson har skrevet. Et gjennomgående trekk med hans romaner er at han skriver om det å være menneske i ulike settinger på en usentimental måte. I en verden som er full av overfladiskhet er det godt å lese slike bøker.

Romanen I kjølvannet ble utgitt i 2000, er på 190 sider og jeg har lånt den av biblioteket. Den handler om tiden etter at en katastrofe har rammet hovedpersonen Arvid. Den samme katastrofen som rammet Per Petterson da forfatterens foreldre, bror og niese omkom i mordbrannen på skipet MS Scandinavian Star i 1990.

I begynnelsen av romanen møter vi Arvid, 43 år, i Oslo Sentrum. Året er 1996. Arvid er i bakfylla, skitten med brukne ribben og husker lite av hvordan han er havnet der han nå befinner seg:

«Jeg hoster og ser ned, jeg ser hendene mine. De har en tomhet jeg ikke kan forklare og er svarte og har skrubbsår i håndflatene, men jeg kjenner ingenting. De bare henger der.»

Han tenker tilbake på skiturene han hadde samme med faren og broren:

«Men det er et liv siden nå, og han har vært død i nesten seks år. Jeg husker et kontor på Drammensveien med røde kors på døra, en brannmann viser en video fra inne i båten med et landskap av halvnakne, liggende kropper, dødens korridor sto det på forsida av VG, på innsida av øynene mine var denne videoen; hud, jeg ser hud, fløyelsmatt i det flakkende lyset fra ei lampe som beveger seg innover, urolige skygger mellom albuer og hoftekammer, skulderblad og nakkegroper, et hav av stille mjukhet der bare lyset beveger seg og gjør det levende som ikke lever. Kamera går, og stopper et øyeblikk foran det som er blitt svart, der flammene har tatt alt og gjort seg ferdige, for det svinger inn i en lugar med en tøypingvin helt aleine på ei køye og døra på gløtt mot badet, den mørke stripa i åpninga foran badets åpenbare hemmelighet. Jeg fryser på føttene her jeg står med nesa mot døra og husker kulda som satte seg i føttene den gangen i det kontoret, og magen som brant helt vanvittig. Men i ansiktet var jeg helt rolig, og hun som satt ved siden av meg sa: - Spol tilbake, for guds skyld, jeg må se den pingvinen én gang til.»

Arvid er på bunnen, og dit har han vært å vei lenge. Han er skilt, døtrene bor sammen med moren og han har hatt lite kontakt med dem den siste tiden. Han bor alene i en blokkleilighet og forsøker å skrive. Livet blir ikke enklere når den eldste broren, den eneste gjenlevende etter katastrofen, forsøker å begå selvmord. Når Arvid snakker med han på sykehuset første gang etter hendelsen spør han broren om han hadde tenkt å la Arvid bli igjen alene:

«- Du er ikke nok, sier han. Stemmen hans er helt tom, det er ingen ting å hente der.

 Nei, vel, sier jeg...»

Romanen foregår i nåtid der Arvid tenker mye på forholdet til faren. På det som skjedde etter katastrofen; oppryddingen i leiligheten til foreldrene. Og et forsøk på å komme videre i livet. Det er få forfattere som jeg har lest som klarer å bevege seg mellom nåtid og fortid på en så uanstrengt måte som Per Petterson.

I kjølvannet ble godt mottatt av kritikerne da den ble utgitt; det kan du lese her på forlaget Oktober. For romanen mottok Petterson Brageprisen og han ble nominert til Independent Foreign Fiction Prize i Storbritannia. En av kritikerne, Leif Ekle skriver bl a i denne anmeldelsen:

«I kjølvannet» ligger i sin handling og virkelighet svært nær Per Pettersons eget liv. I et samfunn der det private ikke lenger finnes som sfære med krav på respekt, kan det være grunn til å frykte en slik bok.

