En smakebit på søndag: Saabyes Circus av Lars Saabye Christensen

På omslaget til romanen Saabyes Circus skrevet av Lars Saabye Christensen står det bl a: «Dette er en sann historie bygget på en løgn. Eller omvendt: en løgn bygget på en sann historie.» Den sanne historien romanen bygger på, leste jeg om i et intervju med forfatteren i Aftenposten 14. september 2013:

«Lars Saabye Christensen var å bokmesse i London i 2006, der han skulle si noe vettugt om norsk bokbransje foran et internasjonalt publikum av forleggere, journalister og forfattere.

Så skjedde det: idet han skulle skyve stolen nærmere scenekanten, vippet den over. Christensen falt ned fra scenen og ned på gulvet. Det hele var, ifølge han selv, ufattelig pinlig.

Jeg lekte noen sekunder med tanken på å spille død, men klarte å komme meg opp igjen på scenen og fortsatte innlegget, forteller han.

Den enorme pinligheten fylte han med raseri. Men hvem skal man bli rasende på når man har falt ned fra en scene? Man blir rasende på verden: et generelt raseri.

Senere skrev han episoden inn romanen Saabye Circus.«

Romanen begynner slik og her er smakebiten:

«Jeg falt i Paris. Rett foran øynene på mine forleggere og oversettere, ikke bare fra Europa, USA og Sør-Amerika, men også fra Australia, New Zealand og Japan, for ikke å glemme journalistene som selvfølgelig var til stede den kvelden, falt jeg altså fra scenen i det ærverdige auditorium 2, på den store bokmessen i Paris 4. mars, 2005, klokken 19.03. «

Det var min smakebit. Vil du lese flere smakebiter på søndag, finner du dem linket til Mari’s blogg ved å klikke på bildet som kommer nå:

Mamma er en countrysang av Cathrine Evelid

Romanen skrevet av Cathrine Evelid, Mamma er en countrysang, har vært en bok jeg har ønsket å lese helt siden jeg leste at kulturjournalist Vidar Kvalshaug i desember 2012 valgte romanen som en av tre favorittbøker utgitt i 2012. Han skriver bl a: "Det er nedpå, nennsomt og noen steder bent frem nydelig."

Da jeg leste at Cathrine Evelid har gitt ut en ny roman i 2013, Dingelen & Ramona, bestemte jeg meg for låne og lese debutromanen på 188 sider. Jeg har ikke angret et sekund. Jeg er enig med kritikerne som mener at Mamma er en countrysang er en god roman.  

Bilde og beskrivelse av forfatteren slik forlaget Aschehoug henne:

«Cathrine Evelid er født i Bergen og oppvokst i Kvinesdal. Hun er utdannet billedkunstner ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, Kunsthøgskolen i Bergen og Chelsea College of Art and Design i London. Evelid er bosatt i Oslo. For debuten "Mamma er en countrysang" (2012) fikk hun strålende kritikker. "Dinglen & Ramona" (2013) er hennes andre roman.»

Det er på 1980-tallet. Stig er ti år. Sammen med moren (Gry) er han reist for å besøke mormor (Momme) som bor på Jæren. Momme har fødselsdag. Det samme har Gry som fyller 26 år. På Jæren er også tantene Benny og Marna (Maran Ata). Pietismen råder grunner på gården. «Her er det skjebnen som rår» sier Momme. Kontrasten er stor mellom de tre tungsindige damene og den moderne og pene Gry som bor i Stavanger sammen med Stigs far, nordsjødykkeren Terje.

På gården hersker det en tung stemning som også har sin årsak i den tragiske ulykken som førte til at morfaren døde. De tre damene sørger for at Gry, lillesøster og solstrålen til morfar, påminnes om det forferdelige at hun fikk Stig da hun var 16 år. Gry må også tåle kritikk av det livet hun og Terje lever i Stavanger. Når de drar hjem sier Gry til Stig:

«Momme skjønner ikke at alt er annerledes i byen. At vi tre er en moderne familie, jeg og du og Terje.... Aldri mer Ogna, sier Gry, hun skjelver litt rundt munnen.»

