17. mai 2018

Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo – skulle likt å se handlingen i romanen i et teaterstykke



Det var etter å ha lest anmeldelsen av romanen Gratis og uforpliktende verdivurdering av Marit Eikemo her i dette innlegget i Aftenposten i april, at jeg bestemte meg til å lese den. Anmeldelsen har overskriften «Hverken satire eller alvor fungerer spesielt godt i Marit Eikemos nye roman», og anmelder er således ikke positiv som anmelderne som Samlaget siterer fra under omtale av boken. Det trigget meg til å lese romanen; jeg synes en bok er mer spennende å lese dersom anmelderne ikke er samstemte i sin kritikk. Romanen er utgitt i 2018 og er på 221 sider.

Jeg reserverte romanen som den første da den kom inn til biblioteket. Tidligere har jeg lest og skrevet om en annen roman forfatteren har utgitt i dette innlegget: Marit Eikemo: Alt inkludert. Den likte jeg godt.

Jeg ble kjempebegeistret for Gratis og uforpliktende verdivurdering helt til jeg kom sånn ca halvveis. Da kjente jeg at begeistringen dalte litt. I og med at jeg hadde glemt innholdet i anmeldelsen i Aftenposten, søkte jeg den opp igjen for å se om jeg kunne kjenne meg igjen. Men det hadde motsatt effekt: det snudde for meg – jeg befant meg som publikum på et teater. Jøss, tenkte jeg, dette kan bli et teaterstykke. Det var nok på grunn av det anmelder skriver, bl a dette, at jeg kom på den tanken:

«Adressen Lerkeveien gir i seg selv assosiasjoner til Ibsen og Et dukkehjem (Nora blir jo av ektemannen Torvald kalt en lerkefugl.) Disse assosiasjonene sørger forfatteren for å gi ytterligere næring i en passasje litt senere, der Hanne på sengekanten lyver overfor mannen Andreas om hva det er hun leser på laptopen sin: Mens hun egentlig sjekker interiørblogger og Ikea-kjøkken, sier hun til Andreas at hun leser en artikkel om sannhet og løgn hos Ibsen.»

Etter det ble leseopplevelsen enda bedre enn første del av boken. Slutten er forrykende – jeg ble kjempeoverrasket. Det som skjer der så jeg ikke komme.

Romanen Gratis og uforpliktende verdivurdering handler om jakten på drømmehuset, eneboligen i Lerkevegen 41 som annonseres som «Praktfull familiebustad med utsikt og hage»:

«Ho løftar blikket; - Andreas:

Ho roper igjen, men får ikkje svar. Ho høyrer at dusjen renn, og Andreas si svake nynning frå badet, og ho flyttar blikket ned på skjermen igjen. Bilda av Lerkevegen 41 får henne til å gløyme kor skuffa ho blei då dei tapte førre bodrunde. Etter at dei først hadde oppdaga denne gata, hadde dei venta på at det skulle komme eit hus til sals her. Dei trudde først dei hadde oppdaga ei skjult perle. Det var ein av desse kveldane om hausten då sola stod så lagt på himmelen. Dei kom køyrande forbi fotballbanen, da dei fekk auge på blindvegen til høgre, den hadde dei ikkje lagt merke til for! Skulle dei ta og sjå? Tause køyrde dei inn på vegen, som om dei hadde følgt eit magisk teikn. Her var låge, diskre hus på kvar si side i le for hovudvegen og med utsikt mot byen. Fine, velpleidde hagar i front, samtidig som husa vende inn mot kvarandre. Dette er ei open gate, tenkte Hanne, her er det god kontakt mellom folk. Ho snudde seg mot Andreas og såg på han med oppspilte auge:
Her vil eg bu!»

Med tilbakeblikk på livet til Hanne og Andreas, følger vi dem frem til budrunden starter. Etterhvert som vi gis innblikk i livet deres før annonsen dukker opp forstår jeg at det ligger noe mer bak drømmen: for Hanne er det drømmen om en ny tilværelse. Et nytt liv. Alt skal bli bedre om de får kjøpt huset.  

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen enn forlaget gjør i sin omtale. Under lesingen forandrer jeg synet på Hanne. Flere ganger. Fra antipati til sympati tilbake til antipati. Romanen har helt klart noen svake sider som anmelder jeg viser til skriver om. Konklusjonen med grunnlag i min leseopplevelse er uansett at romanen er knakende god fordi jeg lar meg engasjere noe veldig. Å så se romanen Gratis og uforpliktende verdivurdering i et teaterstykke hadde vært gøy.


«Hanne er lei av å sjå dei vellykka vennene frå studietida bu i villa med hage, mens ho sjølv går på veggane i den same gamle leilegheita, med mann og to små barn. Men no har draumehuset dukka opp. Vi følgjer Hanne og Andreas dei siste dagane før bodrunden. Mens dei går gjennom prospektet, rom for rom, blir også deira eige samliv kartlagt, og fleire spørsmål melder seg:
Kven er det som eigentleg har dratt lasset alle desse åra? Er lengten etter draumehuset like mykje eit forsøk på å få forholdet og livet til å henge saman?
Og kva konsekvensar får fortidas små og store svik for den viktige avgjerda som ligg framfor dei?»

2 kommentarer:

  1. Hei, Håper du har hatt en fin 17 mai-feiring. Jeg likte også boken men kjøpte ikke det som skjedde mot slutten så det "ødela" litt av helhetsinntrykket mitt. Blir det ikke "forstyrrende" for din egen lesing/ oppfattelse om du leser en anmeldelse av boken du holder på med,eller går tilbake til en anmeldelse for "å finne igjen flyten?"
    Jeg leser gjerne omtaler og avisanmeldelser (egentlig veldig få) før jeg bestemmer meg for å lese en bok men vegrer meg til å lese omtaler igjen før jeg eventuelt har lest ferdig boken og skrevet blogginnlegget.
    Ble bare litt nysgjerrig...
    Teaterstykke basett på boken hadde vært fint! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, det gjør det ikke. I og med at ikke har litteraturfaglig kompetanse, er det anmelderne er opptatt av med en bok som oftest ulik det jeg oppfatter. Samtidig synes jeg det er interessant å lese hva de skriver. Jeg så ikke det teatralske med handlingen, særlig slutten, før jeg leste anmeldelsen på nytt. Hadde glemt innholdet i anmeldelsen, husket bare at anmelder ikke var positiv til boken og det var helt forskjellig hva andre anmeldere hadde skrevet om den. Jeg går lite i teater. Men jeg så teaterforestillingen som er basert på Karl Ove Knausgårds Min kamp-bøker og det var fint i og med at jeg synes han skriver knallgode bøker.

      Slett