Og ­ det ligger mesterskap til grunn, intet mindre, når forfatteren, som Petterson, klarer å løfte den egne, helt konkrete tragedien - den som bare han kan eie - til å angå alle som fremdeles orker å tenke, alle som har møtt eller må møte sorgen som en del av dette livet. Alle, ikke minst menn, som vil forsøke det håpløse prosjektet å være anstendig menneske.»

Marmor av Toril Brekke - god start, men så mistet jeg "kjemien" med romanen

«De var fire italienere som kom til Kristiania en gang mot slutten av det nittende hundreåret. De fire var en mester med tre sønner. De hadde arbeidet seg nordover gjennom Europa, den siste tiden hadde de reist søyler i Gøteborg. Så var det en fin norsk herre som hadde vært der og sett dem og som ville ha makne. Derfor satte de fire karene seg på et tog. Med seg hadde de store hjemmegjorte konter med arbeidstøy og noen finplagg til kirkebruk, med redskaper og krukker med knust stein og knytter med knokler av hare. De reiste gjennom Båhuslen og Smålenene i dette som var to land og samtidig ett, og toget fraktet folk og fe. Vel framme i Kristiania ble de hentet av en kusk med hest og vogn. Så hadde de arbeidet for den fine norske herren en tid, og deretter for en ny.»

Det italienerne arbeider med og som er med deres håndverk, er kunstig marmor: gips med maling utenpå. Håndverkerne fra Italia som kommer til Kristiania, er utgangspunktet for fortellingen som jeg har lest i slektsromanen Marmor på 413 sider skrevet av Toril Brekke. Romanen ble utgitt i september 2014, og eksemplaret jeg har lest har jeg fått av forlaget Aschehoug. Takk til forlaget for lesereksemplar.  Her er link til forlagets beskrivelse av romanen

Bildet av forfatteren fant jeg her hos forlaget og der står det blant annet:

«Toril Brekke (født 1949) debuterte som forfatter i 1976, og har siden skrevet en rekke romaner, ungdomsbøker og noveller. Med romanen "Granitt" (1994) vant hun et stort publikum både i Norge og i utlandet.»

Jeg har tidligere lest romanen Brostein (2003) skrevet av forfatteren, en bok som jeg kjøpte gjennom Bokklubben. Før jeg takket ja til romanen, så jeg dette innslaget på NRK.no der NRK Bokprogrammet er med forfatteren på researchtur til Italia i 2013. Anbefales dersom du har tenkt å lese den.

Handlingen foregår i Oslo. Den starter i nåtid der Carla er i bestemoren Gudnys begravelse i Paulus kirke. Da Carla var i tenårene sa Gudny til Carla:

«Ikke få barn! - Vi må stoppe disse gærne italienske genene i slekta!»

Carla tenker tilbake på det Gudny har fortalt henne om sin egen historie og det Carla selv opplevde i oppveksten: en familie med flere familiemedlemmer som har vært utenfor «mainstream». Særlig har dette fått betydning for den oppvoksende slekt fordi det er mødrene som mest har påvirket avkommet negativt. Spørsmålet for meg som leser er om dette har sin årsak i gener fra italienerne. Eller er det gener fra andre deler av slekten/andre årsaker.

Romanen startet bra for meg. Jeg har lest Karsten Alnæs serie Historien om Norge og der fikk jeg et godt innblikk hvor lite et barn var verdt på begynnelsen på 1900-tallet i Norge. Historien om femårige Gudny Mikaelsen født i 1926 som bor sammen med en alkoholisert far og morfar, en mor som ikke tar datteren i forsvar mot en brutal far, og med ansvar for tre mindreårige søsken imens foreldrene var på arbeid, gjorde vondt å lese. Troverdig fortalt. Etter at farens øyensten, Karl Jørgen, faller ut av vinduet dør av skadene, blir Gudny holdt til ansvar, og faren banker henne opp. Det blir ikke siste gang han utøver vold mot henne.