Det moderne livet i Stavanger innbefatter at Gry ikke vil at Stig skal kalle henne mamma. I Havnegata dreier mye seg om musikk. Terje har en stor LP samling som han spiller og synger med. Men Terje ser også skumle filmer med zombier som skaper skremmende bilder for Stig. Det er også skummelt for Stig når Gry er inne i «det svarte hullet». Da gjelder det å få henne i godt humør igjen. For hva skulle de gjort uten Gry som Terje sier...det er godt å være i Gryland.

Gry jobber som servitør på Skagen Grill. Dit går Stig etter skolen. Der lytter han til voksenpratet  til Lisa som er mannfolkgal jf kokken Sissel. Sissel forsøker å skjerme Stig når Lisa forteller om sine eventyr. Sissel er den som «ser» Stig. «Tenk om Sissel kunne være moren hans, tenker Stig.» Lisa er tøff og sterk. I motsetning til Gry som lar alt skje som det skjer. Som drømmer om å få lov til å få synge på nærradio.

Etter jobben går Gry, Stig og Lisa innom Dickens der tøffe Terje er populær og har mange venner. Der sitter han og drikker. Terje som vil dykke dypere - han vil ned i Norskerenna. Risikoen han har utsatt seg for skal vise seg å få konsekvenser for den lille familien.

Boken handler om hverdagsmennesker. Gode språklige bilder. En kommer lett inn i handling og miljø. Handlingen er sett fra ståstedet til Stig. Det er ikke alltid enkelt å få til uten kritiske bemerkninger fra anmeldere. Men jeg tenker at det blir som om man er voksen og ser tilbake på barndommen hvordan man husker den. Da vil også det voksne menneskets tanker om det som skjedde være der og påvirke fortellingen.  En liten gutt som forsvinner i voksne menneskers hverdag. Deres drømmer har førsteprioritet. Familien på Jæren som ikke ser at bitterheten går mest ut over Stig som ikke har skyld i at han er født. Gry er hans livbøye. Når hun ikke alltid strekker til blir det utrygt.  

Jeg har spekulert meg frem til at jeg ikke bør bruke (moteordet?) «spekulativt»

Jeg finner ordet «spekulativt» i enkelte bokanmeldelser, omtaler, blogginnlegg, kommentarer mv. Særlig opp mot krimbøker og da på en negativ ladet måte. Det er ikke alltid at jeg får helt klart for meg hva vedkommende konkret finner er spekulativt ved virkemidlene forfatteren har brukt.  

Nysgjerrig som jeg kan være hva angår bruk av ord og utrykk, har jeg søkt litt på internett.  Her  finner jeg at ordet er et adjektiv: "som er gjort kun for å tjene penger", Eksemplifisert ved spekulativ reklame.

I boken 'Bedre norsk' (1998) av Finn Erik Vinje, skriver han at ordet 'spektakulær' har preg av moteord og at betydningen er vid: oppsiktsvekkende; sensasjonell; interessevekkende; underholdende: jf. 'at den offensive og spektakulære fotballen er borte'.

Vinje skriver at 'spekulere i' brukes tradisjonelt i forbindelser som: spekulere i aksjer/andres nød/sex der betydningen er 'utnytte for egennyttige formål'.

Før jeg begynte å søke etter betydningen av ordet, ville jeg mene at det jeg gjør når jeg tenker på dette tema er å spekulere. Men så ble jeg i tvil og måtte slå opp ordet på internett.  Her finner jeg at ordet er et verb og kan brukes jf pkt 1 slik jeg har tenkt:

1. tenke seg frem til noe, gruble, sitte og spekulere, spekulere på hvorfor noe

2. tjene penger ved å investere og selge til rett tid

Jeg har møtt mennesker som mener all krim er spekulativ og burde forbys. Et av argumentene er at voldsmennesker og kriminelle finner "oppskrifter» i slike bøker. Det finnes neppe belegg for en slik påstand. Det er vel ikke feil å si at slike påstander er å spekulere i fakta. Andre mener at det overhodet ikke finnes en grense for hvilke virkemidler som kan brukes i en bok. For egen del liker jeg ikke å lese krim der virkemidlene er vold mot barn og dyr. Men det betyr ikke at jeg synes at det er spekulativt.

