7. feb. 2017

Krim: Det siste barnet (The Last Child) av John Hart.


Jøss som tida flyr. Allerede 7. februar, og Det siste barnet av den amerikanske forfatteren John Hart er den første boken jeg har lest denne måneden. En krimbok fra egen bokhylle på 394 sider med spenning fra første til siste side. Ukjent forfatter før jeg leste all omtale av den siste av John Hart utgitt på norsk i 2016: Syndenes forlatelse. Det siste barnet ble utgitt i 2009, og den norske utgaven jeg har lest ble utgitt i 2010.

Jeg gjør dette enkelt for meg selv; handlingen er fra forlaget Fonts omtale av boken her:

«Tretten år gamle Johnny Merrimon hadde et perfekt liv: et godt hjem og kjærlige foreldre, og tvillingsøsteren Alyssa som han var sterkt knyttet til. Han visste ingenting om tap og svik – før den dagen Alyssa forsvant inn i en fremmed bil. Nå, et år senere, er Johnny ensom og alene, forlatt av alle han var blitt opplært til å stole på: Faren dro sin vei like etter at datteren ble borte, og moren har forskanset seg i en tåkeverden av alkohol, dop og mishandling. Ingen andre enn Johnny tror at Alyssa fremdeles er i live, og han bestemmer seg for å finne henne og redde familien. Så forsvinner enda en liten jente, og Johnny må oppsøke miljøer og mennesker som ingen barn burde bli kjent med.»

For den som liker krim som aldri gir leseren grunnlag for å slappe av, er dette boken. For denne leser litt i overkant intens. Særlig fordi romanen er på nesten fire hundre sider og at den er så mørk. Men den holder på spenningen helt til siste side og med stadig overraskende vendinger. Det er enkelt å leve seg inn i den vanskelige livssituasjonen til Johnnny og moren. Og derved blir en revet med og håper aller mest at Alyssa skal finnes i levende live. I det minste at familien skal få et svar på hva som har skjedd.   

Romanen starter når det er gått et år siden Alyssa er forsvunnet.  I tillegg til Johnny og moren er en av hovedpersonene politietterforskeren Hunt. Hunt som ledet etterforskningen kjenner skyld fordi han ikke har klart å finne ut av hva som skjedde med Alyssa. Han er bekymret for Johnny og moren, og ikke så lite betatt av den vakre kvinnen. Sjefen til Hunt er igjen bekymret for at Hunt har involvert seg for mye i saken. Hunt er en etterforsker som går egne veier, og det samme gjelder Johnny som setter i gang dramaet som vi følger i mange akter. Mer skal ikke røpes fra handlingen.


Jeg har en bok til av John Hart i bokhylla: Ved elven. Den skal leses etterhvert. Men nå må jeg lese noe mindre intenst. Rett og slett «slækkern»...

Privat foto


6 kommentarer:

  1. Flott omtale! Denne likt jeg også godt, men Ved elven er enda bedre, så du har noe å glede deg til :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra at den er enda bedre. Og; viktig for meg; den er på 316 sider, nesten 100 sider kortere. Når jeg tenker etter så var denne jeg nå har lest litt lang for meg, og det var hendelser på veien jeg kunne vært foruten uten at det hadde gjort noe med min leseopplevelse. Men det var helt sikker viktig for forfatteren å ha det med.

      Slett
  2. Jeg liker John Hart veldig godt, men ble dessverre skuffet over Syndenes forlatelse som jeg hadde ventet lenge på, men Ved elven og Brødrene fra Iron House er virkelig gode bøker. Har ikke lest Det siste barnet ennå, og den må jeg få med meg:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Interessant at du også likte Brødrene fra Iron House. Den har jeg ikke kjøpt enda. Er litt usikker på om Syndenes forlatelse er noe for meg jf at den er på over 500 sider.

      Slett
    2. Syntes ikke at Syndenes forlatelse var noe minneverdig, så om du bestemmer deg for å ikke lese den, går du ikke glipp av den. Var lettet over at han ga ut en bok igjen etter tre-fire år, men ble skikkelig skuffa. Siden jeg likte Ved elven og Brødrene fra Iron House veldig godt, så har jeg fremdeles sansen for Hart, og vil også gjerne få med meg de eldre bøkene hans:)

      Slett
  3. *glipp av noe, skulle det stå:)

    SvarSlett