Lyspunktet i en traurig tilværelse for Gudny er når nabogutten, Waldemar, viser henne en annen verden, ikke minst søyleshuset, et hus med innvendige søyler av marmor. Etter at Gudny begynner på skolen i 1933 blir hun kjent med Barbara som bor i søylehuset samme med familien som bl a består av bestefaren, italienske Foro.  Hun får komme hjem til Barbara og møter en verden der hun til tross for sin ulikhet med Barbara sosialt, blir møtt som et menneske.

«Det var først den tredje gangen hun våget seg inn på badeværelset. I søylehuset hadde de fått innlagt vann og klosett i hver eneste leilighet. Hos Barbara hadde de dessuten badekar med løveføtter. Gudny hadde aldri sett et badekar før; hjemme vasket de seg over et vaskevannsfat på kjøkkenet. Hun hadde heller aldri hørt om med vannklosett hjemme. I en gård litt nedenfor hadde de klaskedo; faren hennes hadde skrytt av at han hadde prøvd det, at han hadde sittet i tredje og hørt klasket når det havnet nederst. Han hadde tilmed kjent luftdraget bak skinkene da noe hadde kommet dalende fra etasjen over, men intet var kommet nær ham, så sinnrikt som systemet var.»

Gudny kan ikke på samme måte invitere Barbara hjem til seg. Fattigdommen er en ting, men den brutale faren er det som begrenser livet til Gudny. Men Gudny kan etterhvert forlate hjemmet og vi følger henne videre i livet. Gudny gifter seg etter 2. verdenskrig med Barbaras bror og flytter selv inn i søylehuset.

Jeg liker å lese historiske bøker, både fakta og bøker med blanding av fakta og fiksjon. Men på et eller annet tidspunkt mister jeg kontakten med karakterene i Marmor. De blir fjerne for meg. Jeg begynte å kjede meg. Det har ikke med at forfatteren flytter oss ut og inn av ulike tidsrom og det er mange personer i fortellingen. Men jeg liker bøker der forfattere gir meg rom til å dikte med. Det gjorde ikke denne romanen. Det er som om forfatteren holder meg på avstand – personene blir for fjerne. Jeg har grublet og grublet over årsaken til den manglende kjemien som etterhvert oppstår med boken, og det er det jeg pr nå kan se mangler for meg.

Men lesere er ulike. Min vurdering av romanen er leseopplevelsen  der og da. Ikke som litteraturkritikker. Men jeg har den erfaringen at jeg ser at romanen holder god teknisk kvalitet. Allikevel, jeg vil så gjerne lese bøker der jeg sier yes, yes, yes! etterpå, mengder som jeg vil sitere – denne gangen gikk det ikke. Så enkelt er det bare. Den som er mest lei for det er jeg som har brukt mange timer på å lese romanen. 400 sider når det begynner å gå trått - det er ingen ønskesituasjon for en leser. 

Uansett; forfatteren har lagt ned stort arbeid med å fortelle denne historien i romans form i grenselandet mellom fakta og fiksjon.  Det som jeg undrer meg litt over at hun ikke velger å ta oss med til Italia. Det kan virke som om hun har valgt dette bort. Synd synes jeg etter å ha sett NRK-programmet. 

Min leseopplevelse er ingen fasit for andre lesere. Les den og gjør deg opp din egen mening. Det er det som er så fint med bøker – det er rom for mange meninger, og en god bok skal engasjere i ulike retninger.

Anmeldere så langt har likt den og du kan lese mer om det her:

Marta Nordheim: Slektsforbanning-  Marmorsøylene som denne slektskrøniken byggjer seg opp rundt, er strengt tatt gips med måling utanpå. Ikkje alt er som det ser ut til å vere blant dei som lever av og mellom søylene, heller. Slik held «Marmor» på lesaren heile vegen.

May Grete Lerum: Toril Brekkes nye roman «Marmor» er en vidtfamnende og intrikat slektsroman.