Som en konklusjon etter å ha spekulert rundt dette tema tror jeg at det beste for meg er å ikke å bruke ordet ‘spekulativt’.   

'Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant' av Jonas Jonasson - jeg avbrøt lesingen etter 200 sider

Etter ca 200 sider sa jeg farvel til Allan Karlsson. Hvordan det går med Allan, Julius og de andre får forbli en hemmelighet for meg. Det samme gjelder alt Allan har opplevd tidligere i livet. Om jeg leser ferdig romanen en annen gang, det tviler jeg på. Den arkiveres i bokhylla. Kanskje noen andre kan ha glede av å lese romanen.

Det er veldig synd at det gikk som det gikk. Det startet veldig bra. Kjempemorsomt var det å lese om Allans eventyr i nåtid og fortid. Jeg tenkte: dette er den morsomste boken jeg noen sinne har lest!  

Men så flatet det ut. Så til de grader. Jeg begynte å telle sider. Kjedet meg. Klarte ikke å finne humor i det jeg leste. Kapitlene om Allans historiske reise ble for lange. Jeg er interessert i å lese bøker om historiske hendelser. Men det ble for mye eventyr og fantasi. Særlig når jeg ikke fant igjen humoren i nåtidsreisen.

Forfatter Jonas Jonasson har lagt ned mye jobb i denne boka. Men jeg synes den er for lang. Det er dyttet inn likt og ulikt.

Det er som et eksempel morsomt at elefanten bidro med å bli kvitt en forfølger. Men det blir i overkant overdrevet å dra inn den type dyr inn i handlingen etter min smak. Å ta kverken på skurken kunne f eks vært løst på en tilsvarende måte som han som havnet i fryserommet. To levende og en død på dresinen, og bondens beskrivelse av det han så, det kunne ikke vært beskrevet bedre. For meg var den sekvensen hysterisk morsom.  Denne og flere andre hendelser i begynnelsen av romanen var med på å skape store forventninger til resten. Men på et eller annet tidspunkt ble det som skjedde videre lite interessant for meg. Det å lese de resterende 180 sidene i håp om en latterkule eller to frister ikke.

Link til Bokelskere.no der romanen er beskrevet og andre lesere har skrevet om sin leseopplevelse.

Boken på vent: Den siste viking av Johan Bojer

Det var i boken Hurtigruta - en litterær reise; av Øystein Rottem
jeg ble inspirert til å kjøpe boken Den siste viking av Johan Bojer utgitt så tidlig som i 1921.  

Jeg kjøpte romanen gjennom en annonse på Finn og den er illustrert av Kaare Espolin Johnsen. Utgitt av Bokklubben i 1977.

Link til Bokelskere.no der boken er presentert

Fremst i boka er det en julehilsen fra julen 1977- den viser at boka var en julegave - giver og mottaker er navngitt og giver skriver:

«Du ble vel skuffet nå, når du ser hva du har fått. Håper bare at du også kan bli litt fornuftig en gang, og la litt mer seriøse bøker enn Morgan Kane og Donald få prege din bokhylle»

Det er i kapittelet Trondheim til Rørvik: 'De siste vikinger'  Rottem skriver om Johan Bojer og boka. Han skriver så jeg får frysninger på ryggen. Ikke minst når jeg leser om Bojers barndom: «Lausungen fra Rissa som ble rikskjendis i Paris." Rottem skriver også om statuen Den siste viking som står i Ravnekloa i Trondheim:

«Statuen er plassert med omhu. Nettopp her må vi anta at ‘de siste vikingene’ la til. I blinkende sjøvest, grove vadmelsbukser, bladvotter og is i bart og øyenbryn tramper de opp trappa og legger veien bortover Fjordgata. Det står en gufs av rokk og fokk fra dem etter turen i snøtjukka innover fjorden. De er på innkjøpsreise. De skal ruste seg ut til den lange båtreisen nordover.»

Vil du lese Beathe’s og andre bloggeres innlegg om bøker på vent og/eller ønsker å vite hvor superenkelt det er å delta, klikker du på bildet som kommer nå: 

Beretningen om herr Roos (Berättelse om herr Roos) av Håkan Nesser

Det er ikke alltid enkelt å sette fingeren på hvorfor en forfatter skriver bøker som jeg liker bedre enn andre. Jeg leser ikke mye krimlitteratur. Men når jeg leser krim, så foretrekker jeg bøker slik Håkan Nesser skriver dem. Et lavt spenningsnivå samtidig med at det er en god historie. Troverdige karakterer. Humor iblandet. Godt språk.

I boken jeg skrev om i innlegget Fortellekunst – Håndbok i Litterære teknikker av Henrik H. Langeland står det følgende under punkt 1.8, Korte og lange handlingsforløp:

«Idealet (i det minste i krimlitteraturen) er at leseren på ethvert punkt i fortellingen lurer ‘både’ på hva som skjer på neste side ‘og’ hva som skjer på slutten. Hvis leseren bare lurer på hvordan det til slutt ender, går han/hun fort lei, blir utålmodig og synes boken er for tykk. Hvis leseren derimot bare lurer på hva som skjer på neste side, blir leseopplevelsen lett oppjaget og repetitiv.»

Jeg tror det bl a er dette «idealet» jeg fant i Beretningen om herr Roos skrev av Håkan Nesser. Den tredje romanen av fem i Barbarotti-serien, og jeg har også lest de to første. Beretningen om herr Roos (424 sider) ble utgitt i 2008. På norsk ble den utgitt i 2009 av Piratforlaget.

Ante Valdemar Roos er en kjedelig type. En tørrpinn. Det er han sørgelig klar over. Han er snart seksti år. Gift med Alice. Han bor sammen med kona og hennes døtre Wilma og Signe.

Livet er et ork for Valdemar.  For ikke å snakke om jobben som økonomidirektør hos Wrigmans Elektriske. Han lengter bort.

Så skjer det mest vidunderlige. Valdemar vinner to millioner kroner i tipping. Han forteller ikke om gevinsten til noen. Han forteller heller ikke til Alice at han har sagt opp jobben og har kjøpt seg et gammelt torp i skogen. Lograna. Penger tilsvarende lønna lar han gå inn på deres felles bankkonto. 

Hver morgen drar Valdemar ut til Lograna og later som han er på jobben. Han stortrives og lenger etter å flytte dit for godt. Men hvordan skal han kunne gjøre det uten å måtte bryte med familien og fortelle om gevinsten...

Anna Gambowska er 21 år. Rusmisbruker på rømmen fra et behandlingshjem. Hun finner frem til Lograna der hun blir kjent med Valdemar som lar henne bo der. De finner et fellesskap ute i ensomheten.

Gunnar Barbarotti har kjøpt et oppussingsprosjekt. Han er nå gift med Marianne. De bor sammen med hennes og hans barn. Barbarotti blir kontaktet av Alice. Han ligger med brukket bein etter et fall fra hustaket. Alice jobber på sykehuset og kjenner Barbarotti fra gymnaset. Hun vet at han jobber i politiet og forteller at Valdemar er forsvunnet. Det er så banalt og pinlig at hun ikke har kontaktet politiet. Spesielt fordi en venninne har møtt Valdemar sammen med en ung jente i byen.

Etter at Barbarotti krøker seg tilbake til jobben, begynner han og hans kollega Eva Backman å foreta noen undersøkelser. Det første de finner ut av er at Valdemar har sagt opp jobben. Deretter kjøpet av Lograna. Men det er først når det blir funnet et lik ved Lograna at politiet forstår at det ligger noe kriminelt bak forsvinningen til Valdemar...

Når jeg leser romanen lurer jeg like mye hva som skjer underveis som jeg lurer på hvordan historien ender. Jeg har sympati med Valdemar.  Hans tanker om barndommen og faren som hengte seg da Valdemar var barn. Anna: hvordan det går med henne, moren og broren, og om den voldelige eks kjæresten finner henne. Alice: når og hvordan finner hun ut av Valdemars underlige oppførsel som hun tolker som en depresjon. Humoren som den tragiske Valdemar skaper. Barbarottis humoristiske tanker om tilværelsen.

Denne romanen er så mye mer enn en krimroman. Ingen heseblesende etterforskning.  En rolig og sindig politistyrke som det er i verden utenfor fiksjonen. En sjef, Asunander, som er litt sær, men ikke verre enn at det er til å leve med. Samtidig er det en dramatikk, spesielt flukten vi etterhvert får ta del i. Det er ingen skurker og helter, kun mennesker med vanlige liv som opplever dramatiske endringer i livet som ingen kunne forutse.

Hvis jeg skal «trekke» for noe: hvorfor får ikke politiet tak i utskrifter fra Valdemars konto på et tidligere tidspunkt....

En smakebit på søndag: Om å skrive av Hans Olav Brenner

Jeg liker krimromanene Håkan Nesser har skrevet. For noen blir det for kjedelig – de aner fred og ingen fare. For meg er det motsatt. Han får meg til å ane fare og ingen fred. Men han holder meg ikke i skrekk-kabinettet hele tiden. Heldigvis. Den første gangen jeg mistet pusten av skrekk i romanen jeg leser nå, Beretningen om herr Roos, var av en setning på side 168.

Krimromanene skrevet av Jo Nesbøs bøker, der har jeg kun leste halve Snømannen. Jeg avsluttet fordi jeg tenkte at jeg må begynne med den første romanen om Harry Hole og lese meg fremover i rekken av bøker. Det er det hittil ikke blitt noe av. Mulig Nesbøs romaner er for sterk kost for meg. Jeg følte at jeg var innelåst i skrekk-kabinettet da jeg leste i Snømannen. Men etter å ha lest boken jeg har skrevet om i innlegget:

Om å skrive av Hans Olav Brenner – jeg håper det kommet et bind 2!!

har jeg lagt en plan.  Det er som jeg skriver: å lese en bok av hver av forfatterne som intervjues. Jo Nesbø er en av forfatterne.  I intervjuet forteller han bl a om scene fra Marekors – en scene om et lik i en vannseng. Jeg kjente håret reise seg på hodet mitt av skrekk.

Smakebiten min i dag er fra boken til Brenner. Han stiller følgende spørsmål til Nesbø: «Når du leser krim som du synes er dårlig, hva er det som gjør det dårlig?»

Og her er litt av det Nesbø svarer:«Jeg tror det er at forfatterne undervurderer leseren. Enten det, eller at de ikke jobber skikkelig med plott og konstruksjon på forhånd. Ofte har de en halvtenkt idé, og så er de så ivrige etter å komme i gang med å skrive, at de maler seg inn i et hjørne fordi de ikke har planlagt godt nok. Og jeg skjønner på en måte hvorfor det kan bli sånn. Det er fordi forfatterne er for ivrige, og begynner å male for tidlig.

Når jeg hører krimforfattere si ‘jeg setter meg ved skrivemaskinen og lurer på hva som skal skje i dag og er like spent som leseren’, da tenker jeg at det å være spent på hva som skal skje, det er vel et privilegium som den som har betalt fire hundre kroner for å lese boka di bør få ha. Så får heller du som forfatter gjøre unna spenninga di når du skriver synopsis, og så fortelle historien din så godt du kan. Hvis du sier til meg, ’kom, nå skal jeg fortelle deg en historie’ og så begynner å fortelle en historie som du finner på underveis, mens jeg sitter og hører på, da tenker jeg: ‘Dette gidder jeg ikke og sitte og høre på. Underhold deg selv et annet sted.’»

Det var min smakebit. Vil du lese flere smakebiter på søndag, finner du dem linket til Mari’s blogg ved å klikke på bildet som kommer nå: